Vel…Utfordringene har stått i kø egentlig… Men jeg er kommet meg gjennom dagen. Og nå skal jeg Danse mot vår videre… Jeg gir meg ikke så lett.. Og jeg har en is i fryseren
Egentlig er våren nesten på hell, og sommeren snart i gang, før jeg tok fatt på alle tegneoppgavene jeg fikk fra deg og de andre. Men det er noe med tid, sted og hva som føles riktig. Så nå har jeg gått i gang med tegneoppgavene, som jeg kaller tegne-glede. For det gjør meg glad å tegne, nesten uansett hvordan dagen ellers måtte være. Man kan glemme tid og sted, og bare flyte avgårde, og lage liv på et papir…Eller på en skjerm.. Så dette var førstemann ut. Oppgaven ble gitt av Natheless.blogg.no
Det gjelder å leve NÅ…som om dette var hele livet. For alle NÅ-ene der framme vet du ingenting om. Og alle NÅ-ene som gikk får du aldri igjen. Men NÅ-ene du kjenner under føttene i et varmt mai-gress, kan gi deg følelsen av å danse på roser i all evighet. Så får morgendagen gjøre hva faen den vil..
Han hadde ringt henne på morgenen… Tidlig egentlig. Hun hadde knapt kommet ut av pysjen og varmen fra dyna. Hun hadde kastet litt vann i ansiktet, surret en strikk rundt det ville håret som jobbet for å komme løs og dratt på seg en diger hettegenser, en tights og ullsokker. Det ville liksom aldri bli helt sommer i år. Hun hadde tasset inn i stuen med kaffekoppen i den ene hånden og plassert seg i den brede vinduskarmen med utsikt over byen. Her kunne hun sitte usjenert i timevis og titte på verden på utsiden. Akkurat når hun hadde funnet en strime med sol der oppe i vinduskarmen…en liten strime som varmet opp det slitne hodet hennes…akkurat da hadde han ringt.
Hun hadde skjønt det var viktig for han. De måtte treffes. Stemmen hadde vært insisterende, men lav…som om han bar på en hemmelighet. Hun hadde kjent en underlig følelse i mellomgulvet. En følelse hun aldri hadde kjent før. Ikke med han..
De skulle treffes i parken. Han trengte å snakke. Det var noe med hvordan stemmen hans hadde vært da han ringte, varmen i den… og tonefallet. Det var noe med forslaget om HVOR de skulle treffes… Det var noe med alt det han IKKE hadde sagt…som han brukte å gjøre…Hun kjente det var noe som var forandret, at det var noe som måtte skjules..Og hun var litt usikker på hva hun tenkte om det..
De hadde vært venner i årevis. Det var et vennskap bygget på betingelsesløs kjærlighet, fortrolighet,tillit og bunnløs ærlighet . og deres samhold hadde vært klippefast. Kjærester hadde kommet og gått, hos dem begge…Helt til Anniken hadde dukket opp i HANS liv…og blitt. En vennlig sjel, med mørke krøller og store blide øyne, som på en måte bare hadde føyd seg inn i bildet…for henne også… Vennskapet deres hadde likevel fortsatt, som før…I det minste var det sånn HUN hadde kjent det. Hun hadde vært stadig over der på besøk. Inviterte seg selv på middag, slik hun alltid hadde gjort, når det var kun de to vennene. Hun hadde invitert Han og Henne over til seg, og de hadde hatt serie-maraton inn i de sene nattetimer i hennes leilighet. Alle tre i sofaen… Ingenting hadde kunnet være bedre. I hennes verden i det minste.. Hun hadde møtt Han alene på kafè, etter jobb, både titt og ofte, slik hun ALLTID hadde gjort før….Fortalt han om sorger og gleder, og om kjærlighet som kom… og forsvant… Og hun hadde kjent på at vennskapet de hadde aldri ville forandre seg. Hun hadde sett det i øyene hans.. I hvertfall var det det hun hadde trodd hun hadde sett..
