I dag da jeg var på vei til togen, litt småstresset, så jeg noe som fikk meg til å tenke litt.
Jeg hadde stått opp litt feil i dag. Ikke på “feil fot”, nei, humøret var ganske greit. Ikke på feil side av senga heller, mer med feil klokke kanskje.. Ikke skulle jeg på jobb heller, men skulle med et tog, så hadde noe å rekke. Det er IKKE nok med 45 minutter en lørdag morgen. Jeg fikk stort sett ikke gjort annet enn å drikke litt kaffe og snakke med kjæresten, før jeg måtte fly ut døra. Det var sol, fin temperatur, skulle møte søsteren min på Kolbotn, før vi skulle kjøre ut å besøke mamma. Men litt halsende etter meg selv var jeg nok der jeg føk inn på Oslo S. Ikke hadde jeg spist, knapt nok pusset tenner og bare rukket EN kopp kaffe! Det var sånn passe med folk på Oslo S, og jeg hadde bare noen minutter til overs på stasjonen, så jeg tenkte det var greit å kjøpe billett på toget. Sekk og veske slang etter meg da jeg rundet forbi hjørnet og så denne lille mannen….
Jeg så han bare i øyenkroken, og jeg tenkte: Åååå, han var VELDIG liten! Jeg må ikke se den veien, det er ikke pent å stirre på folk som ser litt anderledes ut. Det er sikkert ikke lett å være så liten i vårt samfunn osv. Det var veldig vanskelig å la være å se den veien, for som dere ser (hvis dere sammenlikner med gutten i bakgrunnen) så var han ikke 1 meter høy en gang.. Han sto der og ventet på toget, tenkte jeg. Alle andre som kom forbi så ut til å tenke det samme som meg, det var litt sånn at de KLART så en annen vei, for ikke å stirre liksom… Det tok noen minutter før jeg merket at han ikke var levende 😀 og at hans “kone” sto litt lenger framme i ventehallen, med kofferten sin, og ventet på fjerntoget til Fredrikstad 😉
Dette er god kunst i mine øyne. De var skikkelig naturtro. Jeg var på kunstutstilling senere i dag, med søster, men den fineste kunsten så jeg faktisk i forbifarten på vei til toget i dag. Noe som fikk meg til å stoppe opp og tenke litt. Ta dere en tur ned hvis dere er i nærheten, de står sikkert der og venter på toget ennå 😉
Hei,- det er jeg som har verdens best jobb! Jeg er ikke i tvil en gang..Jeg får undervise på et språk som aldri slutter å overraske meg, aldri slutter å fasinere meg.. Det er nye ting å lære hver dag. Det kreves engasjement for å utvikle seg og du må ta i bruk mange deler av deg selv.. Og for meg er det helt perkfekt! Jeg får brukt HELE meg, bare i språkdlelen av jobben min. Kreativiteten blir utfordret hver dag, for å få et godt språk. Det føles for meg som at mitt engasjement for ting som opptar meg, passer perfekt inn i dette språket. Tegnspråk likner inget annet språk. Det er helt unikt fordi det er eneste språket for øynene, ikke ørene-som alle andre språk er.. Men i tillegg er det unikt på så mange andre måter også, for meg. Det er teater, det er sang, det er engasjement, det er nydelige ivrige ansikter og hender som former den flotteste “film”. Jeg har brukt tegnspråk i kanskje 15 år nå, i jobb og i fritidsammenheng, men jeg blir ALDRI lei! Jeg kommer aldri til å slutte å jobbe med det. Det har blitt en del av den jeg er. For dere som ikke kan tegnspråk, kan jeg si at hendene under her former bokstaver. Og disse bokstavene under sier litt om hva tegnspråk betyr for meg.
