Jeg snakker om elva… Skal ikke skryte på meg å være vakker nemlig.. Men jeg er nok litt vill innimellom og våt som en katt var jeg i alle fall da jeg kom hjem etter turen med Kari i dag. Tur langs elva.
Og den skal jeg love deg var både vill, vakker og våt i dag. Så bred og voldsom at den truet med å oversvømme veiene som følger nedover. Det gikk sånn akkurat. Og det var yrende liv, og gale folk i kajakker som raftet nedover i vill fart!
En herlig tur med Kari. Vi trengte det begge to. Og lufte snutene våre litt. Gå i godt tempo oppover, mens armer og ben slenger. Skravle og få ut litt av ting man går og tenker på. Deilig og nødvendig.
Det er noen små paradokser her i livet…Og de er det faktisk hjernen og fantasien som står for.
Ingenting er vel vakrere enn våre kirker med sine flotte spir og ornamenter. Ingen steder gir vel mer ro og trøst i tunge stunder. Selv ikke-troende finner ofte en slags ro i kropp og hjerne ved besøk i disse flotte byggene: Lyset gjennom glassmalte vinduer, musikken fra orgelet, bygningen med all sin staselighet og historie.
Men få steder har vel også skapt mer frykt?
En mørk høstkveld. En kirke litt utenfor allfarvei. En lite opplyst kirkegård. Greiner som slår mot vinduene på utsiden. Månen som går i skjul bak tunge kveldsskyer, akkurat i det man er på vei gjennom kirkegården. Tåken som plutselig dukker opp. Nærmest krypende langs bakken. Kirkeklokken, som helt uten forvarsel begynner å slå med tunge, illevarslende slag…
Høstløv som virvler mot deg, i en vindstille kveld. En skygge ved en av gravsteinene, som dukker opp fra intet og forsvinner igjen i samme sekund..
Tenk så store forskjeller Tenk at det mest harmoniske stedet også kan være det skumleste og verste. Kun fordi fantasien lager faenskap i hjernen din…
