Dette var vel egentlig en bok en gang, skrevet av Jack London og utgitt i 1903.. Vel, det er vel fremdeles en bok, men i dag er det ikke verken Jack London eller hans bok jeg snakker om. Det er mer musa,bak denne bloggen det er snakk om, som blir veldig stor og skummel når det blir litt mye for henne..
Etter å ha lyttet litt på meg selv, og andres gode råd, har jeg vært skikkelgi flink de siste 14 dagene, og gått rolig rundt i butikkene, med museskritt, og tittet etter de tingene jeg skulle ha.. Et lite blikk hit, et lite blikk dit, ikke trekke på skulderen en gang, av hun som står bak deg og borrer en albu inn i ryggen din, fordi det er så trangt og fullt av folk.. Ikke så mye som svette en dråpe en gang, når de fire store mennen skulle inn etter meg på trikken med sine 8 poser hver, og trikken allerede var så full at dørene ikke ville igjen. JEG tok det HELT med ro, pustet stille og rolig, da pakker måtte sendes etter arbeidstid klokka 18, og posthusene har bestemt seg for å legge ned, så det er køer som går fra herfra og til evigheten inni matbutikkene. Jeg smilte bare pent til folk rundt meg, og var en sann fryd… Men de to siste dagene har det skortet bittelitt på tålmodiheten må jeg innrømme.. Og da blir musa stor som en rotte, MINST, og freser litt både hit og dit. Det blir litt mye når jeg, mitt naut, har glemt at siste skoledag betyr gaver fra både foreldre og kollegaer, så man egentlig bør ha med seg en gigantt-sekk på jobb, for å frakte alt hjem i igjen, og når jeg i tillegg ikke SKAL hjem, men besøke min mor utafor byen, reise direkte dit med et overfylt rush-tids-tog, der INGEN får sitte, og i tillegg har fått en konfekt fra jobben som er så stor at det ikke finnes store nok poser i HELE verden.
Da føles det som at villdyret vekkes aldri så lite.. Man har ikke armer nok, ikke tålmodighet nok, ikke vett nok, ikke poser nok, ikke dager nok igjen til jul, nei da bør dere hente katta snart… Får da begynner jeg å vokse… Vel, etter å ha fått lånt en IKEA pose, og kommet meg noenlunde helskinnet gjennom en svett tog-tur, en isholkete-vralting til mor med verdens største konfekt på luftetur flere ganger, og uten fremdeles å ha FOR høye skuldre, skulle jeg i dag ut på shopping… Og joda, jeg har kommet meg helskinnet gjennom DEN også,men det er noen som har fått hilse på det lille villdyret i meg.. Det er mer likt en lemen kanskje enn noen stor skummel løve.. Hva er det så som trigger en så tålmodig sjel som meg? Det er når de som jobber i butikkene, 6 av 7 på Teknikmagasinet, HELLER ville rydde av en pall med varer, enn å selge meg noe. Jeg spurte til slutt, om han måtte rydde av hele pallen før han kunne hjelpe meg, og det måtte han.. Jeg leverte fra meg sikkert ting og GIKK i protest i sikkert 4 av 5 butikker i dag.. De VILLE ikke hjelpe meg.. De sa det.. Sånn som jeg oppfattet det hvertfall.. Men jeg hadde ellers en fantastisk dag med min søte niese, skravla gikk og vi koste oss vi, og noen gaver kom da også oppi posene mine. Så hvis man klarrer å glemme at det er folk inni butikkene, både med-kunder og ansatte, så burde det hele gå ganske smertefritt faktisk.. Lykke til i morgen, om du skal ut.. Men du er kanskje ferdig med handelen?
Minner også om adventskalenderenkalenderen min som du kan være med på om du vil, se innlegget under her så skjønner du hva du skal gjøre 🙂