t for tegnende hender e for energigivende g for gøy og gripende n for nært og nakent s for stille og stemningsfullt p for personlig r for rikt og rørende å for åpenhjertig k for kreativt og kraftfullt
Har dere noen timer til overs noen dager i uka, så ta dere et tegnspråkkurs i nærheten av der dere bor. Dere vil aldri angre. Dere får kjennskap til verdens vakreste srpåk, som gjør LIVET bittelitt vakrere også, i mine øyne hvertfall 😉
Naboen i etasjen over, har jeg aldri sett.. Det vil si, av alle ansiktene som går forbi i gangen i blokka, så vet jeg ikke hvem som er naboen rett over. MEN jeg vet at jeg innimellom er VELDIG sint på han!! Helt stille for meg selv er jeg sinna.. Kjefter litt så samboeren hører det innimellom, men DET hjelper jo ikke stort. HAN kan jo ikke gjøre noe med det. Jeg tror forresten det er to der oppe. Det hoppes på gulvet, og han skriker høyt til tider. I starten trodde jeg det var bare når det var fotballkamp, og at sinna-smurf-oppførselen hadde naturlige årsaker. Han hoppet og skrek hver gang det ble mål eller IKKE mål liksom… Bannet og skrek. Jeg har i årenes løp funnet ut at det kan like gjerne være en helt allminnelig mandag, med NULL fotballkamper på tv. Han skriker og bærer seg uansett til tider. Noen kvelder drøyer han feststemingen til langt over 23- 24, og det har vært flere netter jeg nesten har vært på vei ut døra med ruller i håret (billedlig sett) for å rase opp å overhøvle han. Men akkurat før tante-Sofie har nådd så langt, har han skrudd av musikken.
I natt våknet jeg kl 5!! Det må være noe feil med han, tenkte jeg da. Vekkerklokka på, og han står ikke opp og slår av!!! Den holdt på i sikkert 5-10 minutter.. Da var jeg kjempevåken, og kunne like greit gjøre meg klar til jobb.. Den naboen skal få med meg å gjøre, hvis jeg bare finner ut hvem han er…
Men når alt kommer til alt er jeg jo en skikkelig morgenfugl. Jeg blir fort blid igjen 🙂 Og hadde han ikke fått meg opp så tidlig, ville jeg kanskje gått glipp av denne fine morgentimen 🙂
Man bruker mange rare ord og uttrykk i hverdagen, som man ikke er helt sikker på om er noen reelle uttrykk som folk er kjent med, eller om det egentlig bare er noe man har funnet på selv. Her kommer noen varianter som jeg bruker, men som andre også muligens kjenner til. Dere har kanskje andre varianter? Hadde vært moro å høre 🙂 Premie for morsomste uttrykk!!! En slags liten konkurranse 🙂
“Mormor-is”
Nei, dette er IKKE,( som du kanskje tror), en god, hjemmelaget is som en rund, god mormor med kjole-forkle har stått og laget ved den fine, gamle kjøkkenbenken. Nei, mormor-is er typen is som mormorer serverer når de begynner å bli litt gamle. De sparer og sparer på alt, selv om en 2 liter med is i dag bare koster ca 20 kr, og slett ikke trengs og spares så voldsomt på. Isen blir tint og fryst igjen, og igjen. Den kommer ut igjen, gang etter gang i armene på en rødkinnet mormor. Vel, det var FØR. Nå bruker jeg uttrykket som et navn på en is som har vært tinet og fryst igjen, i MITT kjøleskap. Hvis noen kommer innom, og man vil ta fram noe, så sier man: “Jeg har litt is, mulig den er litt mormor-is, så dere velger selv om dere har lyst på” I mine kretser forstår vi hva som menes med dette uttrykket. Bruker dere dette uttrykket?
“Mormor-epler/bomulls-epler”
Man kunne tro, fra defenisjonen over, at mormor-epler er epler som blir servert igjen og igjen.. Men NEI, dette er noe helt annet. Det er epler som selv mormorer kan spise. Det betyr at de er veldig myke.Nærmest råtne i mine øyne… Og de lager ikke lyd i det hele tatt, når man tar en bit. Det er bare helt stille, og man merker knapt at man spiser dem… som bomull. Kan også kalles bomulls-epler. En del mormorer har samme forkjærlighet for de HELT MØRKE bananene.. Det er vel gjerne de GAMLE mormorene som disse uttrykkene har fått sitt opprinnelse utifra, fra før i tida.. Ikke utifra alle de unge mormorene og oldemorene jeg vet om i dag 😉
Ser tilsynelatende friskt ut, men gir ikke fra seg en lyd..
