Vel…det er egentlig ikke noe FEIL…ingen som kan telles hvertfall…Det er bare en liten titt på hvordan jeg ser ut hvis jeg hadde vært helt symmetrisk i ansiktet. Altså : Høyre side kopi av venstre side.. Eller venstre side kopi av høyre side..
Du som har kjent meg en stund her inne, vet at jeg har det ganske lett …på innsiden av “skallen”. Jeg ser ut til å være født med et lett hode, noe som betyr at jeg lever rimelig lett. Juks, vil kanskje noen si….men det er vel sånn at vi er født med forskjellige gener, og jeg var muligens veldig heldig i forhold til akkurat dette med en lett psyke…
Så innimellom føler jeg meg LETT som en sommerfugl… Flagrer avgårde mentalt…. og litt fysisk…om jeg er i slaget 😉 Titter på livet gjennom “glade briller”, og er fryktelig takknemlig for å ha det sånn
Men det er jo ikke sånn at jeg er forskånet for alt av kjipe ting her i livet… Det er INGEN!! Jeg får min dose av det ene og det andre jeg også… Det gjelder mer hvordan jeg TAR det…når det dukker opp… Hvor lenge jeg skal la verden sparke meg bak liksom… eller hvor lenge jeg skal velge å se på det som “spark”..
Nå om dagen stormer det litt…Det blåser nordavind fra alle kanter, som Ludvig ville sagt det…Litt VEL mye blafring og ustøe vinger… for en sommerfugl som som oftest flyr verdensvant rundt omkring.. Litt VEL mye vindkast rundt blomsten der jeg satt så støtt…
Da gjelder det bare å holde seg godt fast, med både armer og bein, til vinden gir seg… Og gir seg det gjør det…som oftest ganske så fort… Hvis jeg bare bestemmer meg for det 🙂
Det handler ikke om å ville bli “fikset”, men å trives som man er…. med de sansene man har, med det vakre som dette språket og miljøet har å tilby og om å være slik man er:
En litt annerledes tegnspråk -sang denne gangen. På tegnspråkets premisser <3
(Jeg har travle dager denne uken, med skolen full av elever og tegnspråk, så det passer så veldig med denne vinklingen på det hele og en aldri så liten reprise <3)
Ja…da er vi i gang med DEN leken igjen liksom….tenker du kanskje…
Når man blir presset av Frodithen til å velge mellom ting… Noen ganger to ONDER…andre ganger to GLEDER…Men poenget er at man MÅ velge EN….Ikke lov å velge begge…Og heller ikke lov å trekke seg 😀
Vi holdt på med dette som barn, og det gikk ofte i å måtte velge mellom ekle tenkbare ting å spise…MEN…slapp av…du skal slippe DET…. I dag vel å merke.. 😉 Du velger EN fra hvert nummer under her… 😀
Den lille brunmalte hytta lå liksom litt i skjul…I ly for vind og blåst, i skjul for andres innsyn. Ganske langt nede mot sjøen… hvor de varme bølgene hadde slått mot stranden for ikke mange månedene siden. Solen hadde varmet opp sanden, slik at det var nærmest umulig å trå i den. Og DA hadde det vært deilig at hytta lå rett der oppe, nær stranden , men likevel godt skjult bak svaberg og gresstuster. Hun hadde løpt barføtt den gangen…og med den sviende følelsen under føttene, etter brennhet sand…hadde hun nærmest kastet seg over han der han lå i den eneste solsengen som fikk plass på den lille plattingen… Hun hadde vært dryppende våt etter badet i de varme bølgene…Han hadde varm sovepust….De rant små svettedråper fra panne og nese…De fant vei nedover kinnene, og landet i en liten våt dam på solsengen..
På kvelden hadde de sittet på plattingen og drukket deilig, kald vin.. Hun hadde kjølt de brennhete kinnene mot den kalde glassflaten.. En hetebølge hadde brått blitt kastet over henne….som om noen skrudde på en liten ovn bak ryggen hennes… Hun hadde kjent det oftere og oftere nå… Vrengte lett og vant av seg jakken, i lynets fart…..Han lo en lun liten latter…kjente henne så godt… Blikket hennes hadde truffet hans… et blikk fylt av kjærlighet..
Det var høst..Hytten lå stille og fredfull der i det gyldne lyset. Bladene hadde en bronseliknende farge…og noen var nær ved å slippe taket i grenene….Hun tittet inn vinduene før hun låste opp…. Gjenskinnet fra bølgene der nede, traff vindusflaten….før hun fikk vennet øynene til innelyset bak glasset der..
Hun låste seg inn… I hytten var alt som når de forlot det… Varmen fra den gangen lå på en måte i luften… selv om hytten i seg selv var høstkald….og hjertet var tungt…. Varmen fra solen, varmen fra øynene hans, varmen fra tryggheten i at han elsket henne.. Varmen fra den gang..
Nå var det bare henne der…
Hun hadde pakket den lille bagen der hjemme i huset… Fortet seg….som om hun hadde noen etter seg…Måtte komme seg vekk derfra…Fort -fort… Tristheten hadde slått henne…Som en knyttneve i magen.. Igjen… Hun ble liksom aldri ferdig med det… Hun hadde slengt en strikkekofte i bagen, en joggebukse, tannbørsten… spurtet mot bilen og dratt derfra.. På kommoden i huset lå lappen hun hadde skrevet: – Er glad i deg…Trenger litt alenetid..
Så nå satt hun der.. Alene…Veldig alene..
