Dette minte meg på denh gang jeg var temmelig skakkjørt psykisk etter å ha brast ijn i den berømmelige veggen, og det var ungdom som hadde gått rundt og lagt sånne små lapper (ca post-it -størrelse) i postkassene til folk, der de hadde skrevet små hilsner, eller hva en skal kalle det. – Og min tekst skulle vise seg å være spot on i hht den input jeg hadde behov for på det tidspunktet at det fremdeles syntes surrealistisk at et slikt sammentreff skulle kunne skje ved en ren, skjær tilfeldighet..
Jeg hadde faktisk denne lappen i flere år, inntil den praktisk talt smuldret opp til slutt.. Det er også rart å tenke på at dette purunge mennesket den dag i dag går rundt uten å ha den ringeste anelse om hvilken betydning en av de blå-turkise lappene med et par-tre blyantskrevne setninger skulle vise seg å få.. Hele denne ideen var i det hele tatt så gjennomført fantastisk ting å gjøre. For det som gjorde det så spesielt, var at de tydeligvis ikke hadde noen mal what so ever, da det later til at de faktisk skrev individuelle hilsner på alle som en. – Ikke at jeg har all verdens oversikt over hva som sto på de som ble utlevert, men der temaet kom på bane, hadde iallefall samtlige ulik tekst. M.a.o har de virkelig lagt sjelen sin i dette her, hvorpå de må ha tatt en masse tid til å utforme en egen hilsen til hver og en..
– I kroner og øre, har jo dette her praktisk talt ikke kostet en dritt, men samtidig er verdien av det de gjorde paradoksalt nok intet mindre enn ubetalelig.. 🙂