Nå satt de her. På en benk i parken. Det barberte håret på sidene av den lille mohawken hadde grodd ut litt, siden sist hun så han. Han vridde hendene sammen, og gjorde noen rare bevegelser med tomlene der han satt…Som om han var fryktelig ubekvem …Skinnjakken hun hadde slengt utpå i det hun løp ut døra, kjentes med ett altfor varm. Hun kjente seg kvalm, klam og plutselig som en totalt fremmed der hun satt. Fremmed for HAN…fremmed for seg selv…
Hun forsto at noe var forandret…Hun kjente han SÅ godt… Hun så i det flakkende blikket at noe ikke var som før..Hun var bare usikker på hva det var som ventet..Hun forsto det i måten han så seg over skuldrene på…Som om noen skulle dukke opp, som troll av eske…og overaske dem..Som om dette var et hemmelig treff, hvor noens tillit var blitt misbrukt på et vis.. Samtidig kjente hun en dyp redsel…Var dette et farvel? Var dette et oppgjør? Hadde dette alltid bare vært et vennskap og en kjærlighet på lånt tid? Hun kjente det plutselig som en tung, mørk, hårete klump hadde tatt plass i magen hennes, og var i ferd med å spre seg med lange ekle armer til hver del av kroppen hennes. Var det ubrytelige vennskapet og den betingelsesløse kjærligheten de hadde kjent for hverandre umulig å opprettholde. Hadde den vennlige sjelen med de mørke krøllene og de blide, store øynene tatt over plassen hennes?
Han snakket lavt og forsiktig, mens han så seg rundt. De satt litt i ly av buskene, men hodet hans vred seg stadig mot høyre…Forsikret seg om at ingen kom.. Han snakket og snakket, om ingenting egentlig..Eller i det minste var det slik det kjentes.. Hun hørte ikke etter overhode.. Hun så kun på leppene som beveget seg…Så på de varme øynene som åpnet seg og tittet på henne.. Hun så de kraftige hendene hans, som han gned hardt og nervøst mot hverandre.. Hun så de skuldrene hun kjente så godt løfte seg opp, mens han kastet litt oppgitt ut med armene… Og hun var som i en boble…Totalt i isolasjon..Hun kom ikke med en lyd… svarte ikke på noe av det han sa… Ga ikke med ett ord tilbakemelding på at hun hørte hva han sa… For det gjorde hun jo ikke… Hun kjente et svart hull på innsiden, i magen… Samtidig som hun kjente hårene reise seg på armene hennes hver gang han kom borti henne tilfeldig med hånden sin, der de satt ganske tett på benken der..
Etter det som hadde virket som en uendelig lang flom av ord.. Etter det som hadde virket som timer i sakte film… Etter det som hadde føltes som et vakum, hvor det var stille før stormen på et vis..så hadde hun plutselig kjent det gikk hull på boblen hun satt i …Og et skyll av vann og følelser fosset ut av henne og ned mot bakken der..
Han hadde plutselig tatt hånden hennes..Ikke slik han hadde gjort før. Han hadde virkelig HOLDT hånden hennes… Han hadde strøket henne med lillefingeren over håndbaken, og hun hadde kjent det gjorde noe med henne. Plutselig hadde han kommet med ansiktet nærmere hennes..Han hadde luktet tannpasta, og nydusjet, i det han plantet et kyss i munnviken hennes.. Ikke som før…da den traff der ved et uhell og egentlig var ment for kinnet… Denne var MENT for munnviken..
Det var da hun hadde kjent dråpene på kinnet, som liksom ikke ville slutte… Det var da hun hadde kjent boblen briste og at verden hadde fått farger igjen..
(Denne novellen ble skrevet på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over i mai i fjor (svarthvitt), og spurte hva de assosierte med bildet. Stikkordene fungerer som “triggere” for å sette i gang skriveprosessen hos meg, for det ligger som regel en historie “på lur” inni meg og venter). Jeg tenkte denne fortjente en en lite reprise i vår-været :-))
Noen ganger kan man være ganske redd. Av og til bare på tull. Men av og til i fullt alvor. Det er jo ofte ikke sånn at man avbilder seg selv som veldig redd, så her var det litt vanskelig å finne bilder. Men etter et lite dykk fant jeg disse:
Jeg er veldig glad i sommerfugler. Ikke bare de som flagrer utadørs, men sånn generelt… Jeg liker lettlivetheten deres, og fargerikheten. Jeg liker IDEEN sommerfugl..
Innimellom så sammenlikner jeg meg med en sommerfugl. Jeg er egentlig ganske fargerik både utapå og inni, og jeg har en psyke som er ganske “lett”, så jeg flagrer avgårde selv om det skulle komme noen humper i veien..
