Du har nok aldri prøvd å gå til tannlegen med to tøyrotter før, så du aner selvfølgelig ikke hvilket mareritt det kan være. Når du har to pelsdotter uten puls, men som likevel er høyst levende, så vet du i alle fall hvilket mareritt et tannlegebesøk med dem kan være..

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

De har jo “maret” om disse vonde tennene  hele formiddagen, men jeg spilte som at jeg ikke hørte dem. Jeg trodde jo det bare var noe tøys, siden de liksom begge hadde vondt….som om det skulle være smittsomt liksom.. Og ikke er det stort tenner de HAR å ha vondt i heller.

Men jeg fikk da ordnet oss en time. Og allerede nede i gangen begynte marerittet..

“Frodith!! Er du gal!!? Vi skal vel ikke HIT!! Ikke TANNLEGEN!! Neeeeeiiii!!”

Salt laget et snabla bråk og oppstyr, og jeg synes jeg så et par sikkerhetsvakter komme løpende.. (Vet ikke forresten hvor Salt og Pepper TRODDE vi skulle… Bakeriet liksom??)

Jeg holdt en neve over snuten på Salt for å dempe den høye lyden, og fikk dratt dem med meg inn i heisen før sikkerhetsvaktene tok oss igjen..

Salt skalv som et aspeløv inne i heisen, og trykket på ALLE knappene, for å hindre at vi skulle ende opp i 5. etasje… Som om DET hjalp….

Når tull og tøys ikke hjelper, så prøver de med smisking og å spille på følelsene mine..
De snudde seg på et tidspunkt, så på meg med store tårevåte øyne (ja du ser vel dråpene på kinnene, gjør du ikke?) og hikstet i kor:

“Mååå vi Frodith? Er du sikker på vi ikke bare kan ta litt marsipan i stedet for… ?”

Men det kunne vi jo ikke. 
Inn til tannlegen MÅTTE vi…

Alt rabalderet i gangen nede, og styret i heisen i tillegg, hadde jo så klart satt alarmen i gang hos tannlegene:

“Salt og Pepper- alarm!! Lukk dørene!!”

Jeg kunne se for meg tannlegene liste seg på raske, lydløse museføtter inne på kontoret, for å rekke fram til døren tidsnok til å få LÅST den før vi rakk fram. Vi har jo vært der før mener jeg, så tannlegene vet hva som venter når Salt-og Pepper-alarmen går…

Salt, Pepper og jeg var for raske for dem denne gangen!
I det vi rundet hjørnet og jeg så en lang arm strakte seg mot dørklinka for å lukke igjen, så skjønte tannlegene at de var for sene. De klistret på seg hvert sitt beste, påtatte smil og sa:

“Næææmmmen, er det DEEERE??! Velkommen”

Man kunne formelig SE skrekken lyse av øynene deres, smilet nådde langt fra øynene ja…

Men denne gangen skulle det vise seg at alarmen hadde gått uten grunn. For når Salt og Pepper bare VIL, så kan de oppføre seg. Jeg hvisket et par kjappe ord i ørene på dem før vi gikk inn, og det fikk dem til å legge seg på rygg der inne i stolene uten å mukke. På med “smekke” og gapet på “vid vegg”…Enda tennene sitter på utsiden..
Resten gikk som en drøm…

Ja…nå kan du jo lure på hva jeg hvisket i øret på dem?

Jeg lovet dem Kaffe latte på Stockfletchs etterpå hvis de kunne oppføre seg

Av og til må de kjøpes!!