“Inn-og-ut-kaker”
Detter er kaker som har lang levetid. Det er som oftest tørre kaker, som lik mormor-isen over, kommer fra kjøkkenet og ut i stua og tilbake igjen til kjøkkenboksene, igjen og igjen og igjen… Kakene er holdbare, det skal de ha! Så de tåler en del serveringer, før de finner veien i søppelbøtta. Jeg har også innført inn-og-ut-nøtter som et begrep. Inn-og-ut-kaker og inn-og-ut-nøtter er ikke noe bare mormorer styrer med, selv om dette begrepet også sikkert startet med eldre tiders sparende mormorer. Som dere jo ser er det jo jeg som tar opp disse uttrykkene, så må jo bar innrømme at jeg hvertfall har noen inn-og-ut-nøtter på samvittigheten..
“Rette-tang-junkie”
Dev vil si en person som er helt avhengig av rettetanga. DVS meg. Etter å ha begynt med den, er det umulig å stoppe… Først og fremst fordi håret i starten blir rett og fint. Etterhvert er det mest fordi at håret har blitt såpass ødelagt av tanga, at om du prøver å gå ut døra slik du ser ut når det er lufttørket så ser man faktisk HELT ut som en sau! HELT krøllete. JEG har aldre hatt krøller før, men etter å ha svidd av en del hår, har liksom resten bestemt seg for å svinge seg skikkelig. Og jeg liker dårlig den saue-looken, så da er det pån igjen da, med rettetanga… Og så ser man fin ut en liten stund igjen, helt til det kommer en dråpe vann eller er bare ØR-lite fukt i lufta.. Da er korketrekkerne på plass igjen. Og man ønsker at man hadde tatt med tanga ut i skogen…
“Frisser-dame”
Likner frisørene, men er den mer gode, gammeldagse sorten, som har salong alene. Klipper mest eldre, permanentfruer med grå-aktig hår og LEGGER HÅR for samme gruppen. Er helt utenom kjede-frisør-systemet, man må nærmest gå-innom for å bestille time og det tar-tre-fire timer å få gjort unna det man skal, fordi damen er så skravlete.. Hun jobber ofte i små kommuner, og har god kunnskap om ALLE som bor på stedet..
Dette var uttrykkene jeg tenkte kunne pirre noen andre til å fortelle sine 🙂 Moro med språk!.
Jeg oppfordrer dere til å skrive gode,” hjemmmelagede” uttrykk dere har! Det venter en liten overraskese /premie til det artigste uttrykket 🙂 Bare skriv uttrykk og opprinnelse i kommentarfeltet.
Så var altså fugleturen over. Kvitringen og kaklingen har forstummet. Det er bare et lite pip her fra sofaen. Over 4000 hylende fjærkre, på utdrikningslag, på jobbtur, på venninnnehelg eller på kosetur, har blitt til noen spredte SKVIK fra ulike kanter av landet. Årets “Trysilrypa” er over. Jentemarsjen over alle jentemarsjer. Uktledde Rosa-tutu-skjørt-jenter, jenter i Nonne-drakter, jenter i spreke trenings-outfits, jenter med whisky på drikke-flaska, jenter som stopper og røyker i første sving, jenter som jogger 6 km løypa på TID- med vekter rundt anklene, jenter med store matpakker, jente-grupper på 20 stykker og jenter som rusler alene. Alle sammen har nå forlatt Trysilfjellet etter en herlig helg, som alle har gjennomført på SIN måte. De lokale “rype-jegerne” har forlatt teltområdet. De mest høytskrikende rypene, har pakket fjærene i koffertene, lagt igjen fyllesjuken på hotelrommene.og satt nesen hjemover.
Selv har jeg hatt en nydelig helg: 13 km gåtur, god mat, nydelig og aledeles merkelig vær, skravling med fineste venninna 🙂 på rommet, bading i boblebad og tur på restaurant 🙂 Her er noe småkvitter fra turen:
“Rype” i Elverum på vei til Trysil
Ryper i speilet
Rype klar for fjellet.
Flakser med fjæra…
Klart for fugler i fri flyt…
Masse “fugler” som tripper, tråkker og sparker på fjellryggen 🙂
R-Y-P-E
Hagl treffer rypa…. ikke fra en hagle, men fra himmelen 😀
Etter lang flaksing- endelig i mål 3, 5 time senere…
Rype klar for restaurant
Kokte ryper eller Coque au vin? Ingeting er som å avslutte helgen i et utebad 🙂 En veldig avslappende og deilig helg.
