Eller hvem er DU for den saks skyld?
Mange går gjennom livet og prøver å finne seg selv. Som om man ikke ER der hele tiden… Leter og leter. Dette med hvem man er er, å finne sin identitet, gjøres ofte i forhold til en gruppe, eller i alle fall i forhold til andre. Man ER kjæreste, venn, mamma.. Eller man knytter en del av sin identitet opp mot legning, eller religion: Man er hetero, homo, bifil.. Man er hindu, kristen, muslim…
Men mest av alt er kanskje mye av ens identitet knyttet opp mot jobben vår. Det vi gjør hver dag. Man er arbeidstaker, og selvtilliten og identiteten utvikles der. Ikke så rart kanskje siden vi tilbringer mye av tiden vår der. Det er i en jobb man kanskje får positive tilbakemeldinger på seg selv, om man er riktig heldig. Og det er jo i andre man ofte får “speilet” sin personlighet, på godt og vondt. Det utvikles en oppfatning hos andre og hos oss selv om at vi ER det vi gjør: Man ER lege, eller LÆRER, eller KOKK eller SKUESPILLER eller “what ever”..
Så…hvis disse “plassene” man utvikler identiteten sin på opphører… hva da? Du går ikke lenger på skole.. Du har ikke lenger en jobb. Barna er blitt voksne og trenger ikke deg på samme måten lenger. Kjæresten har slått opp. Man tilhører ikke lenger den religiøse gruppen man gjorde før..
Hva da? Hvem ER man da?
De fleste av oss har en kjerne, noe som ER uansett hvordan omgivelsene endres. Men man kan kanskje kjenne litt på at man begynner å lete litt etter seg selv igjen i perioder hvor verden endres litt rundt en. Hvem er jeg NÅ? Hvis man har litt tålmodighet så finner man det som regel ut 😉
Her kan du lese et liknende innlegg: “Man ER ikke jobben sin”
Og hvis du har lyst å lese et mer “underholdende” innlegg om “BANK”, så trykk på linken
Godt skrivi…. ikke alltid lett å finne seg sjøl helt i sammenhengen…! Men jeg tror jeg stort sett vet hvem jeg er nå…! Klem <3
Jeg også. Men det å endre livssituasjon sånn veldig kan gjøre noe med folk 😮
Hvem jeg er endrer seg ut fra hvilket miljø jeg omgir meg med over tid. Jeg farges av det, og utvikler meg i lys av det. Den jeg er i dag er kanskje ulik den jeg er om 10 år, men deler av personligheten min vil aldri endre seg.
Nei, kjernen beholdes nok for de fleste av oss 🙂
Masse spennende tanker! Og da går tanketoget fort 😂. Jeg må nesten bruke mine egne ord, for jeg ser den jeg ER som personligheten min. Den endres vanligvis ikke stort, men kan tøyles og strekkes hvis du kjenner den. Er vel kanskje likt det du kaller «kjernen».
Identitet er vel heller det som mange stadig er på leit etter, og det tenker jeg man skal være. De flestes liv byr på ulike roller gjennom åra, og noen får uforholdsmessig mange skifter i omstendighetene rundt seg. Kanskje speiler all leitingen også et samfunn som endres raskere og raskere.
I tillegg en vennlig tanke til alle dem som på ulike vis har fått forstyrret sin identitetsutvikling, og har en tøffere jobb.
Så innom svaret ditt til Kjerringtanker: min erfaring er i alle fall at tankemessige forberedelser til et sannsynlig skifte (f.eks pensjonist) – dét betaler seg i en smule sjelefred 🙂.
Ja, jeg kjenner meg selv ganske godt etter hvert også. Vet at jeg blir lei fort, og kjeder meg, hvis jeg ikke har jobben. Denne sykmeldingsperioden er det lengste jeg har vært borte, ute å tenke jobb, på veldig lenge. Bortsett fra sommerferiene. Og jeg har vært flink til å lage meg LITT rutiner eller sysselsette meg i alle fall. Å bare “surre rundt” ligger ikke helt for meg 😀 Bloggen, tur og trening har vært gull nå. 🙂 Fysisk og mentalt ting å drive med som har vært godt 🙂
Et flott innlegg! Det er ikke så lett å vite alltid hvem man er. Jeg har følt litt på det siste halve året jeg har vært hele alene. Jeg har jo aldri vært så “alene” som nå.
Joda, jeg har familien nærme nå, og det gjør ting enklere for å besøke og treffes. Men de fleste dagene er jeg jo alene.
Før var det Olav og meg, og før det igjen sønnen min og meg (han bodde mye hos meg etter skilsmissen), og før det faren til ungene og meg, og før det var det mamma, pappa og søsken.
Så jeg har først nå i godt voksen alder fått føle skikkelig hvordan det er å være alene. Jeg har min leilighet, mine ting osv. Men jeg trives heldigvis godt i mitt eget selskap, og kjeder meg aldri uansett hvordan formen er. Der er jeg veldig heldig. Jeg er sjelden rastløs også. Tiden går nesten for fort også nå synes jeg 😉 Jeg føler meg nesten som pensjonist, men er jo ikke det enda. “Bare” ufør 🙂
Ja, for deg må det ha vært veldig stor omveltning. Men fint du trives med sånn du har det nå, og liker å være en del alene 🙂 Jeg synes også det er ok. Men jeg også glad i å gjøre noe med folk. Så noen avtaler pr uke må jeg ha, hvis jeg ikke er HELT nede for telling 🙂
Tror de fleste i dag går gjennom livet i full forrvirring iht sin identitet og lar det blir styrt utenfra.. 🐰
Ja, og jeg tror det var annerledes “før i tida”, da man hadde mindre tid til å tenke på sånne ting 🙂 Man ble født inn i noe, pga familieforhold. Man ble snekker eller syerske som sine foreldre, og man rakk ikke tenke så mye utenom det. Identiteten var “satt”.
Et klokt innlegg. Det er vanskelig å finne ny identitet når en mister gruppetilhørigheten sin.
Ja, det skjønner jeg. Ser det hos flere. Og jeg tenker på dette med at jeg skal bli pensjonist om noen år. Jeg gleder meg på sett og vis, men i tillegg vil det bli rart. Identiteten er pensjonist. Og man må lage seg nye rutiner osv. Jeg får en forsmak nå, så lenge borte fra jobb. Jeg blir lett rastløs, og vet at jeg skal forberede meg godt til jeg blir pensjonist 🙂