Alt dette VET Kjersti, min bloggvenn og etterhvert veldig gode venninne fra Bergen. Tvillingen min. Og i går kom en pakke i posten fra henne, en BURSDAGSGAVE!!! Gjett om jeg ble glad da!! Det var en gave som viser at hun har begynt å kjenne meg ganske så godt. En herlig tunika/t-skjorte/kjole-slaske sak med SOMMERFUGL på!!! Også turkis da!! Hun vet at det er favorittfargen min også. I tillegg fikk jeg et turkis skjerf, som er midt i blinken når jeg skal flagre avgårde i sommer, i ekte hippie-stil. Og jeg fikk også en liten turkis “pendel-sak”, som vi skal spekulere ut hva vi skal bruke til. For hun har en også
Så klart måtte det en fotoshoot til, som seg hør og bør når man har fått så fine ting.
Sommerfuglene er laget av sånne metall-dingser, og står perfekt til tightsen jeg kjøpte i Tønsberg nylig..
SOMMERFUGL!!
Fin form på t-skjorten, med en liten “drapering” opp i siden der.
Heldige meg!!
Jeg er veldig heldig som fikk så fin pakke i posten. Jeg kommer til å elske dette antrekket. Men mest av alt er jeg heldig fordi jeg har fått en så god venn og tvilling borti Bergen. Det er godt å finne fine mennesker du matcher så godt med, som du liker og blir glad i. Det er godt å finne venner også i voksen alder. Rett og slett fordi det beriker livet ens.
Tusen takk for en nydelig gave Kjersti, min BFF fra Bergen
Av og til kan bittesmå ting bli kjempestore….hvis man gir de for mye fokus…
Sånn rent fysisk: Ta f eks lille -tåa mi…Det minste på hele meg omtrent… Og selv ETTER jeg sparket den i bordkanten ved et uhell, og den vokste seg stor, blå og uformelig… Den er fremdeles NESTEN det minste på meg vil jeg påstå… Men SÅ mye fokus den har fått pga smertene, så er den nesten vokst på størrelse med en elefant siste døgnet…Det er jo KUN den det handler. om!! Snakk om å lage små ting store da…
Sitter her i pysjen igjen…vel det gjør jeg jo nesten hele tida…he-he.. Jeg ville bare innom med noen klemmer igjen, for å si takk til alle som kommer innom meg hver dag. Mange kommer med hyggelige kommentarer og fine ord HVER dag Jeg mangler som du vet “grine-genet” og blir kjempeglad i stedet for RØRT for sånt. Sånn som i går f eks, når man får verden litt i hodet. Så er det massevis av koselige folk innom med gode ønsker.
Jeg setter SÅ pris på dere. Og derfor synes jeg det er litt greit med noen sånne klemmer FELLES, når jeg ikke overhode rekker å svare på kommentarer.
Så bare kom og hent en klem. Som du ser har jeg mange <3
Av og til kan jeg bli litt sint. Ikke særlig ofte riktig nok, for jeg har et rimelig stabilt humør, og er egentlig ganske glad for det meste. Blid, snill og harmonisk – det er det jeg er kjent for. Men innimellom, hvis jeg synes noen behandler meg eller folk jeg er glad i dårlig, så kan jeg bli sinna. Veldig ofte er det mest på innsiden jeg er sinna,, men jeg øver meg egentlig på å ta det UT litt også. Det er det jeg beskriver her inne av og til som at Okse-Frodith dukker opp. Da brysker jeg meg litt, og forteller de som fortjener det hvor skapet skal stå. Og så er jeg kjempeskjelven etterpå.. Liker det ikke så godt. Men å være sinna på “liksom” det er jeg mer fortrolig med. Så – her får du:
Alle (gode) ting er 3- Sinte
1) Sint – på tur
2) Sint – hjemme
3) Sint – med Sinnataggen
Hvis du vil se de andre stikkordene jeg har tolket, så trykk på linkene:
Mye av tiden vi bruker her på kloden går med til spising… Selvfølgelig, for å overleve… Men også fordi de fleste av oss rett og slett KOSER OSS med mat. Noen liker best brødmat, noen liker best middag og noen liker best søtsaker. Jeg liker egentlig alt jeg.. Så her får du dagens:
Alle (gode) ting er 3- Spisende
1) Spisende – Middag i Gdansk
2) Spisende – Bananbrød på Kaffebrenneriet på Storo
3) Spisende – Is i Tønsberg
NÅ skal jeg ta meg litt frokost… Ha en fin dag <3
Hvis du vil se de andre stikkordene jeg har tolket, så trykk på linkene: