Jeg har hele mitt liv vært en rolig person. En rimelig balansert og harmonisk personlighet. Arvelig belastet tror jeg. Begge foreldrene mine har også alltid vært rolige og avbalanserte. Innsiden av “skallen” min har hatt det ganske lett opp i gjennom. En liten “dipp” i 20-årene, som jeg kom meg gjennom ved egen hjelp og har siden det følt at jeg har kjent meg selv godt. Det er godt å ha det sånn som jeg har det, jeg må innrømme det. 

Det betyr ikke at jeg ikke har det kjipt innimellom. Det betyr mer at jeg har redskapene og vet hvordan jeg kommer meg ut av den kjipe tilstanden, uten å være der alt for lenge. 

Det det har vært uhyre lite av i mitt liv er SINNE. Jeg liker det dårlig! Sinne hos andre skremmer meg veldig. Jeg får bare lyst å løpe. Vet ikke hvorfor jeg er SÅ redd for høye stemmer og sinte rop, siden jeg vokste opp med lave stemmer og smil. Skulle vel tåle litt gruff da? Men det er motsatt. Jeg blir veldig uvel, og lite rasjonell når folk blir SINTE med store bokstaver…

 

Jeg har nesten ALDRI vært sint selv i mitt liv. Kun et par ganger har jeg blitt “eitrende forbanna”, og det skyldtes voldsom urettferdighet og løgn. Det var samme person som trigget dette voldsomme sinne hos meg, og fikk fram noe der inne jeg ikke likte spesielt godt. Eller er det faktisk sånn at jeg BURDE bli litt mer sint innimellom? Er det sunt å være litt sinna? 

Jeg skrev en liten novelle om det en gang. Her er den: 

 

 

EKSPLOSJON

 

“Hun hadde alltid tenkt på seg selv som så sindig og rolig. En person med god kontroll, med selvinnsikt, med evnen til å se saken fra flere sider. Og med evnen til å ta andres ståsted, se saken fra deres synsvinkel, så kom også klokskap og ro. Blodet fløt sakte og kjølig gjennom årene, som en liten smal elv på en sval sommerdag….

 

Vel… det var sånn det hadde vært.
Hun visste ikke hva som hadde skjedd. Hun visste bare at det var noe som var blitt sagt som hadde tent lunta hennes. Ansiktet forandret seg i løpet av sekunder. Hun var blitt helt svart i blikket, og kunne kjenne det knase i tennene som gnisset hardt mot hverandre for å forhindre et skrik.. Det spredde seg en rødlig farge fra nede ved brystet og opp mot kinnene. Og på hver side av halsen dukket det opp noen store uavgrensede mørkerøde flekker. 
Hun kjente hun ville skrike høyt!

 

 

 

I stedet ble hun stående der som naglet til bakken. Med en uro i kroppen. En følelse av håpløshet og tristhet og at noe var urett hadde tatt plass i magen. Det kjentes som om noe bygget seg opp på innsiden. Hun kjente at den kommentaren hun hadde fått slynget mot seg føltes som et knyttneveslag. Pulsen økte, tårene presset på og alt kjentes bare vondt.

 

Så kom det enda et angrep!
Enda en kommentar som var urimelig og feilaktig. Det var helt utålelig.

Da skjedde det! Det som før hadde vært helt utenkelig!
Hun eksploderte rett og slett. Trykket var for stort. 

 

 

 

Hendene var knyttet,. Hun fektet med armene til høyre og venstre, mens føttene trampet hardt mot underlaget. Som et lite barn ville gjort det. 
All sindighet, ro og modenhet var som rent av henne. Med høy og ukontrollert stemme spyttet hun ut usakligheter i retning der de vonde kommentarene var kommet fra.

 

Hun hadde ikke visst at hun hadde det i seg. 
Ingen hadde tidligere fått fram denne følelsen  i henne. INGEN hadde så til de grader vippet henne av pinnen mentalt. Ikke fordi det var GRUNN til å bli vippet av pinnen. Det var ingen rasjonell reaksjon. Og det var akkurat DERFOR. Det at kommentarene som var kommet var helt urimelige og nært opp til løgn gjorde at det ikke var til å holde ut.

Munnen på den andre MÅTTE stoppes. Og da denne overhode ikke tok inn over seg noe som helst, med durte i vei videre med nye løgner, ble situasjonen helt uholdbar. 
Eksplosjonen var et faktum.

 

 

 

Tårene sprutet og føttene trampet. Hun skrek ukontrollert og slik ble hun stående til hun segnet om av utmattelse på gulvet.

 

Da var den andre gått. Med et skuldertrekk hadde HUN forlatt plassen, som om ingenting hadde skjedd…”

 

 

 

Det er mange år siden jeg har kjent på disse følelsene. Men fy søren som de skremte meg. Så ja, kanskje jeg burde bli LITT sint innimellom, det er muligens sunt. Men å bli SÅ sint tror jeg ikke er sunt…