Med farger kommer liksom gleden boblende… Hvertfall hos meg.. Og nå var det klart for å få litt fres på “pelsen” igjen 😀 Jeg skal jo til Bergen om et par uker, og må jo være klar til å matche “tvillingen” min der borte (Kjersti 😉 )
Jeg er klar for HVA som helst, når håret kom på plass igjen!!
Høst-blek med knallrødt hår…Det er sånn det skal være!!
Fikk meg en tur utafor døra i dag også.
Nå begynne ting å flaske seg: Har sovet flere netter på rad, forkjølelse og andre tullet sykdommer har gitt opp og dratt sin vei, jeg har farget håret, tegnet, strikket og kost meg i dag. Og i natt så bestilte jeg og Mammaen til Lille Supermann ny tur til Gøteborg. Jule-tur!!
Hvis hverdagen er litt tung, (og det kan den vel være for noen og enhver av og til)… så gjelder det å ikke bli “stuck” i det tunge. Det gjelder å ikke se på det hele som KVIKK-sand, selv om det ved første øyekast kan minne om det.. Det gjelder å løfte beina, og TA SEG SAMMEN.. Det er i sånne øyeblikk jeg skriver dikt som dette:
Pus uten støvler…
Noen likhetstrekk med Katten med støvlene nå i de sene kveldstimer Øynene store og oppspilte etter en lang dag, og mangel på søvn..
Kroer meg sammen i sofaen etter en dag på farten
Maler nesten…
eller snorker kanskje det kalles i noen kretser.. 😉
Ja, nå er hun her igjen, eller det vil si: Nå har hun BURSDAG igjen… HUN som sniker seg inn under huden på deg… Jeg skrev et innlegg på bursdagen hennes i fjor, og jeg synes det dekker perfekt hvem hun er. Så her kommer ordene fra i fjor, men like mye ment i år:
Noen mennesker SNIKER seg inn under huden på en. De tar deg kanskje ikke med HØYLYDT storm, og sveiper beina vekk under deg…Nei.. de kommer faktisk ganske rolig og stille, med noe udefinerbart sjarmerende over seg…og så tar de plass under huden på deg og i hjertet ditt.
Sånn er Sivmargret.abcblogg.no
Hun skriver de stilleste og roligste innleggene jeg vet, om livet sitt rett og slett. Med koselig “stemme” forteller hun om sykkelturer, strikking, besøk av familie og andre koselige ting. Med alvor tar hun oss nær seg når hun sørger.
Siv er lun, mild, rolig, varm og snill. Det er jeg SIKKER på, uten å ha møtt henne. Hun klarer å formidle med skrift hvem hun er, så jeg fint kan se det for meg… For hun er nemlig den eneste jeg kjenner som “kommer seg unna med” null bilder på mange av innleggene… Man senser GODT hvor hun vil uansett 🙂
Og i dag har denne flotte damen bursdag!!
Jeg klarte å hoste opp et par bilder av henne,fra hennes blogg 😉
Jeg anbefaler et varmt møte med fineste Siv,
om du tar turen inn og titter på bloggen hennes, leser litt og hilser på.
Gratulerer med dagen Siv!!
Du er helt spesiell vet du. Du har en egen måte å finne en plass hos hver og en av oss.
Her ble det ord fra i fjor som du ser. Litt gjenbruk.
Men så lenge ordene er godt ment, og fine , så går det vel greit?
Litt sent på dag ble det også, men sånn går det når det er litt full fart for Frodithen.
Her er gjenbruks-kaken, spis og kos deg , den er litt tørr, men sunn så klart 🙂
Bursdagsklemmer fra Frodith <3
Kjenner du Siv?
Har du feiret bursdag på blogg?
Når har DU bursdag?