Nå har jeg altså klart det igjen! Eller er det egentlig JEG som gjør dette? Kan det være en sammensvergelse?… Jeg er glad i å ta bilder av blomster. Jeg er egntlig glad nok i dem UTE… Som dere ser, så har jeg fanget noen fine øyeblikk i blomstenes liv, eller hvertfall var det noen fine øyeblikk for meg. Når jeg har gått rundt og tittet etter motiv, har jeg kost meg stort med ulike blomstermotiv.. Hva med denne hestehoven i haugen av blader fra i fjor?
En ny vår i sin begynnelse liksom.. Eller prestekragen mot den HARDE steinkanten?
Ser du hvor mye den ene blomsten likner en storkefugl?
Liker du synet av myrull-enga fra Alta, den gir nesten lyd fra seg..
Det er så spennende å ta bilder av naturen, og jeg føler liksom noe “spesielt” når jeg tar disse bildene av blomster. At jeg får fram noe.. Så hva er det som gjør at disse vesenene ser ut til å trasse meg kraftig så snart de kommer i hus?
Jeg har vel i utgangspunktet ikke vært så spesielt glad i blomster, og det merker de kanskje? 😉 Min mor har undret seg litt på hvem jeg egentlig slekter på, hvor jeg har dette fra, at jeg ikke liker blomster.. Eller at jeg i hvertfall ikke bryr meg spesielt OM dem eller legger merke til dem? Hvor kom DET genet fra liksom? I hvertfall ikke fra henne. Dere ser jo de flotte rosene 🙂 De som jeg ikke merker, før hun bemerker dem, hver sommer når de står der i full prakt..
Så det er kanskje ikke så rart at de merker at noe er fatt, disse her hjemme hos meg..
For mange år siden prøvde jeg meg på vanlige blomster, vannet dem en gang eller to, glemte dem et par uker, for til slutt nesten med VILJE ta livet av dem helt.. Jeg ga opp disse blomstene, og har holdt meg til et hus totalt rensket for blomster eller noe som likner. Helt til Orkideenes innmarsj… Noen venninner med like “ugrønne” fingre som mine, hadde funnet løsningen: Orkideer! De kan stå i over en uke, før man må huske de igjen. De krever bare en skvett vann, og så er de levende en ukes tid til. Men så var det dette med blomstriingen da. Den først-innflyttede blomstret EN GANG: Blomstene varte i en måneds tid, så sto den der grønn og pinnete i nesten et år. Da var jeg skikkelig sur på den. Har hørt at man skal prate med blomster, og det har jeg gjort. Først vennlig, for å få den i god-lune så den kunne blomstre litt for meg. Etterhvert tok jeg den skikkelig fatt og kjeftet på den.. Må vel nærmest si jeg TRUET den litt.. Var på vei på IKEA, og ga den bare beskjed om at HVIS den ikke oppførte seg og blomstret litt snart, så ville jeg kaste den ut. Det ville komme en ny i hus om noen timer, og den kunne bare overta plassen, om det skulle være SÅNN 😀 Den GAMLE ble tydeligvis helt SATT UT, for bare et par dager etter den nye var i hus, så blomstret den som en gal i vinduskarmen. Den nye sto jo der også fin og viste seg fram. Og jeg var veldig fornøyd!
Hadde blomster og greier, som en vanlig jente 😀 Fram til for et par måneder siden..
Jeg har altså klart det igjen, nesten å ta livet av dem..Nå står de der igjen, helt ute av stand til å levere noe som helst. De henger med hodet, ser anklagende på meg, og er ikke videre fornøyd når jeg gir dem vann en gang!
Så nå har jeg trukket gardinene godt igjen, så jeg slipper å se dem. 🙁
For dere som har sett denne filmen, så vet dere at den handler om en gutt, som løp og løp. Da han ble eldre fortsatte han med dette. Han bare løp og løp. Han var i motsetning til meg, glad i å løpe hele livet. Jeg løp minimalt da jeg var yngre, og husker bare med skrekk noen fotballtreningeer i 14 års alderen da jeg på løpetrening løp HELT SIST og peste. Det var ikke motiverende, og fotballtrenerne oppmuntret ikke akkurat til idrettsglede, ved sette oss litt mer “trege” løperne på benken på kamper. Det satte nok sine spor, for jeg sluttet med all trening. Det man får dårlig selvtillit av er det jo naturlig å kutte ut, spesielt når man er ung og sårbar. Jeg har vært lat som en trestokk i ca 25 år, og synes det har vært helt greit. Har vel alltid tenkt at man kan starte SENERE.. For 4 år siden var det blitt SENERE 🙂 Jeg sluttet å røyke, og synes da det passet å slutte med sjokolade og begynne å trene litt samtidig. Kastet meg på den for meg VERSTE formen for trening: løping! Akkurat som jeg måtte ta “tyren ved hornene”, “se fanden i hvitøyet” eller hva det nå heter. Måtte liksom prøve å få det jeg tidligere hadde mislikt så sterkt til å bli en hyggelig ting. Der kommer dette med staheten min inn i bildet igjen. Man skal ikke GI SEG heller!
