Noen mennesker ønsker for alt her i verden ikke å skille seg ut. De ønsker å gli inn, blande seg med mengden, få så lite fokus som overhode mulig. De er lykkelige med et A4-liv. Jo vanligere- jo bedre.  De rette kantene, stive rammene, og likheten med de andre gir en trygghet de ikke for noe i verden vil vekk fra..

For andre er A4 et skjellsord nærmest..
De vil for enhver pris bryte ut av disse rammene… Rettheten, likheten, gråheten og tryggheten skal utfordres på alle bauer og kanter, og ønsket om være minst mulig lik noen er ganske tydelig.. Verden skal utfordres, grenser skal sprenges..

Men så kommer det litt paradoksale i det hele..
For selv om man skulle ønske å være A5 eller A8 eller en helt ny og “vill” A- form, så kan du nesten være sikker på at noen har funnet DEN formen før også.

De freske, freidige, og rebelske i samfunnet, med meninger på tvers og lilla hår som lenker seg sammen for å redde regnskogen, de blir i mange sammenhenger samme formen de også..  Og her snakker jeg ikke bare om utseende så klart!

Mulig de redder noen regnskoger og setter fokus på viktige saker. Men så lenge DE OGSÅ søker innenfor begrensede rammer, SINE begrensede rammer, sitt eget A-format, så blir det ingen nytenkning.  Og kanskje ingen revolusjonerende redninger av hverken det ene eller det andre..

A4- arket har bare fått en litt annen farge…Men likheten med en haug andre er fremdeles der..både i tanker og gjerninger..
Ønsket om å tilhøre en gruppe, finne sin identitet og å kjenne samhold med noen er nok større i mange sammenhenger,  enn å være så himla grensesprengende.

Kanskje er det rett og slett det typiske ved det å være menneske – å få kjenne samhørighet og likhet med noen.
Uansett fargen på A4-formatet… 😉

(Innlegget over ble skrevet i 2017, på en utfordring som handlet om å være A4. Jeg synes det passet til helgens utfordring hos Margrethe/ Utifriluft )