Jeg var på vei ut døren i dag, da NOEN sperret veien for meg. Det skulle liksom være helt umulig å komme seg forbi. Gikk jeg mot høyre, gikk de samme vei, og prøvde jeg venstre så bråsnudde de og sperret veien der også. 
Jeg hadde litt problemer med å skjønne HVEM det var… He-he.. Det liknet jo litt på Timian, men han hadde liksom to hoder.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da skjønte jeg at det var denne kaninen han drasser rundt på overalt, som hadde fått plass i hetta på genseren..

“Frodith!! Frooooodiiiiiith!! Kan vi være med på jobb??”

Før jeg fikk sjanse til å svare hadde de snudd rumpa til meg og var på vei ut døren..

Jeg fant de igjen nede på trikkeholdeplassen i mørket,  hvor de sto og hang… Ventet på trikken.. 

Fryktelig spennende på trikken så klart. Klatre rundt og sjekke alt mulig. Henge i vinduskarmen og glane ut på de som gikk forbi.  Men ENDELIG… 

…. var vi framme på jobben… Da ble de litt stille begge to..
Timian VET jo at det er to som holder til på jobben for tiden, som faktisk er SØSKENENE hans liksom. Og dette skulle bli det første møtet. Storesøsken som holdt hus på jobben i uke etter uke.. Så han var rimelig klar for å møte dem, samtidig som jeg så han skalv bittelitt. Sommerfugler i magen….

Vel oppe ved kontorpulten min satte Timian i gang:

“Frodith…altså…jeg tror ikke jeg tar med kaninen opp av sekken… Jeg tror kanskje han har det best nedi der… Kremt… Altså jeg er jo ingen BABY heller liksom… Trenger jo ingen kosedyr når jeg skal møte de store… Frodith!…tror du ikke det er lurt? At han bare blir nedi der..?”

Han ventet ikke akkurat på svar… Bare pilte av gårde mot det store bordet hvor han så noen som holdt på med jule-aktiviteter…

Ikke visste jeg at rotter kunne være SÅ spretne.. Men han må være laget av noe spesielt denne Timian, for han trengte ikke så mye som en liten dult i rumpa en gang. Han spratt rett opp der på egen hånd. Skulle vel vise seg litt også…

De på bordet tok derimot ikke notis av han i starten. Opptatt med sine egne jule-sysler. Salt og Pepper foran sleden som en slags blanding av julenisser og reinsdyr, og bak på kjelken satt Molte som er født og oppvokst på fjellet og ikke er mitt adoptivbarn, men en kollega sin. 
Timian pep det beste han kunne: “Haalloooo?”

Han gav ikke opp! Han er en tøff liten 4-åring, med stor lyst til å treffe søsken og nye venner: 

“HAAAAALLLLLOOOOO!”

Da snudde de seg, med et rykk, de to julenissereinsdyrene, og Molte var nær ved å ramle av kjelken i rykket.

Han listet seg nærmere…og et sekund sto de alle 4 bare å målte hverandre opp og ned. Forskjellige farger, forskjellige størrelser, forskjellig alder, kommer fra forskjellige familier i utgangspunktet, forskjellig lynne, forskjellige interesser, men tross alt samme slag på et vis og mer like enn ulike. Borte var all sjenanse og gledes-pipingen var på et tidspunkt ikke til å holde ut. 

Det var til slutt Salt så klart som satte inn det avgjørende støtet som endte i et fantastisk rørende øyeblikk, så rørende som rotte-øyeblikk kan bli:

” Gruppeklem!!!! Gruppeklem!”

Så kastet de seg rundt halsen på Timian alle 3. Salt og Pepper,  og den til forveksling ganske så utseendemessig like Molte. (Litt større er Molte. Det er jo en fjellrotte. )

En fantastisk fin dag for Timian på jobben, med søsken, venner og juleaktiviteter.. 
(Ja…og så snakker vi ikke mer om den stakkars kaninen som måtte bli igjen i sekken…)

Jeg har litt krydder i hverdagen, har du? 😀