Vet du likheten mellom “sofagrising” og “gateslasking”?
Her er et til:
Vet du forskjellen?
Likheten: Sakte tempo og maks lathansfakter
Forskjellen:
Ikke stort 😀
Vel… som du skjønner er det ikke mye futt i dette kadaveret om dagen.. Er ikke syk lenger, men henger litt i.. Så jeg sover utrolig mye, rusler litt rundt med Hr Frodith og er ellers ikke så innmari pigg. MEN…det skal jeg bli snart, for nå står en ny tur for døren om et par dager. Fredag drar jeg på mini-ferie med Karidansen, til Larvik 🙂 GJETT om jeg gleder meg da! Så, nå er det bare snart å få pakket en stor koffert, og to bittesmå. Og så sette seg å vente på fredagen.
Dette blir bra! 🙂
Skal forresten på en liten utflukt i morgen også, så her er det bare å følge med!
Hva er det som gjør at vi, når vi har levd såpass lenge som vi har, fremdeles tror at vi må være “flink pike”? Hva er det som gjør at godt voksne jenter tror at de må stille opp til en helvetes mange USAGTE forventninger??
For det er mye som ligger der ute nemlig…ute i verden…masse usagte ord…masse regler og normer….Som slett ikke er skrevet ned…men som allikevel gjør at mange flotte jenter tror at de MÅ følge dem… Det finnes ingen POLITI som lurer bak hjørnene, så fort du bryter disse usagte reglene…Men det er mulig at det “usynlige politiet” er like så mye “fangende” som et synlig ville vært…
Når verden, eller muligens ditt eget hode, lager en masse rare forventninger til deg….så gjelder det å kjempe litt i mot. Fjerne den lenken med kule på, som er låst fast i foten din…slik at det blir lettere å gå videre…
For det er jo vi selv som bestemmer hvordan vi skal leve.. og ikke disse “usynlige folkene” med alle reglene sine… Så da er det på tide å “gi dem en på tygga”, alle som en, med et rungende NEI til det du ikke vil være med på…
Så kan de bare sitte der, med skjegget fullt av postkasser og alle forventningene sine…MEG får de hvert fall ikke!
Jeg er flink nok i massevis så det holder!!
Følger du andres usagte forventninger innimellom?
(Siden jeg skrev om dette temaet første gangen er jeg blitt bittelitt “flinkere”. Ha-ha… Jeg gir LITT mer f… i alle fall)
Jeg har tegnet MYE på blogg. Noen ganger for å illustrere innleggene mine. Andre ganger kom tegningene først, og satte i gang tankeprosess og et blogginnlegg. Jeg har tegnet på oppfordring. Jeg har tegnet til “sitater”, skrevet av mine bloggvenner. Noen ganger har jeg tegnet andre bloggere.. Og har en ganske stor samling av bloggfolk faktisk.
De siste årene har jeg også tegnet i jobben. Jeg har tegnet mange av kollegene mine. Tegnet et helt julebord da vi hadde digitalt julebord i hjemmekontor-tidene.
Jeg LIKTE å tegne som barn. Jeg lærte meg litt om tegning og oljemaling som 20-åring. Jeg tok forming som fag på lærerhøyskolen. Så skjedde det liksom ikke noe mer… før jeg plutselig begynte å tegne igjen da jeg fikk blogg. Ustøe skritt i begynnelsen. Vanskelig å tegne med mus og digitalt. Etter hvert begynte jeg å beherske teknikken. Prøvde ut ulike “pensler”. Og jeg har virkelig hatt STOR glede av å tegne digitalt. Lært mye 🙂
Synes du det høres fantastisk ut? Å bli båret gjennom livet?
At noen kaster deg over skulderen, enten det være seg et troll eller mannen du er gift med? Eller en som er begge deler? At noen kaster deg over skulderen, og labber av gårde, og du slipper å gå et skritt. Høres det greit ut? Behagelig? Kanskje det å henge sånn ikke er noe å trakte etter, og framkomstmiddelet gjør “ferden” litt slitsom.
Enn hva hvis du ble båret på bærestol da? En slags innretning hvor du sitter flott å behagelig på en stol, som bæres av flere bærere? Hadde det vært noe? Noen kunne kanskje løpe foran med store vifter, og gjøre luften behagelig for deg på varme dager?
