Jeg elsker hemmeligheter og overraskelser!! Det er helt greit å få en overraskelse, men det jeg liker aller best er å lage dem selv. Og i dag, når jeg var på vei hjem fra jobb, fikk jeg se noen som hadde fått en lys ide!! Eller bare rett og slett hadde fått seg en pære i hodet, eller TIL HODET.. Reklamen prøver å si noe sånt som: dress up, vvarm up,light up. Så altså: hodeløse jenter skal nå lyse opp livet vårt framover, med lekre kropper og klær og lampeskjermer til hode skal vi nå lyse opp i noens liv.. Er det sånn det er ment 😉
Vel jeg har mest lyst til å lyse opp i noen liv, på en annen måte. Så her er jeg, og håper å lyse opp med mitt nyfargete røde hår. Neida, det er ikke det som er overraskelsen og det som skal lyse opp litt:-D Nei, jeg fikk bare en idè på vei hjemover, og nå går jeg og gleder meg til å fortelle deg den… Og jeg skal gjøre det snart, men ike riktig ennå. SNART.
Når noen forteller meg en hemmelighet, og ber meg ikke fortelle videre, så er jeg tett som bare det.. Jeg røper ALDRI noe jeg har fått beskjed om å holde hemmelig. Meg kan man stole på. Men jeg er KJEMPE-dårlig på å holde på hemmeligheter og overraskelser som jeg lager selv. Mine nære venner og samboeren ler for eksempel like mye hver jul, av hvordan jeg liksom VIL si noe om julegavene. Ikke det at jeg forteller dem HVA de skal få, men det er jaggu ikke langt unna 😉 Jeg klarer liksom ikke holde det inne, alt det som bobler inni hodet rett oppunder jul.. Det hintes og små-røpes, og jeg prater MYE om gavene, uten å si direkte hva det gjelder…
Så nå har jeg altså en kjempestor hemmelighet, som jeg skal fortelle deg snart, men ikke riktig ennå. Nå kan du bare begynne å bli litt spent, og kanskje glede deg bittelitt… så forteller jeg det senere..Om en liten stund.
I går morges våknet jeg på en skremmende måte. Vekker-klokka ringte febrilsk, og det gjør den jo hver dag, så akkuarat DET var vel ikke så skremmende.. Jeg sover hardt og dypt nå om dagen. Trenger nok mye søvn, og får alt for lite. Klarer ikke legge meg tidlig, har så mye jeg skal gjøre, blekksprutarmene jobber frenetisk. Julegaver skal strikkes, blogginnlegg skal skrives, pluss jeg har så mye annet å tenke på om dagen at jeg liker best å være nærmest koma-liknende før jeg går og legger meg. Prøver jeg senga for tidlig, blir jeg bare liggende å vri meg, og må stå opp igjen… Vel, jeg sovner greit når jeg bare er trøtt nok. Sover som regel som et barn gjennom hele natten, HELT stille, ikke en skrukk på lakenet når jeg første har sovnet. Hører nesten ikke at jeg puster. Stille, stile… ZZZZZZZZZ Du ha vel ikke sovnet av dette sovepratet?? Ikke meningen å hypnotisere deg i søvn 😉
Vel, jeg lå der så pent og stille, at det er sikkert derfor det skjedde noe så merkelig med kroppen…. Jeg har nemlig opplevd det før også…Klokka ringte klokka 6, og som vanlig ville jeg gjerne skru klokken av så fort som mulig, for ikke å vekke hele blokka (og da mener jeg den ekte blokka jeg bor i).. Men det skulle vise seg å være alt annet enn enkelt faktisk, å få slått av den klokka. HELT umulig..Armene var nemlig sovnet!!. Og ikke bare som i, at selvfølgelig SOV de, JEG sov jo liksom… Nei, jeg mener som i dovnet bort,visnet,. JEG sov ikke lenger, men armene!!. Begge to!! Og ikke bare LITT, men noe helt inn i hampen også!… De lå bare helt slappe inntil kroppen. som døde fisk, skulle ikke klare å få dem over dyna en gang.. De kjentes ikke som MINE en gang… Tok i bruk all min hjernekraft, for å styre hendene til å ville opp dit de var ment. Til slutt fikk jeg SLENGT den ene armen bortover i retning mot klokka, som er en mobiltelefon.. Fikk tak i den, og revet den mot meg. Den andre armen hang fremdeles slapt ned langs siden, der jeg var kommet opp i sittende stilling.. Nytt problem: jeg har touch-skjerm (ja, den jævla nymotens teknikken!! Argh!!). Helt umulig å få skrudd av ringingen! Må “åpne” tastaturlåsen på touchskjermen, for å få skrudd av ringingen. Og uten armer, var det bare helt og plent umulig. Jeg vurderte nesen en liten stund, men fikk til slutt dratt hele håndbaken over skjermen til den åpnet seg.. Fingrene lystret først etter fem-ti minutter..
