Bildet over er fra en soloppgang på Karpathos (Hellas) i vår. Jeg tenkte litt på denne utfordringen, før jeg satte i gang. For egentlig er det vel ikke solen som går opp, men vi på jorda som beveger oss. Sola er jo ganske i ro… Men det kan se ut som den står opp, og det kan se ut som den legger seg. Jeg husker sjelden om bilder jeg har tatt er soloppganger eller solnedganger. Men jeg kan huske FÅ soloppganger.. Jeg er sjelden ute og får knipset sånne bilder så tidlig som sola vil opp. Og hva betyr det egentlig at den står opp….? Hvis jeg ikke ser den, fordi det er en litt skyet og disig dag.. betyr det da at den IKKE står opp? Jeg tror den står opp… Eller jeg tror at JEG beveger meg like fullt rundt sol og glede, uansett om sola har pysjen på en dag.
Ja… stort kortere kan ikke skjørtet bli, om man står på et eller to bein. Blir det kortere enn dette setter jeg foten ned… både bokstavelig talt og i overført betydning… 😀
Om jeg var nesten mutters alene på jobb i dag, så skulle fredagen feires så klart. Og i dag ble det ikke lang kjole, men kort skjørt altså. Nå tar jeg helg jeg også, avspaserer litt, siden det er NESTEN tomt her..
Noen tror at Salt, Pepper, Timian og Molte ikke er levende!! Vel.. de har kanskje litt lav puls… men er i høyeste grad levende.. Og noen gange er de de eneste som stiller opp!! Når høstferien er her forsvinner de jeg jobber med som dugg for sola. Så sitter jeg her alene da.. Jeg prøvde i går å høre om noen kom hvis jeg tok med sjokolade..Og NOEN kom…NOEN hørte etter… Så HEEELT alene er jeg så klart ikke nei.. For NOEN stiller opp!
Jepp… nå ligger det et lite smykke der ute og venter.. Nesten som perler på en snor er de små fine hendelsene jeg har i vente. Halve moroa er jo å glede seg litt! Så da gjør jeg det nå, sånn bittitelitt i forkant.. Om de blir sånn som man ser for seg er ikke så nøye, fine blir de uansett 🙂