Hun satt der…. helt musestille… Gjemte seg… Satt bak busken og den tunge, tunge porten…
Hun hadde sittet der i tussmørket….i det begynnende morgenlyset, med beina tett oppunder seg…. nattkjolen godt tredd over knærne for liksom å holde varmen litt i det fremdeles morgen-duggete gresset… Hun hadde tittet utover elven, og sett en trestokk bevege seg…. Hadde sittet og speidet utover der så lenge, med beina slik, at beina hadde dovnet bort og den store, digre stokken ikke lenger var noen stokk men en alligator som gled fram i det stille morgenmørket….
Håret hadde hengt stivt nedover siden av ansiktet hennes, ikke et hårstrå hadde beveget seg….hun hadde knapt pustet… ikke en bevegelse….Var det ikke noen elefanter hun så borti skogbrynet der også?…. Fantasien løp mens hun satt der og knuget om knærne… Det lille heklejakken hun hadde tatt på i farten var ikke på langt nær varm nok, når de skumle tankene kom… Hun hadde bare grepet den i all hast da hun oppdaget at DE TO var borte…. og at hun var alene i huset…Det store, digre huset… Den lille sengen ved vinduet hadde føltes altfor stor da hun våknet og oppdaget at DERES seng var tom… Hun hadde bare revet tak i bamsen, kastet på seg den lille heklejakken og stormet ned de store steinete, flate trappetrinnene… Løpt ned mot elven, og plassen sin…. passet seg for å ikke plumpe uti elven….der hvor plassen hennes ble litt smalere….Hennes hemmelige plass…
Og nå satt hun her…litt oppskaket og forsøkte å holde varmen… Litt skjult bak den frodige busken, og den tunge smijernsporten… tittet mellom det kalde jernet og bladene på grenene som hang over elven.. og prøvde å skjelne mellom stokker og alligatorer…
Solen steg sakte opp bak løvverket der, og i det begynnende lyset kunne hun se en båt komme sigende…Stille ..stille… Den fløt nesten umerkelig framover i det blikkstille vannet, kun avbrutt av små plask når årene traff vannet…. Kun avbrutt av de hviskende stemmene som nådde henne.. I båten satt de to…Han ved årene…hun lett foroverlent på det nærmeste setet… Han i tøfler og slåbrok, hun i sin lange morgenkåpe, med føttene stikkende ut på nedsiden… barbeinte føtter… Og selv om det var langt unna, kunne hun se blikkene de sendte hverandre…Milde, ømme…Fulle av kjærlighet… Solen nådde over toppen på de lave trærne som sto langs elven, og strålene fant henne som satt der gjemt i buskene… Hun kjente varmen fra solen…. og fra innsiden….Kunne ta av den lille jakken… Satt der i nattkjolen og i all spenningen og gleden…. Og ventet på at de skulle komme fram til plassen HENNES…
Gledet seg til at de fikk øye på henne, at de milde øynene ville treffe HENNES… Da skulle hun hoppe ombord, og stille ,stille sige avgårde sammen med dem….
(Dette er en historie jeg laget første gang i 2014…. Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet? Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Det er ikke så lenge siden jeg la den ut sist, men da jeg har kommet meg på Facebook og det er en del nye lesere, så blir det litt repriser)
…for når man ser så sliten ut som jeg gjør om dagen… så er det bedre med litt galskap iblandet..
Jeg har sett møkk-sliten ut nå i 4 uker, etter først hjernehinnebetennelse og så RETT på forkjølelse..
Så etter noen lange dager, korte netter og veldig mye snyting var det strake veien til mamsen som har et lite sykehus/helsehus-opphold.
Ingen skal si at jeg ikke PRØVER å se litt våken ut hvertfall…. 😉 Jeg gjør så godt jeg kan…
I området rundt helsehuset var det noen flotte statuer som var plassert midt i naturen, det var en løsning jeg likte godt
De så flotte ut både FØR regnet og …
..ETTER regnet de…
Og til slutt, bare for at dette innlegget skal virkelig være spekket med alt mulig tull :
Her er de siste håndklærne/klutene jeg har strikket 😉
