“De som har sanne venner, er rike” ( Sitat: Thomas Fuller- Britisk forfatter)
Sånn synes jeg det er. Jeg er ikke rik på penger. Jeg bor i en bitteliten leilighet som jeg ikke eier selv en gang. Jeg har ingen lukseriøse vaner, for det har jeg ikke råd til. Jeg har et rimelig nøkternt liv, med akkurat passe av alt.
…en hestehov i en grøftekant …en snute som puffer hånden din lett til vers …et par øyne rett i dine-fulle av smil og kjærlighet …lukten av vafler og markjordbær …lyden av dansende løvblader
…skulle man ta på seg “mentale foldeskjørt og innbilte perlekjeder” og være voksen og formell…
Og innimellom, når man ikke lekte klovn eller perlekjede-dame… så kunne man ta flyturer rundt i Norge og møte masse rare folk, og lære nye ting….
Tenk om man kunne ha en SÅNN jobb da… DET hadde vært noe det!!
Og det HAR jeg!!!
Siste uka har det vært mye “mentale perlekjeder” og “kjedelige, stramme, innbilte hårknuter”, altså mye formelt arbeid ved pulten min. Men det er jammen ikke lenge til klovnen skal hentes fram. Gleder meg! 🙂
Ha en en flott dag, uansett hvilket utgangspunkt du har <3
Dette er så sant! Om det gjelder utsida eller innsida. Er du fargerik og litt smågal, vil noen alltid mene at det ikke passer seg… At man bør bremses… At man krever for mye oppmerksomhet.
Om man “tar et steg fram” i en forsamling Ikke skjuler at man vet sin verdi Men faktisk “viser seg fram litt” Da kan det hende noen blikk flakker, noen blikk veksles, noen rygger snus…
Men likevel står man igjen der med sitt bredeste smil Fordi de som ble igjen, har myke, faste blikk, klare og tydelige ord og kroppen vendt DIN vei.
På Frodithsk sies dette på en annen måte, og nesten litt motsatt:
“Et lite steg for menneskeheten, men et stort skritt for Frodith”.
Det handler om utfordringer og om grenser. For det som er lett, enkelt og bare blåbær for EN, kan være mer enn vanskelig nok for en annen.
Det handler om at for noen så er det greit å pushe seg selv bittelitt, et LITE skritt er nok. Det føles stort som et månehopp likevel. Og man må få tid til å venne seg til “gangen” der oppe i måneland..
Det handler om at vi alle er forskjellige, og at ikke alle ønsker tusen utfordringer og ikke nødvendigvis må KLATRE opp der til månen før man begynner å sprette rundt.
Det handler om at å gjøre noe stort for menneskeheten eller seg selv, for noen kan være å reise til månen og tilbake. Mens for andre kan det å utrette noe eller å utgjøre en forskjell handle om å sprenge noen bittesmå grenser i seg selv.
La alle få ta de skrittene som er riktig for DEM- så vil de utgjøre en forskjell her i verden de også 🙂
Er du glad i utfordringer?
(En liten reprise i litt travle tider, over et tema jeg snakker mye om her på blogg. Å utfordre seg selv. Men å få lov å gjøre det på sin egen måte.)
Jeg synes en viktig ting her i livet er å vise folk at man setter pris på dem. Man glemmer lett i hverdagens galopp å fortelle folk hvor betydningsfulle de er. Er man riktig heldig kan man via omveier, helt tilfeldig, få vite hvor viktig man altså er. Alle fortjener å få høre det, om man utgjør en forskjell for noen. Og ALLE utgjør en forskjell her i verden, enten for FÅ eller for mange…
Så hvorfor forteller vi dem det ikke? Hvorfor må det gå et helt liv før man forteller høyt hvor viktige de er eller var? Verdt å tenke over…Verdt å gjøre noe med…
“Det er viktig å gi folk “blomster”, mens de ennå har en “vase” å sette dem i…” (Frodith)
Har du fortalt noen i det siste hvor viktige de er?
(en liten reprise på et tema jeg synes er viktig 🙂 )
I løpet av sommeren har du fått høre en del om denne vakre jenta. Du kunne egentlig ha hørt om henne i årevis før, siden vi har vært venninner i 40 år. Og innimellom har jeg jo vært innom med innlegg fra “Helsefarmen” i Fredrikstad, eller “villmarks-turer” ala Lars Monsen. Men det har liksom vært litt ekstra i sommer, som sikkert noen har merket. Hun skulle jo gifte seg.
Noen som leser bloggen min kjenner henne fra vi vokste opp, og noen andre som “bor” her i blogg-blokka med meg har blitt kjent med henne gjennom bloggen i sommer. Gjennom “utdrikningsreisen”-
I går giftet Anna -Lena seg, med denne flotte karen. Jeg var forlover. Jeg hadde forberedt tale, med et dikt som dere har sett her på bloggen før. Et jeg har skrevet selv, som sier alt om vennskap, og om kjærlighet i alle former.
Først leste jeg det på norsk. Etterpå framførte jeg det på tegnspråk, uten en lyd i rommet. Det var ingen døve tilstede, men jeg ville vise det vakre, intime og flotte dette språket kan formidle, som ingen talte ord kan. Det var litt skummelt i utgangspunktet: å gjøre det på tegnspråk i en hørende forsamling, men jeg visste at HVIS jeg fikk det til ville bruden like det godt, og det var det aller viktigste for meg. Hun elsket det 🙂
Det ble en uforglemmelig kveld.
Diktet var dette;:
Venn
Holde hånden min forsiktig og vart. Side om side. Ikke foran og bak Ikke først eller sist
Holde hjertet mitt forsiktig og vart Slik jeg holder ditt
Side om side Ikke foran og bak Ikke først eller sist
Vennskap Som sommerfuglens dans Lett, fargerikt, skjørt