I går løp jeg en tur rundt Sognsvann med en venninne fra jobb. Formen daler fort, når man utelater trening noen uker, som nå i sommer. Jeg synes likevel det var kjempedeilig!! Tenk å ha kommet så langt, at den forferdelige løpingen har blitt DEILIG. Vi møtte en viss Mr. Olsen der oppe.. Han så ikke videre imponert ut, og vi blir antagelig ikke tatt ut i troppen til neste kamp med landslaget selv om de sikkert trenger folk nå som Gamst måtte stå over… Men hva gjør vel det at ikke Olsen så imponert ut, eller at jeg kanskje ikke blir noen Ussain Bolt NOEN GANG! Jeg løper sakte, jeg løper helst ikke oppover 😉 og jeg løper ikke veldig langt, men jeg LØPER og koser meg. Har til og med deltatt i Jentebølgens 5 km og i 10 km på I-form-løpet, fordi det var artig å være med på. Så etter 25 år med røyking og latskap, fikk jeg altså fart på beina og nå gjør jeg som han i filmen. Løper og løper Jeg likner en hval, det piper i pusten innimellom og jeg likner slett ingen gaselle der jeg løper. Men jeg løper . Og når jeg er ferdig er munnen et eneste stort smil. Og ikke BARE fordi jeg er ferdig- men fordi det gjør godt mentalt å løpe litt 🙂 Eller hva synes dere?
Hva er disse greiene med at vi jenter er fugler liksom? ” De var som en hel hønseflokk- kakla gikk..” eller “De var noen skikkelige ryper” 😉
Hvilken fugl er du i så tilfelle? Er du en and? 🙂 Eller en flott svane? Eller en skarv? Og hvilke dyr er i så tilfelle mennene rundt oss?
Helt fra jeg var lita jente har jeg liksom blitt sammenliknet med et dyr.. Tror det er litt vanlig, spesielt som smårolling likner man jo litt en søt kattunge, en liten valp, kalv, bjørnunge eller en aldri så liten kylling. Min farmor brukte ofte å kalle oss rotte-rumper når vi kom på besøk: ” jasså, er det rotterumpene som kommer…?” Og pappa fulgte opp i hennes fotspor med å kalle oss” tuppene”. Så jeg har det vel “i meg” når jeg reiser på tur i skogen som “frittgående høne on tour”.(tidligere innlegg)
Og fra og med neste helg er jeg nå altså avansert, fra rotterumpe, tupp, og den noe kaklende og sparkende gårdshøna, til den noe mer eksotiske rypa 🙂 Det vil si: Jeg skal være med på” Trysil-rypa”! Hva er det? Jo, det er lassevis med jenter fra hele landet, som har meldt seg på ulike distanser å rusle, gå eller løpe i Trysilfjellet. Man blir hele helgen, på hotel, hytte eller annen overnatting, og deltar på enten 6, 11 eller 13 km lang tur på lørdagen.Så møtes man og spiser middag på et av hotellene, eller man velger å lage middag på en hytte privat, med de vennene man har leid hytte med. Jeg og min frittgående venninne, skal kose oss på spa-hotel, og bruse litt med fjæra våre der, etter å ha trasket 13 km :–D
Jeg gleder meg veldig, har aldri vært med på en slik helg. “Trysil-rypa” har visst vært arrangert mange år før, og mange av mine døve venner har vært med på dette arrangementet. Jeg har aldri vært i Trysilfjellet heller, så det blir en ny opplevelse. Kommer med bilder fra arrangementet en annen gang:-)
Ofte sitter jeg og filosoferer litt på t-banen. I dag kom det på en jente i 20-åra, som var mistenkelig brun til å ha hatt en sommer i Norge hvertfall. Hun liknet litt på en dukke, helt glatt og fin i huden. Hudfargen var hellt jevn, brynene var helt like og jevne de også og det var ingen “uregelmessigheter” i ansiktet. Dette fikk meg til å tenke på en spesiell opplevelse jeg hadde for noen år siden, som jeg har ledd mye av etterpå.