Heldigvis “våknet” armene litt utover dagen.. For deg som ikke allerede vet det, jeg underviser døve barn, på tegnspråk. Og jeg skal love deg at jeg er helt avhengig av armene for å kunne gjøre den jobben 😉
Søndagens kaffeslabberas her inne gikk over all forventning. Folk som var invitert kom blide og fornøyde. Noen litt tidlig, og noen litt sent. Og det er hygelig at det er litt fordelt, da er det jo litt sosialt hele dagen utover, ikke sant? Kaken forsvant fort og kaffen likeså, men det spiller jo ingen rolle. Folk hadde med seg både kaffe og noe å bite i utover dagen. Skravla sto høyt i taket her, og det er mulig vi har bråket litt eller at det skyldes at “noen” ,kremt, hadde spredd rykter om at det var fest?? Det skjer jo ofte når folk skal ha fest, man ber noen,men det kommer gjerne MANGE flere. Og når man er voksen så er det bare hyggelig og mer enn hyggelig. Fordi ingenting blir ødelagt, alt går for seg i ordentlige former og man har det bare kjempehyggelig. Så det skjedde ikke som med ungdommene, hvor hele huset er ødelagt, gardinene dratt ned, noen har stekt egg rett på platene eller tisset på tv`en. Neida, ryktet spredde seg i nabolaget, nesten som om noen skulle hegt opp en lapp (Mima 😉 ).. At hos Frodith var det kaffe-fest! Døren sto litt på klem, og inn strømmet det på med folk, og jeg satt bare i sofaen og måpet litt i starten.. Jøss,kommer alle disse her virkelig inn hit for å besøke meg? Så tok jeg meg sammen, og nå har jeg pratet hyggelig med alle som har vært innom. Noen har jeg blitt litt bedre kjent med, kan vel regne de som venner og ansikter i oppgangen som jeg vil drikke mer kaffe med. Og noen var kanskje bare på gjennomreise, og jeg ser de aldri igjen. Vel, hyggelig var det uansett. Vaktmesteren ba meg si ifra om at neste gang fikk jeg henge opp nabovarsel på postkassa, og det har jeg gjort, for det er mulig det blir noe GREIER til helga igjen, og da er han varslet. Og det er forsåvidt dere også:-) Det er bare å komme 😉
Er det sånn at hvis man har litt for mye å tenke på, både på jobb og privat, at man trenger flere hjerner? Eller heller kanskje flere armer. Jeg har så mye jeg skulle gjort, spesielt på jobb. Men også privat. Og akkurat for øyeblikket orker jeg ingen av delene. Det eneste fornuftige jeg orker, er en noe manisk strikking. Vel, det er ikke sånn at jeg ikke gjør jobben min. Neida, den gjør jeg til fulle. Jeg er veldig samvittighetsfull. Og elsker jobben min. Så ingen unnasluntring. Det er det lille ekstra som mangler der om dagen bare. Det er en del andre utfordringer i livet om dagen også, og jeg skulle trent og jeg skulle vasket huset, og jeg skulle…. Men de eneste jeg gjør er himla mye strikking og himla mye blogging. Og ideene bare popper opp i hodet, til nye julegaver, nye innlegg, og jeg får ikke hendene til å bevege seg fort nok over hverken tastatur eller med strikkepinner. Jeg trenger altså flere armer.Eller færre ideer? Føler meg litt sånn:
Nei, færre ideer er ikke tingen. Det er helt riktig for meg akkurat nå, å ha alle disse tingene gående, selv om ryggen verker, armene mange og lange og vonde, og hodet fullt. Fordi det er akkurat det jeg trenger. Midt oppi alt dette har jeg bestemt meg for en frisørtime i ettermiddag, “fordi jeg fortjener det” 😀 Få fresha opp fargen litt, og forhåpentlig bli litt som på bildet her, med strikkepinnene 😉
