Det har jeg. På jobb i 3 timer, med fine kolleger og prøvd å komme i gang der jeg slapp når jeg ble sykmeldt i desember. NOE kan jeg få tatt igjen. En god følelse faktisk. Gjøre ferdig.
Ferdig for dagen så gikk jeg 5 km hjemover. Gjennom Vigelandsparken, og til trikken. Litt sol, crispy luft. Deilig!
Jeg oppdager stadig noen nye “bilder” og statuer jeg ikke har lagt merke til før. Over her, stjernetegnene. Et av de du ser er mitt stjernetegn. Vet du hvilket? Og vet du hvilken måned jeg har bursdag? 🙂
Området rundt Monolitten var stengt av. Grunnen var at de holdt på med filming med drone. Og av sikkerhetsmessige grunner kunne ikke publikum være i nærheten av monolitten.
Jeg la også merke til at disse 4 barna på dette “bildet” likner da mistenkelig på Sinnataggen. Er det egentlig mange bittesmå Sinnatagger? 😀
Betyr det å være “utenfor normalen”? Og så igjen hva er egentlig “normalen”? Hvem er det som bestemmer definisjonene? Har man et utvalg som sitter og lager definisjoner liksom?
Neida…det er vel hva samfunnet har laget av usynlige normer som til slutt blir en SANNHET og nedfelt i ordbøker og definisjoner. Og hvordan klarer man å lage skillene? Som definerer noen INN i en gruppe og noen UT av en gruppe?
I mange sammenhenger er det vel MENGDEN som lager skillene:
-De fleste er SÅNN….ergo er de andre avvik -Pen og pyntelig, følger oppsatte normer, ansiktet i fine folder: Ganske normal ja. -Rebelsk og bråkete. klær som signaliserer, ansikt som lever sitt eget liv. Gal?
Men er ikke alt dette bare ytre? Og vår oppfatning ut fra det?
Er det ikke sånn at bak et glatt og striglet ytre kan det befinne seg en massemorder eller gal psykopat? Er det ikke sånn at bak et ansikt som lever sitt eget liv, og et ytre fullt av “signaler” kan vi finne de skjønneste og “normaleste” folkene?”
Jeg fikk lyst til å reposte innlegget over her, da jeg møtte på en ganske gal dame på trikken i dag. En som kjeftet i vei på ting som er utenfor vår forstand. Hun så tilsynelatende “normal” ut, før hun åpnet munnen. Kjeftet i vei med høy stemme når hun kom i gang. Sint stemme som messet i vei om deportasjon, nazisme osv. En masse ord, men ingen setninger som hadde noen sammenheng eller inneholdt noen form for fornuft. Løsrevne sinte ord.
Hun var også inne på matbutikken sammen med meg, hvor hun fortsatte på samme måte. Når hun spurte betjeningen om hjelp, eller om å få gå foran noen i køen, hadde hun den vennligste og mest normale stemmen man kan tenke seg.
Hun var i mine øyne en “god gammeldags” gal. Men om hun hadde det GODT… Vel, jeg er ikke så sikker på at “de gale har det godt”, hvis man tenker i denne forstand.
Her er et bilde jeg tok for en del år siden, som jeg egentlig synes var litt av et blinkskudd. Tatt i akkurat rett øyeblikk. Fuglen nesten landet, klar for å snappe et insekt, for så å fly videre. Trenger ikke lande HELT en gang! Bare holde seg med vinger og oppdrift, for å “ta av” igjen. En munnfull rikere. Her snakker vi om gleden og nytten ved å kunne fly 🙂
Hvor går grensa? Eller er det noen grense? Det er spørsmålet.
Jeg snakker om “retusjering” som Tommy Tokyo så godt kalte det. Når man “tukler” med utseendet. Man kan endre på utseendet på mange måter. Noen måter er permanente, det er endringer på livstid. Andre er mer for en liten periode. Man farger håret, klipper det litt, farger brynene.. Ganske uskyldige greier..
Jeg så noen bilder i dag av en som hadde tatovert hele kroppen, halsen, ansiktet. ALT på overkroppen. I tillegg hadde hun operert bort nesen, og satt inn “horn” i pannen. For å bli noe hun ikke er født som i alle fall.. Andre går jo i en annen retning, med falske øyevipper, ducklips, fillers både her og der…implantater i pupper og rumpe.. Ja, du skjønner.
For meg går grensen så klart leeeenge før dette. Jeg napper og farger bryn og farger hår. Det er det! I tillegg til litt mascara og leppestift.
Så har man en annen type “retusjering”, og kanskje det som menes med begrepet retusjering: Endring av bilder av seg selv. Man utgir seg for å se litt annerledes ut enn man egentlig gjør, ved å justere litt på bildene. Noen filtre i “gjerningsøyeblikket”, fotoapparatet holdt i en heldig vinkel eller litt litt endring av farger og annet ETTER man har tatt bildene. Hvor går grensen HER? Noen retusjerer bort så mye rynker og linjer at de bildene som legges ut ser nærmest endimensjonale ut. Som tegneseriefigurer.
