Man ER ikke jobben sin!
I vårt land henger mye av identiteten vår sammen med hva vi “gjør”, hva vi “jobber med”. En ting er at vi selv henger mye av selvtilliten vår, eller identiteten vår, fast på dette vi jobber med. Det er kanskje naturlig, siden vi selv tilbringer mye av tiden vår der. Det er i en jobb man kanskje får positive tilbakemeldinger på seg selv, om man er riktig heldig. Og det er jo i andre man ofte får “speilet” sin personlighet, på godt og vondt.
MEN…og det er et stort MEN her…Jeg synes det er synd at ens omgivelser, kjente eller ukjente, henger så mye av hvem man ER på hva man GJØR.
Det første folk spør om i sosiale sammenhenger, når man møter nye folk, er hva man GJØR. For meg er det ikke så problematisk. Jeg har en jobb jeg er stolt av og jeg tyter gjerne folk ørene full med info om jobben min, og hva jeg gjør.
Men hva med alle som ikke har jobb? Som av en eller annen grunn ikke KAN jobbe eller FÅR jobb?? Hvor enkelt er det å vise hvem man ER, når det eneste folk fyrer løs med i første samtale er hva man GJØR?
Etter første ordveksling, hvor svaret blir: “Jeg har ingen jobb”, “jeg kan ikke jobbe pga….” så blir det liksom helt stille, og det er liksom overhode ikke noe mer å spørre om….?
Jeg forstår at man, i situasjoner hvor man ikke kjenner hverandre, lett kan gå i den “fella”. Det virker ufarlig, og ikke alt for personlig. For personlig tør vi i alle fall ikke være i første samtale…Man går ikke rett på i en samtale og spør om LIVET til folk, hvem de ER, hvordan de HAR det osv. Man tar noe spørsmål man tenker er ganske “ufarlige ” og “nøytrale”, og tror med det at man prøver å bli kjent med menneske bak ansiktet..
Det er imidlertid viktig å huske på at dette er kanskje snabla vanskelig for noen.
Fordi de ikke har et svar folk blir “fornøyd” med.
Fordi… for de det gjelder så er dette mer personlig og sårt enn om du hadde spurt “hvordan er det med sjela di”.
Fordi noen kanskje skulle ønske at man kunne snakke mer om hvem vi ER, sånn ellers.
Fordi vi ER ikke jobben vår…Vi ER ikke det vi GJØR.
Vil du lese om kaffe-daten min? Eller få vite noe du kanskje ikke visste om meg? Trykk på linkene.
#tanker #filosofering #livet
Dette innlegget var utrolig bra (har sett det før idag). Det med hva man gjør på er ofte noe av det første folk spør om. Hva gjør du på da/hva jobber du med da? Og for de som ikke er i jobb er det ofte ikke det man alltid ønsker å starte en samtale med som ett førsteinntrykk. Og smaltalk å gå ut i sosiale sammenhenger kan bli litt slitsom hvis man ikke helt vet hva man skal svare på alle disse “vanlige spørsmåla”. Og tror du har rett i at folk ikke tørr stille personlige spørsmål alltid.:-)
Takk! Veldig viktig tema du belyser her! Og jeg er så enig. Man henger ofte merkelapper på mennesker ut fra hvilken jobb de har, eller ikke har. Hvem de ER, kan være noe helt annet. Jeg har innarbeidet noen “fraser” som jeg benytter meg av når jeg møter nye mennesker. Det kan hjelpe. Dessuten litt artig å følge med på om de egentlig bryr seg om det jeg sier, for de fleste lytter mindre og mer mer opptatt av å fortelle om seg selv 😀 😉
Veldig enig! Man ER ikke jobben, heldigvis for det! Noe å tenke på det der….. 🙂
Helt enig! Man er så mye mer enn jobben sin. Noen jobber tar man kun for å klare seg, noen har drømmejobben og andre drømmer om å jobbe.
Fint innlegg!
Dette var det jeg kaller et dypt innlegg, og det er viktig. Nei, vi er ikke jobben vår. Da jeg jobbet i butikk, fikk man et stempel og det var kjempedumt. Jeg var butikkleder, lærte opp nyansatte, telte opp kasser og var i banken, bestilte varer, ryddet og vasket, var andresjef og hadde låseansvar, men alle sa kassadame, og ferdig med det. Etterhvert fikk vi titler og da ble det liksom et annet uttrykk på folk. Butikkanssvarlig kunne jeg slå i bordet med da. Da fikk man respekt, selv om man gjorde samme jobb! Merkelig tenkte jeg og smilte inni meg. Hva jeg gjorde på fritiden, var for enkelte ikke viktig i det hele tatt, men det var jo det som var meg!!!!! Nei, vi er ikke bare jobben i hvert fall, vi er så uendelig mye mer! Klem 🙂
Oj, ja det er vanskelig. Veldig. Alternativet blir jo og en litt stotrende samtale, om man skal tenke på hvordan man skal ordlegge seg for å unngå visse spørsmål. Men helt sant, jeg var i mange år BARE en barnehageassistent. Ikke mye å skryte av. Selv om det egentlig var det.
Jeg tror vi er den vi vil være hvis vi husker på å lytte til oss selv og ikke til alle andre <3 Stooor god klæm <3
Det er så sant, og det er en kjempefin påminnelse 🙂
Ønsker deg en kjempefin søndagskveld <3 🙂
Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene
Fin påminner!. Tror det er viktig å være litt varsom uansett når man møter nye mennesker, prøve å se an personen så godt det lar seg gjøre. Noe som er veldig sårt for enkelte er ikke det i det hele tatt for andre. Jeg blir for eksempel ikke spesielt glad for å få spørsmålet “hvor kommer du fra da” i første samtale med nye mennesker, selv om “folk flest” kanskje ikke tenker nevneverdig over det.
Ha en fin kveld videre <3
En fin påminnelse for meg i dag.