.Ja, der er du ja.. og du .. Jeg la lapp til noen av dere i går, i postkassa, om at det ble kaffe og kake hos meg i dag. Og de jeg ikke var innom og sa i fra til : Dere så vel at jeg hang opp lapp i oppgangen? For jeg tenkte nemlig det var hyggelig at vi kunne treffes her inne, sånn litt på morgenen eller formiddag, og skravle litt og drikke kaffe og ta litt kake.. Og som dere ser, har jeg bakt også. Og det er ikke ofte jeg gjør. Den er helt fersk, nesten litt varm ennå. Og kaffen er helt nytraktet, som dere sikkert både kan se og lukte, det ryker av den.. Mmmm.. nå gleder jeg meg.
Dere kan bare sette skoene i gangen der, og sleng nå bare jakka over sofakanten der. Har ikke så mange ekstra ledige hengere 🙂
Som dere kan se er jeg fremdeles i kosebuksa, fordi det er søndag og veldig deilig å bare slaske litt rundt, men etter sånn som jeg kjenner dere så tar ikke dere det så nøye. Sånn, da er dere vel her alle sammen. Det er nok noen som sover ennå, men jeg tenkte å presentere noen av dere for hverandre. Jeg har jo som dere vet, ikke bodd så lenge i blokka her (uttales: bloggen her Les innlegget om #min lille blokk”). Så mange av dere kjenner nok hverandre fra før, og mye bedre enn dere kjenner meg. Men jeg har jo vært innom i naboblokka også, og DER er det nok ikke alle dere kjenner.
Til høyre i sofaen der sitter: regnbueblomst.blogg.no. Hun er veldig søt. Liker godt å være med på en god konkurranse. Maler nydelige akryl-bilder av engler eller frosker, og hun er snill, morsom og fin å prate med 🙂 Hun var vel EN av de første jeg ble kjent med her inne i blokka. Og hun tok så fint i mot meg. Hun har en herlig humor.
Til venstre i sofaen, med kaffen og julebrusen der borte, sitter ladyaugust. blogg.no. Hun spiller i band, In August, tegner de nydeligste tegningene i hele bloggverdenen. (Tegnehanne kan bare gå å legge seg 😉 ) Hun er rett fram, blid og morsom,men kan også skrive noen litt såre innlegg innimellom. Vi har ikke kjent hverandre så VELDIG lenge, men vi fant fort kontakten.Hun satte virkelig fart på meg når det gjaldt å bli tegnekreativ igjen 🙂
Så har vi rett over bordet her til høyre Mima, mima.blogg.no.Hun ble jeg også kjent med etter å ha vært her inne en liten måned kanskje. Vi snakket litt sammen i oppgangen sånn i starten, og etterhvert ble hun en av de jeg stadig er innom på kaffe hos. Og hun hos meg .Fine venner ja. Hun er fargerik og pratsom. Vever og snill,men tøff og sterk på samme tid, og hvertfall ikke redd for noe, ikke sant? 😉 Hun har en allsidig blogg, tar opp alt mulig, og leiligheten hennes er ofte full :-I
Til venstre for henne sitter Diva, divassjeselong.blogg.no/ Hun har jeg vel kjent nesten like lenge som Mima. De bor ved siden av hverandre tror jeg 😀 Diva Andrea er energisk og engasjert, pusser for tiden opp, en EKTE leilighet 😉 Hun blogger om alt fra interiør, til politiske temaer eller om hvordan hun selv har det. Her er det ingenting som ikke kan blogges om, NESTEN. Hun er snill og ærlig, og har mye humor og selvironi. Morsom å besøke.
På bordenden til venstre er Trille, trilleblogg.com. Hun er det blideste og søteste i hele verden tror jeg. Før jeg startet bloggen min, leste jeg noen blogger, og hun var en av dem. Jeg var ofte innom og kommenterte, og vi ble ganske godt kjent etterhvert. Hun var en av grunnene til at jeg fikk lyst til å starte blogg selv. Hun er en fjellgeit, som meg, elsker å sy og å gå på ski. Skriver om hverdag og glede,og om de andre nyansene i livet. Hun bor i naboblokka, men jeg er sikker på man kan høre latteren hennes trille helt over hit, om dere hører etter. Selv om jeg ikke har møtt henne IRL, så er jeg brennsikker på at det er lattern sin ja. Nydelig nordlending: Dere burde besøke henne.
En annen fin nordlending er Siv: motionocean-siv.blogspot.no/ hun er den yngste jeg kjenner i nabo-blokka. Men jeg har aldir vært opptatt av alder, men av hvem som sitter bak disse hodene og kroppene. Så Siv er Siv, og en jeg liker godt å besøke. Hun er supersøt, skriver godt, er tøff skotsk jente, engasjert og opptatt av verden og folk rundt seg. Hun har en fot både her og der, er med på mye spennende, men hun skulle nok gjerne hatt enda flere timer i døgnet og flere føtter. Hun synger også litt. Ta dere en tur innom da vel 🙂
Og sist men ikke minst kommer det litt slekt innom: Martine,martii.blogg.no Hun er vel hovedgrunnen til at jeg blogger i det hele tatt: Min nydelig, vakre niese. Hun blogger om alt mulig. Jobb, studier, familie, hverdagen, sin ganske så nyfødte gutt som er kjempesøt og også om han de ikke fikk beholde. Bloggen er ærlig og direkte, og nær og god. Hun har et stort skrivetalent. Og jeg er IKKE inhabil i dette spørsmålet 🙂
Det er flere som ikke har kommet i dag. Min leilighet er litt liten, og jeg har ikke plass til så mange på besøk av gangen. Men jeg venter noen andre gjester neste helg, så vi får se om jeg har noe kake igjen til dem 🙂 og noen sitteplasser i sofaen. Jeg tror nok det.. Inntil da får dere kose der med besøk i naboleilighetene i blokka også, og heller bare komme innom en og en 🙂
(hvisker lavt til dere: Jeg har prøvd å linke direkte til bloggene,men som dere vet kan jeg ikke data. Den sier at den linker, men er det noe tull, så får dere skrive inn adressen selv, og gi brevet til postmannen 🙂
Vi har nå kommet inn i en årstid, hvor noen og enhver er litt spurv. (Nytt uttrykk for pjusk, sliten, gåen, lei, trist- legg hva du vil inn i det,) Men altså, når mørket pakker seg rundt oss, snøen gjør små desperate forsøk på å lyse opp,men mislykkes gang på gang, da er det lett å bli litt spurv. En våt og pjuskete liten sak, som lengter etter lysere tider, hvor de andre fuglene kommer tilbake, hvor det er mer mat, og hvor energien sitter løst i vingene.
Vel, i sånne årstider er da man skal passe på å skaffe seg energi, på egenhånd. Enkleste måten er vel ulike drikker med maks energi-innhold. Men de “lærde” sier også at man bør trene. Og jeg har jo kjent på det før.At å trene gir massevis av energi. Jeg begynte å trene etter fylte 40, har øvd meg opp, og ble riktig så flink til å jogge her en stund.. Vil ikke si LØPE.. Det går sakte.. Men jeg kan løpe langt,dvs KUNNE. Jeg var med på i-form-løpet og det var på en mil. Hørte du? 10 km! Uten å stoppe. Trente meg opp fra å ikke kunne løpe 100 meter engang, uten å høres ut som en hval.. Røyka som en damp til jeg var 41 år, trening var liksom aldri min greie i oppveksten, men fant ut at jeg kunne begynne når jeg ble “voksen”. Vel, rundt 40-41 følte jeg at nå var jeg kanskje voksen nok.. At skulle det ikke være ALTFOR sent, fikk jeg vel sette igang og få noe form på den kroppen jeg faktisk skulle ha i mange år til.
Så, røyken ble byttet ut med joggesko, strikktyøy og pastiller. Og jeg løp først noe motvillig rundt om kring, og synes det var grusomt.. Men tro det eller ei, man BLIR bedre, og det tok ikke mer enn noen plagsomme MÅNEDER 😀 Da klarte jeg plutselig å løpe 3- km. Og etterhvert en mil altså… selv om det vel bare holdt et par ganger fram til det endelige løpet vi var med i..
Men det er over et år siden nå… Nå kjenner jeg igjen blodsmaken i munnen, når jeg løper til trikken. Jeg er helt kvalm i det t-bane-dørene slår igjen bak meg. Pusten høres som en helt fremmed sin,hvem er det de høye rare lydene kommer fra liksom… OOps, det var visst meg selv.. og når skal dett bli bedre igjen.. Jeg vet at jeg trenger energi, og jeg VET at jeg får det av å trene.. Ikke av energidrikken, eller lassevis av sjokolade på styrten en fredagskveld..
Men det er bare å få energi nok til å klare å dra seg ned til treningssenteret da…
Har man blitt vant til å se på verden med flere par briller, kan det bli ganske rart og morsomt innimellom. Jeg liker å fundere over småting, og det gjør livet rikere i mine øyne. Har jeg god tid, kan jeg sitte på banen eller bare på en kafe, og titte på folk, og tenke på hvordan de har det, når de ikke er akkurat DER. Noen ganger tror jeg at jeg VET det litt liksom, men det er garantert feil. Bare innbiller meg at jeg er veldig god menneskekjenner innimellom. Men mest er det fantasien som bare spinner i vei, fordi jeg har et ledig øyeblikk. Har nettopp vært i byen, og på en kafe jeg er innom av og til, sitter det en fast gjeng-alltid ved det samme bordet, alltid de samme folka. Hun ene likner litt på en tegneseriefigur (Olivia i Skippern-filmene), og de andre er også litt som fra et annet univers. Ikke at de er rare, har følehorn eller noe slikt, men det er noe MED dem liksom.. noe ubeskrivelig.. Og det gjør at jeg begynner å spinne og tenke, lage meg små historier..
En annen måte å leke med verden gjennom litt rare briller, er dette med å være så visuell..Å se folk som dyretyper se blogg-livet som en BLOKK, ha farger på dager osv. Jeg har hele uken i farger, mest ORDENE -dagene om dere skjønner. Det er ikke sånn at hver gang det er tirsdag, så er verden gul når jeg går ut døra. Nei, jeg tenker ikke SÅ visuelt. Men det er mer lyden eller synet av ordene som trigger noe.. Tror jeg. Mandag er f eks blå. Det var kankskje ingen bombe for de fleste?? Men det er mest synet og lyden som gir meg assosiasjonen, det er ikke det at jeg føler meg “blue” disse dagene, selv om det kan vel hende jeg gjør det også av og til.. Tirsdag er gul som sagt. Onsdag litt brun. Torsdag rød. Fredag er helt klart grønn. Lørdag og søndag er nok litt preget av helligdagsstempelet, så de blir rød uansett hva jeg prøver på..
Jeg skjønte at dette er noe som ligger til familien vår muligens, dette med å ha litt sånne rare greier for oss. Søsteren min spurte en gang vi var på tur med overnatting på hytte, vi spilte Yatzy og hun slang terningene og spurte:: “Hva tenker du om disse treerne, er de gutter eller jenter?” Og jeg skjønte umiddelbart hva hun mente, lo meg halvt fordervet og fikk stammet fram: “helt klart jenter”. Og det mener jeg vi var rimelig enige om 🙂 Vi gikk selvfølgelig gjennom de andre sidene på terningen også
Egentlig er jeg rimelig sindig, rimelig tålmodig, ganske stabil og god i humøret må jeg si. Og det er jeg veldig glad for. Vet det er tungt å slite med alt fra høye topper til dype daler, svingningene kan nok være veldig slitsomt. Noen strever med mest mismot. Og det misunner jeg ingen. Kjenner jo på det de gangene jeg er litt “nede”, at jeg er glad jeg ikke er det ofte, og at det går fort over når jeg har det sånn. Jeg er VELDIG engasjert når det er noe jeg brenner for, og jeg liker en fresk diskusjon hvis den er sakelig, så jeg er absolutt ingen “flat” person. Men rimelig stabil. Men hvis det er noe som irriterer meg, så kan jeg nok koke bittelitt.. inni meg hvertfall… Små bobler på innsiden.. og her er et tema jeg synes er litt SMÅ-irriterende:
Hva er det med dette uttrykket blader og aviser nå har begynt å bruke, som det har gått helt inflasjon i å bruke?? Det virker som de tror det er sånn det skal brukes, men det er da vitterlig ikke riktig brukt? Eller er det bare meg som er helt på jordet og har misforstått alt? “Å snakke ut” har i mine ører, i HELE MITT LIV, betydd noe man gjør med fortrolige, som man kanskje har vært litt på kant med. Ting har vært litt vanskelig med en venninne eller en annen bekjent på jobben, man har misforstått hverandre, men man har fått “snakket ut”, og da har man kommet på god fot igjen. En mann og en kone har kranglet i heimen om noe de synes er vanskelig å løse, men de har fått “snakket ut” om problemene, og da ble ting mye lettere. Ja, DETTE er riktig bruk, er det ikke?
Så hva er da dette mølet som bladene kommer med: “Mette-Marit snakker ut om den vanskelige tiden” , “Jakten- Anders snakker ut om livet på landet” “Drillo snakker ut om sin fortid som nakenmodell” (he, he, bare fleip)…bla, bla bla. Du skjønner poenget? De omtaler det disse kjendisene skal snakke om, som noe som har ligget dem tungt på hjertet, som de nærmest MÅ BETRO seg til det norske folk om, som om det skulle være noe de skyldte dem, at det ville være utrolig deilig å få lettet hjertet sitt og lagt alle kort på bordet, til HELE det norske folk… Veldig nært og intimt. Dette er jukse-uttrykk, som bladene bruker for å skape en slags nærhet til leserne, en FALSK nærhet. Mette- Marit har da ikke noe stort behov for å lette sitt hjerte om en vanskelig tid, til det norske folk. Hun hadde nok synes det hadde vært deilig å få “snakket ut” med mannen sin om dette, og sikker ” fortalt” oss om deler av det. Men å snakke ut, det tilhører et annet fora, i mine øyne hvertfall. Et intimt et. Med en hjertesukk-liknende tanke bak: “endelig fikk jeg snakket ut” liksom.. Og det er jeg brennsikker på verken gjelder Mette-Marit, Drillo eller Jakten- Anders, de har ikke noe brennende ønske om å få “gjort opp” med oss.. Det er nesten daglig og hvertfall ukentlig jeg ser disse overskriftene i aviser og blader, og jeg kjenner det koker litt hver gang jeg ser det..
