For mange år siden bodde det en mann i sitt eget søppel, rett utenfor universitetet i Oslo. Blindern.
Det var, i følge de som visste det, en tidligere professor som hadde jobbet ved universitetet, og som hadde “tiltet” i løpet av livet. Plutselig bodde han på nedsiden av T-banen. Ute. Hele året tror jeg nesten. I alle fall langt ut på høsten. Han bodde ikke i telt, i sovepose eller noe som liknet noe som helst beboelig. Han bodde nede i et slags “hull” i denne søppeldyngen han hadde skapt seg. Hans søppel. Han hadde ikke mye klær. Så ut som en huleboer. Noe slags korte, avrevne bukser. Ben som stakk ut nedenfor, rød-lilla og skjellete. 

Av og til kom han inn i gangene på universitetet. Da gikk han etter et slags mønster. to ruter den veien, en fram, to tilbake, et til høyre… før han startet om igjen..

Jeg lurer på hva som skjedde? Hvorfor han gikk fra å være en veldig intelligent mann, til å være en skikkelig outsider, som det har “rablet for”.. Hva skjer med hjernen som gjør at man kan forandre seg sånn? Hva gjør at man velger å ha et slikt liv. Han ble stadig tilbudt å bo inne. Man ville gjerne ha han vekk fra den søppelplassen, så de kunne få ryddet opp. Men ingen gjorde noen tiltak for å få det gjort. Han satt der i haugen sin, år etter år, kun avbrutt av noen opphold på institusjon hvor han ble tvangsvasket, for så å slippes ut igjen. Da var han hurtig på plass igjen i “hullet sitt”. Plutselig en dag, etter flere år i det hullet i søppeldyngen, så var han borte. Han var død ryktes det.

Det er mange år siden jeg har tenkt på han. Ikke før jeg de siste dagene har sett en dame, som minner om han. 
Hun ser ikke veldig gammel ut, kanskje i slutten av 60-årene. Håret er grått, og tjafsete,  hun går lut i ryggen rundt om kring, kun kledd i et beige-grått teppe som hun har knyttet rundt seg til en slags “kjole”, i tillegg til samme teppestoffet knyttet til en slags overdel. I armene har hun en bylt, med eiendeler. Bylten er også et knytte av samme stoffet. På føttene ingen sko. Litt steinalder-aktig. Hun snakker ikke med selv, virker ikke gal, bare veldig veldig alvorlig og “utenfor”. 

Hun vekket også noe i meg. Og jeg har tatt meg i å tenke, igjen og igjen denne uken:

Hva var det som skjedde?