Han gikk der foran henne på veien.
I utgangspunktet var de kanskje ikke så ulike. På et eller annet tidspunkt hadde de til og med liknet litt.

Nå gikk han foran der…. Nakken krummet, skuldrene lave, ryggen lut. Skrittene tunge, som om skoene var fulle av våt sand. Blikket stivt i bakken, kun avbrutt av små gløtt opp mot den blå himmelen.. for å se om det kom regn. Luggen lang, dekket ansiktet som forventet dråper fra oven..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun noen skritt bak han. Småsko og varme spretne legger. Ryggen rett og kjolen lett. Flagrende, blafrende stoffer som tiltrakk seg sommerfuglene fra grøftekanten. Blikket mysende mot solen, kun avbrutt av små gløtt mot bakken for ikke å snuble i humper i veien. Øynene smilenede og smale som måker over en glitrende sjø.

På toppen av bakken delte veien seg i to. Han gikk med faste skritt den veien han hadde bestemt seg for. Faste men tunge skritt.. Som om veien var forutbestemt, og en vei han MÅTTE gå. Det tok litt tid før han enset at hun var borte. Det var først da han ikke lenger hørte lyden av spretne legger over sommervarm asfalt at han stoppet opp. Han snudde hodet med sakte bevegelser, som om hele verden ble båret på hans skuldre. Han snudde hodet og tittet etter henne.

Hun var ikke der lenger.
Hun hadde gått den andre veien. Der veien hadde delt seg i to.
Han kunne ikke forstå det. Kunne ikke forstå at hun hadde valgt den andre veien. Det kunne da umulig være riktig vei?

Da solen gikk ned over himmelen, og landet som en rød-oransje fersken i vannet, var det bare hun som så det. Selv om veiene hadde ført dem til samme sted. Til verdens ende.