Jeg fikk i 40-års gave et gavekort på en pedikyr-behandling i sentrum. Datoen kunne jeg bestemme selv, og jeg ble enige med en av “giverne” om en dato som vi kunne gå dit sammen. Pedikyr eller fotbehandling ute i en salong er ikke akkurat noe jeg gjør ofte. Faktisk var dette første gang, og også siste gang. Ikke fordi den var noen ubehagelig opplevelse, for den var egentlig mer komisk enn noe annet. Nei, det har bare ikke blitt noe av flere besøk.
Vi ankom salongen i godt humør. Innenfor dørene ble vi møtt av to jenter i 20-årene. De var blide og hyggelig, og ikke noe galt med service og oppførsel. Allerede da vi kom inn døra følte jeg meg godt tatt i mot. Det er mer hvordan de så ut, som gjorde at jeg allerede fra start følte meg som en art fra en annen planet eller hvertfall en person fra en “annen tid”.Jeg og min venninge er vel vokst opp i en litt annen tid enn dem, og denne forskjellen ble så veldig synlig for meg i løpet av den kommende timen. Hva var det så som var så spesielt da? tenker du kanskje. Jentene var begge to “tegnet opp”. Hva betyr det? Jo, det betyr at det meste i ansiktet ikke er deres eget. De fortalte litt etterhvert selv at huden var syrebehandlet!! Det betyr at de påfører syre i ansiktet, for at huden skal skalle av. Den huden som kommer ut da er myk som babyhud sies det. Slik syrebehandling var visstnok VELDIG VANLIG, og de synes jeg om min venninne var utrolig rare som aldri hadde gjort noe slikt.. Øyenbrynene deres var helt fjernet, sikkert med laser eller noe liknende. Så var de tegnet opp på nytt igjen, dvs tatovert inn, flere cm lenger opp enn der de var ment fra naturens side. Slik får de et veldig åpent, nærmest spørrende blikk… Leppene var selvfølgelig også tatovert/tegnet som omriss. Det var da jeg følte meg som en art fra en annen planet..
En liten djevel gikk i meg, da de så på oss som vi skulle vært en slags aliens. ” Nei, ikke har jeg vært på pedikyrsalong før. Jeg har ikke engang vært og tatt manikyr”, fortalte jeg “stolt”. Gikk det an å være så merkelig som meg liksom.! DE hadde jo time hver uke, og kunne simpelthen ikke klare seg uten… “Nei, og ikke napper jeg bryn, har aldri nappet et strå fra brynene, og når sant skal sies har jeg kun to ganger i mitt liv fjernet håret under armene.” Jeg følte nærmest at hårene under armene grodde høylydt,da jeg så øynene hos jentene ble større og større og munnene åpnet seg.
De holdt jo på med hvert sitt sett med føtter og legger, mine og min venninnes, og vi satt der med hvert vårt sett med hårete legger. (Vel hvertfall mine) Hårene pleier vanligvis ikke sees, spør du meg, men akkurat da kunne sikkert de to jentene ha tilbudt seg å flette dem. Jeg synes det ble mer og mer komisk, og koste meg mens jeg utbroderte: ” ja, fuktighetskrem til ansiktet begynte jeg først å bruke etter jeg fylte 30 år”. De så storøyd på meg, . Og det var ikke bare pga sjokk, men også fordi de synes at jeg faktisk hadde glatt, fin hud likevel… Jeg er egentlig for ung til å høre til hippie- og flower-power generasjonen, og er faktisk vokst opp i en tid da jenter hadde begynt å shave leggene og nappe brynene, men jeg har egentlig stort sett vært fornøyd med tingenes tilstand. Så når jeg satt der i stolen, med de ekle føttene mine i fanget på den tegnede jenta, så følte jeg meg som i bildet under. Mens HUN garantert så meg som i bilde B 😀
Bilde A: Min oppfatning av meg.
Bilde B: jentenes oppfatning
Så da lurer jeg: Tar dere syrebehandling, napper bryn, shaver legger, armhuler og tatoverer øyenbryn?
