Noen ganger føles det liksom om om verden er litt UTE ETTER EN….
.
Man kjenner seg ganske liten… Det kjennes som om man jobber i motvind… som om noen spenner beina under en… som om man har stanget hodet mot en vegg, gang på gang… og er på vei å få en KJEMPE-Donald-kul….
Og sist men ikke minst kjennes det som om verden akkurat den dagen har tatt et KJEMPEGREP rundt en..og holder en fast slik at man ikke kommer løs..uansett hvor mye man spreller og prøver å komme løs…
Men til slutt…når man har stanget en stund, og sprellet noen timer… og nektet å være med på at VERDEN skal bestemme… så slipper det plutselig grepet… Og man lander mykt som en katt på beina likevel…
Det gjelder å ikke gi seg 😉
(En liten reprise på et velkjent tema, og fordi jeg etter en litt slitsom periode har det ganske så fint igjen. Som så ofte før 🙂 Det blir litt repriser nå, da det fremdeles er litt hektisk…)
Hun satt der…. helt musestille… Gjemte seg… Satt bak busken og den tunge, tunge porten…
Hun hadde sittet der i tussmørket….i det begynnende morgenlyset, med beina tett oppunder seg…. nattkjolen godt tredd over knærne for liksom å holde varmen litt i det fremdeles morgen-duggete gresset… Hun hadde tittet utover elven, og sett en trestokk bevege seg…. Hadde sittet og speidet utover der så lenge, med beina slik, at beina hadde dovnet bort og den store, digre stokken ikke lenger var noen stokk men en alligator som gled fram i det stille morgenmørket….
Håret hadde hengt stivt nedover siden av ansiktet hennes, ikke et hårstrå hadde beveget seg….hun hadde knapt pustet… ikke en bevegelse….Var det ikke noen elefanter hun så borti skogbrynet der også?…. Fantasien løp mens hun satt der og knuget om knærne… Det lille heklejakken hun hadde tatt på i farten var ikke på langt nær varm nok, når de skumle tankene kom… Hun hadde bare grepet den i all hast da hun oppdaget at DE TO var borte…. og at hun var alene i huset…Det store, digre huset… Den lille sengen ved vinduet hadde føltes altfor stor da hun våknet og oppdaget at DERES seng var tom… Hun hadde bare revet tak i bamsen, kastet på seg den lille heklejakken og stormet ned de store steinete, flate trappetrinnene… Løpt ned mot elven, og plassen sin…. passet seg for å ikke plumpe uti elven….der hvor plassen hennes ble litt smalere….Hennes hemmelige plass…
Og nå satt hun her…litt oppskaket og forsøkte å holde varmen… Litt skjult bak den frodige busken, og den tunge smijernsporten… tittet mellom det kalde jernet og bladene på grenene som hang over elven.. og prøvde å skjelne mellom stokker og alligatorer…
Solen steg sakte opp bak løvverket der, og i det begynnende lyset kunne hun se en båt komme sigende…Stille ..stille… Den fløt nesten umerkelig framover i det blikkstille vannet, kun avbrutt av små plask når årene traff vannet…. Kun avbrutt av de hviskende stemmene som nådde henne.. I båten satt de to…Han ved årene…hun lett foroverlent på det nærmeste setet… Han i tøfler og slåbrok, hun i sin lange morgenkåpe, med føttene stikkende ut på nedsiden… barbeinte føtter… Og selv om det var langt unna, kunne hun se blikkene de sendte hverandre…Milde, ømme…Fulle av kjærlighet… Solen nådde over toppen på de lave trærne som sto langs elven, og strålene fant henne som satt der gjemt i buskene… Hun kjente varmen fra solen…. og fra innsiden….Kunne ta av den lille jakken… Satt der i nattkjolen og i all spenningen og gleden…. Og ventet på at de skulle komme fram til plassen HENNES…
Gledet seg til at de fikk øye på henne, at de milde øynene ville treffe HENNES… Da skulle hun hoppe ombord, og stille ,stille sige avgårde sammen med dem….
(Dette er en historie jeg laget første gang i 2014…. Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet? Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg tenkte en reprise var greit på denne novellen da jeg fremdeles befinner meg på landet, litt opptatt :-))
Såre, nakne føtter
Skrukkete bukseknær fulle av jord
Rufsete hår, klippet av mor
Lua i hånden
Tung bør å bære for unge skuldre
Tunge skritt å gå på kald jord
En endeløs vei -i mentale skritt- om ikke i meter
Før det digre herskapelige huset viser seg
Lua foran seg
Blikket i bakken
Bedende øyne
Før han blir sendt ut på jordene
Takknemlig hjerte- for mat på bordet til kvelds
Tristhet og ensomhet godt skjult under den skitne luggen
Fuglesang og humlesurr
Lukten av markjordbær og grøftekant
Små lette barneføtter
Spretter avgårde på den gresskledde midtstripen
Lubne armer med smilehull
Kjoleforkle og musefletter
Blikket våkent og lett
Søker bestemor på tunet der
Vinker
Mens en sommerfugl lander lett
På blomsterbuketten hun knuger i den svette hånden
Glede i hvert skritt
Eventyr og frihet- hva venter der framme?
