En hund er ikke bare en hund!

Dette er kanskje en selvfølge for noen. At alle hunder har massevis av personlighet eller “hundlighet”, men noen er MER HUND og større personlighet enn andre spør du meg. 

 

Denne hunden fikk meg til å le HØYT i dag morges da jeg var ute og gikk ved elva.  
Jeg hadde nettopp kommet ned til elva da jeg hørte en skikkelig “oppglødd hund”. Den bjeffet og bjeffet, og så ut til å være helt alen. Han sto på andre siden av elva enn der jeg sto, og jeg kunne ikke se noen andre i nærheten. Jeg ble litt bekymret for han, for hva var den bjeffet så voldsomt for??!

 

Så fikk jeg se hva han var så oppglødd for. Jeg trodde i starten at det kunne være eieren som lå der på gresset, og hadde fått et illebefinnende eller noe. For han prøvde å hale å dra på noe, samtidig som den stoppet opp innimellom for å bjeffe. Det kikket seg rundt, fortsatte å bjeffe og så tilbake for å prøve å dra med seg det jeg trodde var eieren, men som var en DIGER stokk. Den ga seg ikke!! Stokken skulle med. Hva var så spesielt med denne stokken? t

Jeg ble stående en stund, prøvde å lokalisere noen eiere og til slutt fikk jeg øye på dem. EN mann og en dame. På min side av elven. De prøvde å rope på den, få den til å komme over broen, eller over elven, med rop og en bitteliten pinne. Mannen viftet med den lille pinnen, og ropte igjen. Hunden var overhode ikke interessert og fortsatte å bjeffe og dra på den digre stokken.

Til slutt skjønte mannen, eieren, hva som måtte til. Han var på en liten tur borte i svingen, og kom tilbake med en diger gren som hadde falt av et tre. Han ropte på hunden og viftet med den digre grenen på andre siden av elven og kastet den i vannet.

Da reagerte hunden, og kom byksende fra andre siden av elven, la på svøm i det kalde vannet,  for så å grabbe tak i sin nye stokk. Jeg lo så jeg skrek, og eierne lo litt i skjegget de også. Snakk om stor personlighet!! Snakk om å ikke nøye seg med “smuler” liksom. Han SKULLE ha store stokker, det var helt klart. 

 

Da jeg kom til Extra, som har søndagsåpent, satt den på utsiden med den store stokken sin. Den måtte visst bli med hjem så det ut til, og hunden hadde ikke fått bli med inn i butikken med den digre stokken 😀 (Den første var ENDA større, så stor at han ikke klarte å løfte den.. )

 

 

 

Når det gjelder viljestyrke er jeg sterkere enn de fleste!

Når det gjelder viljestyrke er jeg sterkere enn de fleste. Når jeg bestemmer meg for noe, så GJØR jeg det. Da slår jeg faktisk knock-out på til og med meg selv… som prøver å lure meg. Så viljestyrke er jammen meg en styrke å regne med den også, og er kanskje undervurdert. 

For når JEG prøver å unngå f eks trening, og prøver å lage mer eller mindre dårlige unnskyldninger for å slippe, tror du jeg “går på den” da? Nei da…jeg får nemlig ikke slippe unna. Hun som er sterkest her i huset, hun med den sterke viljen, hun sparker den late delen av meg ned på Sats uansett.

 

 

Og som alltid tar jeg meg en liten “dans” i speilet, før jeg starter, og tøffer meg litt… 

 

Og jeg tenker som så at selv om jeg ikke har øket på så VELDIG mye mer enn denne kiloen på enkelte øvelser….

 

 

Og selv om jeg er dødssliten etter trening uansett vekter… 

…så er det i alle fall ikke noe i veien med viljestyrken! Der er jeg sterk som en okse!! 😀

 

 

Når er en unnskyldning god nok?

 

Når er egentlig en unnskyldning god nok?
Jeg mener: Når er den gyldig?

 

Det jeg snakker om er de unnskyldningene vi gir oss selv for å komme unna med saker og ting. De unnskyldningene vi gir oss selv inni hodet, for å slippe å gjennomføre noe. Vi kaller dem av og til DÅRLIG unnskyldninger, hvis de ikke holder mål. Men når er det gode nok da?