I hytten hadde hun fyrt opp den lille kakkelovnen… Rim på bakken var ventet snart… I det lille soverommet var dynen begynt å få romtemperatur, etter den litt fuktige hytteluften hadde fortrengt opp og ut… Hun hadde laget fyr på peisen i tillegg…ilden knitret og vedkubber brant… Hun satt seg med føttene mot peiskanten, det hjemmestrikkede teppet tullet rundt seg…. Raggsokker på…En kopp kakao i hånden..Varmen hadde bredt seg i rommet.. men ikke nådd HENNE … Brystet var sårt…tårene rant stille nedover kinnene…Tristheten lå fremdeles som en klo om brystet… Hun var alene….
Da plutselig hadde han stått i døren der…
Med øyne fulle av medfølelse og omtanke hadde han tatt skrittene inn i rommet…. Strøket henne over kinnet… Overøst henne med klemmer…Smilt… Ikke sagt noe…Han hadde bare sett på henne med øyne fulle av godhet.. Han hadde tent levende lys…puslet om henne…Da hadde hun kjent varmen …på innsiden…Hun hadde kjent varmen og den deilig behagelig følelsen bre seg ….treffe hjertet… Hun hadde kjent energien komme tilbake…
(Denne lille teksten er skrevet på alle innspillene jeg fikk i går kveld. Se HER. Jeg spurte om du og de andre kunne gi meg noen stikkord, på det du assosierte med ordet VARME. Vel, her ble resultatet av min lille plan… 😉 )
OBS: I dag tidlig la jeg ut novellen UTEN bilder, og spurte om noen kunne hjelpe meg med bider, etter de hadde lest novellen.
Den lille brunmalte hytta lå liksom litt i skjul…I ly for vind og blåst, i skjul for andres innsyn. Ganske langt nede mot sjøen… hvor de varme bølgene hadde slått mot stranden for ikke mange månedene siden. Solen hadde varmet opp sanden, slik at det var nærmest umulig å trå i den. Og DA hadde det vært deilig at hytta lå rett der oppe, nær stranden , men likevel godt skjult bak svaberg og gresstuster. Hun hadde løpt barføtt den gangen…og med den sviende følelsen under føttene, etter brennhet sand…hadde hun nærmest kastet seg over han der han lå i den eneste solsengen som fikk plass på den lille plattingen… Hun hadde vært dryppende våt etter badet i de varme bølgene…Han hadde varm sovepust….De rant små svettedråper fra panne og nese…De fant vei nedover kinnene, og landet i en liten våt dam på solsengen..
På kvelden hadde de sittet på plattingen og drukket deilig, kald vin.. Hun hadde kjølt de brennhete kinnene mot den kalde glassflaten.. En hetebølge hadde brått blitt kastet over henne….som om noen skrudde på en liten ovn bak ryggen hennes… Hun hadde kjent det oftere og oftere nå… Vrengte lett og vant av seg jakken, i lynets fart…..Han lo en lun liten latter…kjente henne så godt… Blikket hennes hadde truffet hans… et blikk fylt av kjærlighet..
Det var høst..Hytten lå stille og fredfull der i det gyldne lyset. Bladene hadde en bronseliknende farge…og noen var nær ved å slippe taket i grenene….Hun tittet inn vinduene før hun låste opp…. Gjenskinnet fra bølgene der nede, traff vindusflaten….før hun fikk vennet øynene til innelyset bak glasset der..
Hun låste seg inn… I hytten var alt som når de forlot det… Varmen fra den gangen lå på en måte i luften… selv om hytten i seg selv var høstkald….og hjertet var tungt…. Varmen fra solen, varmen fra øynene hans, varmen fra tryggheten i at han elsket henne.. Varmen fra den gang..
Nå var det bare henne der…
Hun hadde pakket den lille bagen der hjemme i huset… Fortet seg….som om hun hadde noen etter seg…Måtte komme seg vekk derfra…Fort -fort… Tristheten hadde slått henne…Som en knyttneve i magen.. Igjen… Hun ble liksom aldri ferdig med det… Hun hadde slengt en strikkekofte i bagen, en joggebukse, tannbørsten… spurtet mot bilen og dratt derfra.. På kommoden i huset lå lappen hun hadde skrevet: – Er glad i deg…Trenger litt alenetid..
Så nå satt hun der.. Alene…Veldig alene..
I hytten hadde hun fyrt opp den lille kakkelovnen… Rim på bakken var ventet snart… I det lille soverommet var dynen begynt å få romtemperatur, etter den litt fuktige hytteluften hadde fortrengt opp og ut… Hun hadde laget fyr på peisen i tillegg…ilden knitret og vedkubber brant… Hun satt seg med føttene mot peiskanten, det hjemmestrikkede teppet tullet rundt seg…. Raggsokker på…En kopp kakao i hånden..Varmen hadde bredt seg i rommet.. men ikke nådd HENNE … Brystet var sårt…tårene rant stille nedover kinnene…Tristheten lå fremdeles som en klo om brystet… Hun var alene….
Da plutselig hadde han stått i døren der…
Med øyne fulle av medfølelse og omtanke hadde han tatt skrittene inn i rommet…. Strøket henne over kinnet… Overøst henne med klemmer…Smilt… Ikke sagt noe…Han hadde bare sett på henne med øyne fulle av godhet.. Han hadde tent levende lys…puslet om henne…Da hadde hun kjent varmen …på innsiden…Hun hadde kjent varmen og den deilig behagelig følelsen bre seg ….treffe hjertet… Hun hadde kjent energien komme tilbake…
(Denne lille teksten er skrevet på alle innspillene jeg fikk i går kveld. Se HER. Jeg spurte om du og de andre kunne gi meg noen stikkord, på det du assosierte med ordet VARME. Vel, her ble resultatet av min lille plan… 😉 )