(Dette var en liten tekst, skrevet over stikkordene/assosiasjonene leserne mine ga meg da jeg la ut dette bildet i november.Jeg synes det fortjente en liten reprise, og siden jeg er på loandet så passet det bra nå )
Noen som har kjent meg i “evigheter” her inne kjenner til navnet Mammaen til Lille Supermann…Vel, supermannen har blitt ganske stor han etterhvert, snart 5 år. Så LITEN kan han vel ikke kalles lenger. Men det er det min venninne heter her inne, så det får hun bare fortsette med.
Og turen i helga var fantastisk koselig, deilig, avslappende, slitsom (vi gikk tross alt 1,7 mil pr dag), skravlete, fotograferende og full av påfyll for meg hvertfall.
Du har jo sett en del bilder av “løver”, huldre og andre ting vi fant i skogen, men her kommer et lite bildedryss til fra turen:
Forventningsfull før start…
Godt å sees igjen 🙂
Fargerikt og flott i skogen…
Snop-pauser i grøftekanter…
God-lyd fra bekkene…
Bursdagsgave da vi kom fram på Kikut. En til meg og en til Hr Frodith <3 Så koselig <3
Her er en kort forklaring for de som ikke har kamera med “splash-effekter”. Jeg bruker bare mobilen, og redigerer inn effekter som det du så hos meg i dag tidlig på huldra-bildene.
1) Jeg skriver inn denne adressen i adressefeltet:
https://pixlr.com/express/
Da kommer du til en side som ser slik ut
2) Trykk på knappen til venstre der det står Browse. Last inn et bilde fra din egen bilde-mappe på din egen maskin.
Jeg valgte her et bilde av to røde fine stoler, og masse farger ellers, og lastet inn
3) Trykk nå på knappen til venstre der det står Adjustment. Da vil dette vinduet se SÅNN ut:
4) Trykk nå der du ser det står splash (6. symbolet fra venstre i øverste rad) NÅ vil bildet se SÅNN ut:
Du har fjernet all fargen for en liten stund.
5) Nå skal du bruke verktøyene til å hente opp igjen fargen på stolene f eks. Brush henter opp rødfargen, og du kan sitte å pirke å “male” litt, og viske bort med Eraser om du gjør for mye farge.
Håper dette lille fotoredigeringskurset var nyttig?
ALTSÅ:
Fra sånn:
Via svarthvitt….
Til Splash-farger…eller hva man skal kalle dette 😉
Mange ganger “redigerer” vi litt på LIVET, for å få det litt mer sånn som vi vil… Vi “redigerer” litt på utseendet: litt sminke, litt frisering, litt nip and tuck…litt andre klær, hold-in, push up.. …for å se ut mer sånn som vi vil…
Og noen ganger kan vi gjøre det med bilder også.
Noen bilder fanger øyeblikkene slik de er.
Noen bilder lager vi til som en fotoshoot, for å lage en stemning.
Og noen bilder kan vi endre litt på, for å få fram en ANNEN stemning…
Jeg liker å leke litt med SPLASH, fjerne fargen i meste av bildet, men beholde og forsterke NOE.
For å lage en ny og annerledes stemning.
“Skriv et dikt eller et sitat til et av bildene mine”..
Og det MÅTTE jeg jo bare gjøre.
Jeg elsker sånne utfordringer,og Toini har de flotteste bilder man kan tenke seg.
Hun hadde lagt ut et utvalg bilder, og så bestemte man selv hvilket man skrev til.
Jeg befant meg ute i skogen og lekte hulder, og hadde ikke tid før NÅ:
Jeg har tidligere en gang BEDT OM å få låne en av bildene til Toini jeg, fordi jeg hadde et dikt som ville UT når jeg så bildet hennes…
Og jeg FIKK låne det..Og dikt ble det..
Det er DETTE diktet, skrevet i fjor en gang:
Ta deg en tur inn til Toini, og bli med på utfordringen da vel 🙂
Har du sett huldre-bildene mine?
Hvis ikke – gå inn HER, så ser du dem….