Å bli båret gjennom livet, enten i bokstavelig ELLER i overført betydning er ikke noe å trakte etter spør du meg! Jeg er glad jeg kan bevege meg. Jeg er også glad jeg kan yte noe, både fysisk eller mentalt. Jeg ville ikke valgt å få “alt på et gullfat” eller “bli båret gjennom livet” uten det minst motstand. For ingenting gir meg så mye som hvis jeg har MÅTTET yte litt i forkant.
Jeg liker å være med å bidra. Jeg liker å være en som har skapt noe. Jeg liker å være med å “bære” for å si det på den måten.
Så…nei takk til å bli “båret gjennom livet”. Om det er på “gullstol” eller over skulderen på et troll… 😉
“Man må ikke spørre om meningen med livet, man må gi det mening” (Sitat: Håkon Bleken)
Akkurat sånn er det! Det er ingen som kommer å gir deg meningen. Du kan ikke en gang Google deg fram til svaret.
Noen ting i livet, må du bare fylle inn svaret på selv. Først da gir det mening. Og når alt kommer til alt…så er det kanskje LIVET i seg selv, som er selve meningen
“Før i tida” ble du sett på som “gal” hvis du satt alene et sted og snakket høyt med deg selv mens du så ut i luften.. og du var vel antagelig det også.. Gal mener jeg..
NÅ om dagen kan du “komme unna” med det meste, bare du har en mobiltelefon i hånda eller en plugg i øret.
Noen ganger er det tydelig ingen i andre enden… Hvis du lytter litt nærmere etter hva som blir sagt..
De “gale” i vår tid har i alle fall funnet ut hvordan “virke normal” 😁
På et kafė-besøk i dag så jeg en dame hvor det helt klart ikke var “noen hjemme” i andre enden. Men hun kunne lurt hvem som helst, med den mobilen i hånda.. og godt er det egentlig.
Det burde ikke spille noen rolle for andre egentlig hvem det er man prater med 😉
Mye kan sies om alder, og ungdommelighet. Og jeg har har nok sagt en hel masse om begge deler opp gjennom årene.. Her er hvordan jeg av og til ser på det:
“Å være ungdommelig handler om hvordan du lever, ikke om når du ble født” (Sitat: Karl Lagerfeld)
“På innsida bor det en “gal jentunge” som nekter å bli stengt inne” (Sitat: Frodith)
For det meste er det sånn livet er. Jeg lever som en halvgal jentunge som ikke lar seg verken stenge inne eller TEMME, og godt er det for livet blir så mye morsommere sånn… men så er det andre dager da…
“Når livsløgnen får seg en skikkelig nesestyver”
Av og til faller man liksom i asfalten med et plask.. Fra å vandre der oppe i skyene, litt høy på seg selv..til å gjøre svalestup og lande kabooms i bakken så tenna skrangler og musklene hyler..
Ja..for det er akkurat KROPP det handler om…Kropp og andre små detaljer vi presenterer oss med. Man kan liksom gå det ene øyeblikket med nesa i sky, føle seg riktig så bra. Ungdommelig så det holder…Får da en del øyekast fremdeles…Ikke så verst i formen…Kan være med på alt…Kan leke, smile og føle seg riktig så lekker… Livsløgnen holder hodene våre høyt hevet 😉
Men SÅ, når man minst aner det…så er det noen som kommer og banker livskiten ut av livsløgnen ens, og man blir stående der med det “kvinnelige skjegget” langt nede i en eller annen postkasse…..og man får ikke dratt seg ut derfra igjen…pga den hersens ryggen så klart!! Plutselig skrangler det her og der…Og man blir liksom litt oppmerksom på alt på en og samme dag…Plutselig er det både dårlige knær og tenner som faller ut.. Ryggen knaker og lager hekse-form… Og hvor mange av tennene er det egentlig som er ens EGNE igjen oppi gummen der??
Man skvetter jo litt når man ramler litt sånn i asfalten… MEN…nå er jeg ikke kjent for å bli liggende der.. Så det turkise håret…eller det røde for den saks skyld er egentlig fort på plass igjen .. og jeg kjenner det KILER på innsiden… Jeg kjenner at livet og verden ligger foran meg der og venter på at de små nette føttene mine skal danse riverdance i pur glede bortover…. Sånn er livet ja! Og se! DER var livsløgnen på plass igjen ja…. 😉
