Jeg liker å lage mine egne ordtak innimellom. Av og til så detter det noen ord ned i hodet, når jeg er litt i det mer filosofiske og tankefulle hjørnet. Ord jeg mener sier litt ekstra.
Når livet ikke bare lager hylende latterkramper i mageregionene…Når livet tar litt tak i deg og rister så beina spreller litt over jordoverflaten…da dukker altså noen av disse ordtakene opp.. Og de setter ting litt i perspektiv de også. Altså er jeg egentlig litt flink å sette ting i perspektiv SELV…det er ikke bare mamsen som gjør det … (Les HER)
Så i dag tar jeg i bruk et av mine “kjente” sitater, for å beskrive følelsen. For det handler jo egentlig bare om å leve..
Jeg har vært på farta i dag. På landet så klart.
Og når jeg besøker mamsen, så kommer jeg av en eller annen grunn litt klokere hjem igjen..
Om der er bevisst eller ubevisst aner jeg ikke, men hun får meg alltid til å se ting i perspektiv på et vis..
Så hvis jeg er litt blek om nebbet…eller litt våt på snuten…i det jeg kommer til henne….
…så er hvert fall nebbet alltid fargerikt og snuten tørr og blid i det jeg reiser derfra igjen..
I dag løp jeg til og med innom en brukt -butikk og kjøpte meg en brukt, tjukk strikka-kofte, på styrten…før toget gikk.. Uprøvd og alt. Den passet superbra, og den skal på når jeg skal trave elvelangs i morgen formiddag.
Hva i all veden er dette for noe da?? Er det noe DU kan skjønne noe av liksom??!
Jada… det er det skjønner du…
“Hemmeligspråket” er til for alle men det må læres, som andre språk må. Og jeg var så lur at jeg lærte meg dette vakreste språket av alle, og fikk ta del i alle hemmelighetene 😉
Tegnspråk er helt spesielt, fordi det er det eneste visuelle språket i verden. Alle andre språk i verden er for ørene. Tenk litt på det du!
Det har også gjort at tegnspråk er mer enn bare et språk- det er en hel verden full av vakre og morsomme ting. Det er et eget miljø, med døve og hørende tegnspråkbrukere. Det er en egen kultur, egne teatre, egen filmproduksjon, egen kunst, egne konferanser og kulturtreff og en hel haug andre morsomme greier.
Men DU kan jo også få del i noe av “moro-sakene” skjønner du, selv om du ikke har lært deg tegnspråk. For DET lærer man ikke i en fei. Men å ta del i NOE, det kan du fint.
Før har du sett visuell musikk her hos meg (tegnspråktolkede sanger) og dans uten føtter.
Nå er det tid for kreativt tegnspråk!!
Små snutter…Små “fortellinger”…Ikke direkte tegnspråk..Men akkurat: Kreativt tegnspråk..
Mannen på skjemen er Ian Sanborn- amerikansk, døv, og en fantastisk forteller.
Historien heter Rooster- (altså Hane.) Enjoy!
Det er lov å vimse litt på livets vei…
Man svinser litt hit og svanser litt dit… Og plutselig dukker det opp en helsikes mye valg…eller kanskje for noen bare en helsikes mange forstyrrelser…
For noen er ruta man skal gå stempla i pannesbrasken føles det som…allerede fra den dagen de spratt ut av sin mor.. Mens andre kan bli stående der som spørsmålstegn å undre seg hvor veien skal gå…
Uansett om man skulle sige inn på en sidevei….
Uansett om man skulle vimse litt..
Uansett om man skulle gå noen skritt i feil retning…
…så kommer man som regel innpå sporet igjen…
Man kommer dit man er ment å skulle komme tror jeg…Man får bare med seg litt erfaringer på veien, som man kanskje ikke hadde tenkt over..
“Det hender at vi plutselig får vite hva vi en gang har betydd for andre, men sjelden får vi vite det i tide”
(Aksel Sandemose.)
Jeg synes en viktig ting her i livet er å vise folk at man setter pris på dem. Man glemmer lett i hverdagens galopp å fortelle folk hvor betydningsfulle de er. Er man riktig heldig kan man via omveier, helt tilfeldig, få vite hvor viktig man altså er.
Alle fortjener å få høre det, om man utgjør en forskjell for noen. Og ALLE utgjør en forskjell her i verden, enten for FÅ eller for mange…
Så hvorfor forteller vi dem det ikke? Hvorfor må det gå et helt liv før man forteller høyt hvor viktige de er eller var?
Verdt å tenke over…Verdt å gjøre noe med…
“Det er viktig å gi folk “blomster”, mens de ennå har en “vase” å sette dem i…”
(Frodith)
Har du fortalt noen i det siste hvor viktige de er?
Noen ganger kan man bli så glad at man vil hoppe og sprette. Og det gjør jeg ikke bare noen ganger egentlig heller, men ganske ofte faktisk. Vel er det kanskje mest mentale sprett…men hvem sier de ikke teller?? Eller gjør samme nytten som et fysisk hopp?
Det gjelder å GLEDE SEG litt til ting om man kan…Og det kan man alltid. Det finnes alltid noen små fine saker å glede seg til eller glede seg over, det gjelder bare å finne fram lommelykta om du ikke klarer å se dem uten..
Jeg trenger altså som du skjønner ikke noe lommelykt overhode, her står “god-sakene” og blinker om kapp om dagen.
Her er kommende “glede-seg -til”-saker:
1) Etdiktomdagen kommer til byen snart, og vi skal på foto-safari og kafe-date sammen
2) Jeg skal se Hair, musikalen, i februar, med søsters. Regner med det blir middag ute også. Og MIDT i uka til og med!!
3) Kjersti – Minmatgaleverden.no kommer til byen igjen i februar!!! Og da skal vi til og med planlegge noe enda større greier: vår-eventyret!! Gleder meg vilt og uhemma!
Det hele handler vel egentlig om å se de fine øyeblikkene som er… Da blir livet i seg selv stort og vakkert.
Det hele handler vel om å ta de små stegene i hverdagen, kanskje sette seg noen små mål, og så gjennomføre det… Da vil gevinsten være stor..
Det hele handler om optimisme: Om man bærer litt små-tungt innimellom, så er det bare å “legge det fra seg”, for klatrer man OPPÅ der i stedet, bygger et fjell av all optimismen sin, så vil man få den beste utsikten og oversikten.