Jeg bruker å si at jeg er verdensmester i dårlige unnskyldninger når det gjelder f eks trening ELLER husarbeid: 

  • Jeg kan ikke trene, fordi jeg er sliten etter jobb
  • Jeg kan ikke trene fordi jeg haren negl på den ene foten som plager meg litt
  • Jeg kan ikke trene fordi jeg vil heller være sosial, og jeg kan da umulig være begge deler på en dag
  • Jeg kan ikke trene fordi den fine treningstoppen er på vask
  • Jeg kan ikke trene fordi jeg er så støl etter forrige treningsøkt og det er ikke bra å trene før man har restituert skikkelig

 

  • Jeg kan ikke vaske huset, fordi det er så fint vær ute
  • Jeg kan ikke vaske huset fordi jeg har en tommel som plager meg littt
  • Jeg kan ikke vaske huset for jeg skal treffe noen etterpå, og jeg rekker da ikke begge deler

 

 

Ja, sånn kan jeg holde på..

Unnskyldningene kommer på løpende bånd, fordi jeg ikke har lyst til disse tingene.

Men er det noen unnskyldninger som HOLDER?
Eller må man bare hoppe i det? Å gjennomføre?
Er INGEN unnskyldninger gode nok?

 

Jeg bare spør!! 😀

 

 

Har du noen gode forslag?

 

 

Det er vår, og veldig snart sommer. Nå for tida er jeg som en kalv på vårslepp. Yr og glad, og litt gal.. He-he 😀
Dette vil jeg gjerne skal vare, og da må det planlegges litt. Jeg må skape meg de gode øyeblikkene. Jeg mener..jeg har tro på at disse øyeblikkene ikke kommer “rekende på ei fjøl”, av seg selv.

Derfor lurte jeg på om du har noen gode tips?

  • Til noen gode kortreiste opplevelser man kan gjøre en fin vårdag eller sommerdag i nærheten av Oslo?
  • Til en innenlands ferietur i sommer?

Noen tips? Som er lette å gjennomføre?

 

 

 

Les gjerne også: Sa du at enhjørninger ikke finnes? som jeg skrev tidligere i dag.

 

 

Sa du at enhjørninger ikke finnes?

 

Noen ganger er det sånn at det føles som man blir forfulgt av ulykke. Man går litt på trynet, og etter det føles det som at alt som følger liksom er i samme fargen. Svart!
Sitter det noen der oppe på en sky og passer på at vi blir overøst med dritt, gang etter gang, innenfor en periode?
Er det sånn at når man har falt, så er det noen som vil at du bare skal bli liggende? Og sørger for at det BLIR sånn? 

 

 

ELLER er det faktisk sånn at det faktisk ikke SKJER flere dårlige ting enn til vanlig, man bare legger merke til dem bedre når man har begynt å fokusere på dem? Jeg tror det er sånn det er. Man blir ikke “straffet” av NOEN.

 

 

For er det ikke nemlig sånn at når man har begynt å skli på regnbuen, og det føles som om en gjeng enhjørninger løfter deg opp på denne regnbuen igjen og igjen, så er det faktisk ikke sikkert at disse enhjørningene er EKTE. Man har bare begynt å fokusere annerledes.

 

 

Man SER alt det gode som rusler forbi. Det er ikke sikkert at “han” der oppe på skyen har plassert ut en gjeng med enhjørninger, det er bare du som SER dem. 

 

Livet leverer i bøtter og spann akkurat nå. Og det er ikke HAN som har ordnet det, det er jeg selv og min tankegang. For det meste 🙂

Her er koselige ting jeg gleder meg til i nærmeste framtid: 

  • Møte niese på kafe i dag og spise grøt
  • Møte Mammaen til Lille Supermann i morgen
  • Gå på konsert med søsters på torsdag

 

Vår i byen

 

JEG ELSKER DEG!

Jeg elsker deg!

Jeg elsker byen om våren.
Jeg elsker våren i byen..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg elsker lyden av lattermilde gater som smyger seg inn det åpne vinduet. 
Jeg elsker synet av flagrende, fargerike kjoler som danser lett nedover ny-smeltede gater
Jeg elsker lukten av småsvette spurv som tar svalestup i en gjenglemt snøhaug
Jeg elsker smaken av iskaldt vann i en steikende solvegg
Jeg elsker den kilende følelsen på armen, av en svak vind som fremdeles har kåpe på

Jeg elsker deg!

