Du har kanskje fått inntrykk av at jeg bare er snill og grei? At det ikke finnes noe ondt overhode i denne kroppen? Vel, liker vel å gi inntrykk av at jeg er en engel da kanskje??
Men altså.. jeg kan være riktig så OND bare jeg blir terget nok.. Ikke så mange som klarer å terge meg til et slikt nivå riktignok, men det er TO småttiser som får fram noe heksete i meg..
– de har tatt senga mi, og de bare later som de sover når jeg kommer å skal legge meg
-de har tatt klærne mine og de har valgt akkurat det jeg har tenkt å ha på meg
-de roter i huset, nekter å vaske etter seg, stikker av inne på Oslo S osv..
-nekter å røre seg av flekken når vi skal på fjelltur. Bare sitter HELT stille på bakken, uten å lee på en lilletå en gang og nekter øyekontakt.. Som om jeg forsvinner hvis de ikke ser på meg..
Etter sånne saker kommer heksa i meg fram… Og da tar jeg tak i dem, og plasserer dem utpå en stein i vannet..som på en øde øy..
Og så ser jeg en annen vei.. Nekter øyekontakt… Later som jeg ikke hører dem.. Da “tar jeg igjen”.. Og jeg gir meg ikke før de TRYGLER:
“Frodith!! Løft oss opp! Du vet vi ikke kan svømme! Vi skal være greie!!”
Du fikk med deg vi skulle til Synshorn i dag, på det forrige innlegget?.. Vi var jo der i fjor så det skulle være grei skuring liksom…Litt muggen i beina det var så…men å finne fram skulle ikke være noe problem…Bare rett opp åsen, og så var vi der..
NOEN hadde litt mer sprut i beina enn meg… Og sprintet omtrent oppover veggen…
Og så var vi oppe! Etter noen stopp med: Kjekspause…vannpause…Pustepause…
…såååå var vi på toppen av Synshorn…Endelig! Turen er ikke veldig lang..Men etter Bitihorn i går var beina som seigmenn omtrent, og det var derfor greit at ikke turen var SÅ lang i dag…
Vel…det var inntil noen kom og ødela moroa…
En trønder kunne fortelle oss at vi var på Synshorn SØR… men den “egentlige” Synshorn var enda et par topper lenger bort….Så…vi jafset i oss en skive og litt kjeks…og så var det PÅN IGJEN!!
Her står vi på den riktige toppen og ser bortover til “den Synshorn” vi trodde var den rette i fjor…Men vi hadde altså hele tiden vært på “feil fjell”…
Veldig greit å komme på den EKTE toppen da. For NÅ kan jeg i alle fall si at jeg har vært på Synshorn! 😀
Forresten…så du på innlegget “Tro det eller ei” som jeg la ut i går? Var bare lureri vettu! Synes bare det så ut som en Solo-reklame. Men altså bare løgn og fanteri…Jeg skal IKKE bli den nye reklame-jenta for Solo 😉
Du har kanskje sett noen bilder der jeg stikker henda i været når jeg er ute på tur? Og spesielt hvis det er lange turer og helst noen høydemeter og noen topper å snakke om… Men det er ikke bare jeg skjønner du… Hvis du begynner å legge merke til blder på sosiale medier, ja litt sånn ORDENTLIG ser etter…så vil du se at det ikke er bare meg heller. Instagram-kontoer verden rundt “renner over” av folk med henda i været. Og hvorfor gjør vi det?
Er det for å virke høyere? (“Se hvor stor jeg er!”) Er det for å virke nærmere Gud (“Lift me up!”)
Jeg har ikke noe “riktig svar” egentlig… Men det er noe med å “slå motstanderen” tror jeg. Mange strekker jo henda i været når de har vunnet noe: “I won! Look at me!”
På sett og vis er det jo akkurat det vi har gjort i noen sammenhenger i naturen. Vi har klatret opp en topp vi ikke trodde vi klarte. Vi har gått kilomitervis lenger enn vi så for oss i vår villeste fantasi. Vi har trosset gnagesår og “knirkende sammenføyninger”. Vi har “slått motstanderen”!
Sånn er det for meg i alle fall. Hvorfor andre står der med henda i været så fort de får sjansen skulle jeg gjerne vite…
I dag da vi var ferdig med turen til Bitihorn, dro vi innom Bygdin for å gå på do, og kjøpe en Solo. Og du vil kanskje ikke tro det….men da jeg sto nede i det iskalde vannet, og avkjølte føttene og lesket meg med en Solo… så kom en ung mann ned til vannet og tilbød meg jobb!!
Han mente at bildene ved vannet der ville være YPPERLIG til en reklame for Solo. Og han jobbet TRO DET ELLER EI hos Ringnes, som jo er de som “eier” Solo!
Så jeg er altså blitt den nye “Solo-jenta”, og skal reklamere for Solo, med disse bildene..
Ja…nå er spørsmålet: Tror du jeg juger? Eller tror du det er sant? Av og til juger jeg så det renner av meg, men av og til er jeg ærligheten selv.
Jeg har klaget over knirkende sammenføyninger de siste dagene.. Jeg har inni meg skyldt litt på at ja…jeg nærmer meg jo 57 (neste år)…må være lov å knirke LITT liksom… Ikke det at jeg har hatt LYST på knirkende sammenføyninger, med de var liksom bare et faktum… Menisken har vært “grisevond” i flere år..
I dag regnet jeg med at jeg helt garantert skulle klare å komme meg OPP på Bitiohorn… Var liksom LITT mer i tvil om jeg måtte overnatte der oppe… Under åpen himmel.. For NED trodde jeg ikke jeg klarte. Med de knærne…. Måtte i tilfelle gå baklengs ned fjellet trodde jeg. NED er verst..Jeg hadde litt EKLE sommerfugler i magen på vei opp. Gruet meg litt…
Ha-ha…Var ikke noe å grue seg for. Jeg er tøffere enn toget, og går på ren vilje, når jeg EGENTLIG ikke orker mer..Jeg kom meg både opp og ned!! På samme dag 😀 Med tusen pauser, sneglefart både opp og ned, og med med litt spesiell nedstigningsmetode så har jeg ikke VONDT i knærne en gang!!
Her er bilder fra turen 🙂
Ser ganske imponerende ut at jeg har vært på toppen her liksom??!!
Varmt ble det etter hvert også 🙂
På toppen!! Stolt som en høne!! Mye bedre opplevelse på oppturen i dag enn i oktober for 3 år siden 🙂
Det er faktisk godt… Å kjenne det knirker litt i beina.. Å føle svetten renne om kapp med regndråpene under vindjakka Å høre magen rumle vilt og uhemmet under alle klærne Å smake vinden som trenger seg inn gjennom halvåpen munn som peser i vei oppover bakkene
Det er godt… Fordi det betyr at jeg lever.. Jeg kjenner at jeg lever. Skikkelig! Det er godt… Fordi jeg får kjenne mosen under beina, og det herlige lyset når solen kommer “innom” en snartur.. Det er godt… Fordi jeg hodet føles lett, omtrent fritt for tanker… Det er bare MEG og NÅET…og søsters… Og LIVET!