Dette er altså et hjertesukk, et irritasjonsmoment og et tema jeg er kjempeglad jeg fikk “snakket ut” om! (he, he)
Jeg er ikke akkurat født med høyhælte sko…Når man har vokst opp med å være høyeste jenta i klassen, gjennom 7 år i grunnskolen, skal det noe til å være elegant i høyhælte sko som voksen.. Ikke var jeg bare høyeste JENTA i klassen, men jeg var vel HØYEST i klassen. Punktum. Når man er yngre er det ikke SÅ stas å måtte spille mora til Jesus-barnet år etter år på skoleavslutningen, mens de andre fikk spille engler og sauer og annet stas 😉
Når man ble LITT eldre, og interessen for gutter startet, var det heller ikke tid for å begynne å øve med høyhælte sko.. Gutta i 6. klasse var stort sett under 1.50 (joda, det var de..), og jeg var forlengst rundet 1.65 m. Sånn utpå ungdomsskolen en gang, hadde mange av gutta tatt meg igjen høydemessig, og da synes jeg det var så utrolig deilig å ikke være høyest mer, så da var helle ikke tiden for å gjøre seg høyere med hæler på skoa.. Mange år har gått, og jeg ble til slutt 1.78 m. Jeg har mange venner og venninner, både små og store, og det spiller egentlig ikke så stor rolle dette med høyde lenger. Jeg har hatt kjærester som har vært kortere enn meg, og noen som har vært lenger enn meg. Til slutt traff jeg samboeren, som er 1.90 m. Tiden var inne for høyhælte sko.. men problemet er, at når man ikke har øvd som yngre, så virker det som det er for sent.. Man klarer bare ikke pine seg gjennom øveperioden nå i voksen alder. Jeg er blitt for bedagelig. Myke, deilige, stygge joggesko er jo mye bedre. Flere par høyhælte støvletter er blitt kjøpt inn. De er veldig, velidg pene. Å se på. Men det er jo plent umulig å GÅ med dem. De blir brukt en gang eller to, som sittesko i en gå-bort-sammenheng, og etter det ligger de ensomme og forlatt i en eske i skapet. Til jeg kaster dem. Jeg prøvde i fjor også, nye tøffe sko, med hæl. Som skal gjøre meg damete, og rundt 1.90 nesten..
Men man ser jo på lang vei, at disse er jo ikke brukt særlig mye.. Men i dag skal jeg prøve dem igjen, sitte rolig innne på skolen, ta av i tinene, bare gå til og fra banen med.. For dette med sko, den kan jeg VIRKELIG ikke. Det er ikke så veldig farlig, for jeg kan mye annet rart, og bryr meg egentlig ikke særlig.
Og i dag på t-banen skjønte jeg at LUER, det er noe JEG kan! Satt sammen med en som jobber i kantina på jobben vår, og vi snakket om å strikke luer, at luer ser teit ut uansett osv. En ukjent dame,satt helt tydelig å lyttet litt, satt helt stille en stund og bare skottet litt til siden, men kunne til slutt ikke dy seg men måtte kommentere det vi pratet om: ” Ja, den luen din var VELDIG fin hvertfall, du ser faktisk BEDRE ut med enn uten. ” Jeg smilte ganske overrasket, ble ikke fornærmet, fordi jeg tror hun bare mente å skryte av lua 😉 Jeg er som regel positiv, og har god selvtillit, så det at noen mener at jeg skulle vært født MED lue svekker ikke mitt gode humør 🙂 Hun skyndte seg å legge til, litt rød i ansiktet:: ” ja, du ser veldig bra ut uten også altså”.
Så, da sier jeg: Burde jeg kanskje gjøre et kirurgisk inngrep å få implantert en permanent lue? 😀 (under følger bilder, før og etter kirurgisk inngrep)