 

 

 

Og det var så klart mitt bidrag til helgeutfordringen hos Margrethe- Utifriluft
Diktet og bildene er vist før, men fant ut at de dekket perfekt helgens utfordring, så det fikk luftet seg igjen 🙂

Livet har ingen oppskrift

Vil dele med dere et sitat eller et ordtak jeg har laget selv. Det er vel strengt tatt ikke et sitat før noen andre tar det i bruk 😀
Du er hjertelig velkommen til å bruke det så klart: 

 

 

“Livet har ingen oppskrift, man må bare ta de ingrediensene man får, gjøre det beste ut av det og håpe at det blir smakende godt” (Sitat: Frodith)

 

 

 

 

Jeg er ikke kjent for å være noe god kokk. Tvert i mot. Her går det mye i ferdigmat. 
Men, når det gjelder å kokkelere livet, lage meg et godt liv…. uten oppskrift, så er jeg nærmest en gourmet. Jeg har etter noen år lært meg til hvordan få det til å smake godt. Livet. Jeg trenger ingen oppskrift. 

Av og til kommer det så klart noen dårlige “ingredienser” levert.. Men da gjelder det bare å kaste de verste av dem, og ta i bruk de gode, så blir smaken ikke så verst likevel 😉

 

 

Er det kjolefredag?

 

Når en kjole ikke går under rumpa en gang, kan man vel ikke kalle det en kjole?
Jeg tror noen likevel TROR de har på seg kjole, og velger å overse det at rumpa svinser og svanser på nedsiden av skjørtekanten.
VEL… når en kjole er SÅ kort kaller jeg det tunika, og da MÅ jeg ha en slags bukse eller tights. 

Hvis man IKKE er klar over at man har rumpa på nedsiden av en for kort kjole, og man har “glemt” at man bør ha tights og har størmpebukse ved en feiltagelse, så bør man gå “som om man mener det”. Da legger ingen merke til det likevel. Man kan nemlig “komme seg unna” med alt, hvis man bare virker overbevisende nok. 

 

 

Vel jeg HAR tights, så jeg er i mine egne øyne innafor grensen i alle fall 😀

 

 

Så altså: Dagens antrekk: 

Ikke kjole, men tunika: Heklet selv
Lue: Heklet selv
TIGHTS: Kjøpt i Stavern for noen år siden. (Den har baklommer og forlommer man kan putte ting i, så er LITT mer enn en tynn tights)

 

God kjolefredag!

Foran meg ligger en helg som skal fylles med veldig hyggelige ting 🙂

 

Dagens antrekk

 

Moro skal det være!! 🙂

Selv om jeg av og til viser klær, og minner mistenkelig om rosabloggerne innimellom, så er jeg jo likevel LAAANGT fra det. For det første er jeg omtrent 40 år eldre enn disse rosabloggerne var i sine glansdager, har betraktelig mer rynker og mindre moteriktige klær. I tillegg kan bildene mine av klær være LITT mindre seriøse innimellom.

Jeg synes det kan være gøy med litt annen slags posering. Klærne vises jo likevel, og jeg har det mer morsomt.  Og… det er jo ingen som kan gå å kjøpe disse klærne noe sted likevel, siden jeg kjøper det meste brukt og det finnes bare en av hver derfra.. Kanskje er stilen så særegen at ingen VILLE kjøpt de heller 😀 Men siden rosabloggerne har gitt seg, så må noen andre ta over stafettpinnen når det gjelder klær. Og den NOEN er jo meg 😉 

 

 

Etter en litt alvorlig start…

…prøvde jeg meg på litt “surfing”.

 

Slik surfebalansering kan by på problemer… Jeg sto nemlig oppå en slags kasse her. Balansen er ikke lenger som den en gang var… 😀

 

 

Og sånt kan det jo bli moro av..

… selv om jeg er helt alene…

 

Men altså:

Dagens antrekk:

Rosa skjorte: Kjøpt på bruktbutikk i Kolbotn
Shorts: Kjøpt på Jalla-butikk i Grebestad for noen år siden
Brun tights: Kjøpt på H&M
Gule sko: Kjøpt på Sannergaten skotøymagasin

Foto-fangsten – En skygge

 

 

 

I går,  da jeg ville vite litt om hvem du er, så ba jeg også om et foto-oppdrag på slutten. Og jeg fikk 4 før og mens jeg var på tur, Her er foto-fangsten så langt, du må gjerne gi meg noen fotooppdrag og svare på spørsmålene i innlegget. Men frem til det…her er: 

 

“En skygge”


En gal skygge!

Elsker å ta sånne bilder, hvor kun skyggen egentlig avslører hva jeg holder på med 😀

 

 

Her er de oppdragene jeg fikk. Du finner de andre jeg har lagt ut, ved å trykke på linken med rød tekst