Hvor går grensen?
Selv justerer jeg jo på småting både IN REAL LIFT, med hårfarging, napping av bryn (begynte for et par år siden) og sminke. På bilder tar jeg gjerne noen heldige vinkler (ovenfra), legger på litt farge, og endrer på noen småting til.
For meg går grensen når det ikke begynne å likne på meg selv. Jeg HAR rynker. Jeg nærmer meg 60- ikke 30. Jeg har levd en stund, og det bør være greit at det ser ut som jeg HAR det også.
Finnes det noen grenser?
Jeg sier ikke at jeg har noen svar. Ingen har noen fasit på hva som er greit. Det er så klart opp til en selv.
Stemmer sånn nesten i alle fall. Morgenfugl er jeg jo så klart. Våken 04.30, som er nesten vanlig blitt. Gira om en ekte morgenfugl skal være. Satt og trippet for å komme i gang med treningen… Men det åpner ikke før kl 8, så her var det bare å smøre seg med tålmodighet 😀
Da de endelig fant det for godt å åpne dørene for meg måtte jeg så klart tøffe meg litt i speilet der. FØR jeg startet. Jeg har ikke vært på trening på 3-4 uker, pga såret i panna, så måtte tøffe meg litt når jeg endelig var på plass igjen..
Bra jeg tøffet meg FØR treningen, for det var ikke særlig mye futt i meg ETTER de 2 timene jeg var der. At muskler er ferskvare er i alle fall sikkert. Jeg begynte der jeg slapp sist, med samme vekter. Fysj så tungt det var nå!! Ikke akkurat stål i bein og armer.. Spurvemuskler mer riktig… Klarte så vidt å løfte på det. Gikk greit for 3-4 uker siden 🙄
Da jeg var blitt HELT pudding, slepte jeg meg av gårde til kafe. Ganske fornøyd med meg selv tross alt 🙂
Jeg starter lørdagen litt vårlig i dag. Eller sommerlig er kanskje mer presist. Disse “bamsene” er noen små fine mirakler. Tjukke og lubne og fulle av “pels”. Som små bamser ja 🙂 Og med den tjukke kroppen skulle man tro det var umulig å FLY!! De tynne vingene skulle ikke klart å holde oppe noe mer enn en fjær. Men det er mulig de faktisk veier mindre enn en fjær, tross det lubne utseende. Skinnet kan bedra…
Ja-ja…anyway. Nå er det jo sånn at digre fly kan fly også, tross at de er skikkelige tungvektere, og det uten vinger som beveger seg en gang.. Men se DET er et annet mirakel..
Noe og noen kan fly.. Og andre… ja som for eksempel MEG kan IKKE fly.
Har luftet snuten lenge og vel i dag. Både ute og inne. 🙂 Vært på jobb et par timer. Jeg har verdens beste kollegaer, så det er en fryd å være innom. Gleder meg til å sakte men sikkert komme tilbake.
Jeg mener: “Fri som fuglen” Hvor fri er fuglen egentlig, når man tenker nærmere etter? Joda, jeg vet de kan fly og greier, og det skal liksom være symbolet på frihet. Flakse omkring på egne vinger. Høres bra ut det, ikke sant?
Men selv DE, fuglene har jo sitt det er “bundet” av, som sikkert er en “klamp om foten” enkelte dager. De MÅ finne mat. Bruke halve dagen sin til å spise, eller lete etter mat. Fly hit og dit, speide og søke etter noe spisende, for å være sikker på at de får nok energi til å klare å fly og flakse enda litt mer. Og i byen må man av og til sloss litt til og med, for å få seg en bit mat…
Noen kan ikke en gang velg å bli her i landet, men må fly over både land og strand for å finne både varme og maten og trivselen. Ikke snakk om å ha friheten til å bli her liksom:
“Heh.. Nei, i år velger jeg å bli her, lever livet i sus og dus og frihet, nede ved Aker Brygge… Det skal bli tider det!”
Så er det tid for å få unger og greier. Legge ut noen egg. Som de blir bundet til i “evigheter”, neida, ikke i årevis…? Men de må jo vakte på disse egga noen dager da, så ingen kommer og spiser de opp.. En puseslusk på ville veier kunne jo få lyst på et lite egg til lunsj… Og når ungene endelig er ute av egget, så må de passe på DEM, og hente mat, og lære dem å fly og greier…
Ikke den mest spennende dagen vil jeg påstå, men har vært utendørs for å lufte hodet litt. Både fysisk og mentalt. Først hos legen. Sykmeldt en stund til framover. Aktiv sykemelding, så jeg prøver jobb av og til noen timer når jeg IKKE har vondt i hodet.
I dag altså litt “så der”….
Gikk en tur på til sammen nesten 6 km etterpå. Og det var godt. Friskt ute. 3 varmegrader, men som i følge YR FØLTES som 0 og for MEG føltes det som – 8…minst.
Er ikke i det helt store humøret, som du sikkert har skjønt HER, men det tar seg nok opp. Bare litt LEI sitasjonen akkurat nå. Kommer sterkere tilbake 🙂
