Hvordan, i dine øyne, ser en gal person ut? Ser du for deg en person, som står bak et gitter-vindu på et asyl, som burde vært nedlagt for lengst…? Ser du for deg tvangstrøyer som klistrer seg til en avmagret kropp, og et svett hår som ligger flatt inntil et ansikt som likner Munchs ” Skrik”? Nei, antagelig ikke.. Den slags GAL er ryddet av veien for lengst, og jaggu er det bra. De fleste av oss har vel i løpet av livet vært gjennom litt galskap av noe slag, og vi vet at det kan handle om folk flest. At folk som sliter kan komme i alle former og fasonger. Det er folk som deg og meg, som av en eller anne grunn sliter med noe. Problemene tar forskjellig form hos forskjellige folk, og det er som regel forskjellige årsaker til at problemene har oppstått.. Så med dette i tankene vet vi at folk med problemer kan se ut som hvemsomhelst..
I dag på trikken var det derimot en god gammeldags GAL tilstede, litt lenger framme i gangen enn der hvor jeg satt.. Det var ingen narkoman eller en full alkoholiker.. Det kunne jeg høre på stemmen.. Dette var en stemme som var klar NOK, altså ikke sløv, kjempehøy stemme, som messset i vei om ting som ikke “hang på greip”.. Hun kjefet og smelte, om GALE folk, og hvor lei hun var å høre om mentale greier, og om det var noe feil på oss.. Hun var spreng-sint, på et eller annet, og alt mulig, som ikke var der..
Og hva skjer med folk på en rush-tidsfull trikk da?Rett foran meg satt en dame, og hun ristet bare på hodet, mens hun himlet litt med øynene og så på meg, som om hun og jeg var på LAG liksom… Litt nærmere den gale damen, satt et ungt par, fniste litt til hverandre, før de prøvde, ikke særlig hard egentlig, å skjule sine flir littegrann.. Jeg lette litt selv med blikket… så etter en dame med fett hår, litt oppspilte øyne og skitne klær.. men så henne ikke.. Folk flyttet litt rundt på seg, vridde seg litt, så etter henne, smilte litt i skjegget og noen kjeftet til og med litt etter henne. Ba henne holde kjeft..
Da vi nærmet oss neste trikke holdeplass kommer en middels ung jente gående mot døren.. Hun hadde lyst, bleket hår, litt oppsatt i en slags topp, med en hårklemme, pent sminket.. Hun hadde høye støvletter, en pen bukse i støvlettene og en tunika med et bredt pyntet magebelte på.. Hun fniste litt hun også, og jeg tenkte at hun hadde sikkert sittet i nærheten av den gale damen, litt lenger der framme. Jenta stiller seg opp, bitelitt, plutselig hører jeg den høye skjærende gale stemmen igjen, kjefter: ” Stopp da! Jeg sa du skulle stoppe! Akkurat NÅ!, sa jeg.. nå er jeg LEI, stopp HER!”… Vi var langt fra holdeplasssen ennå.. Og så skjønte jeg det: Det var HENNE, den gale stemmen kom fra HENNE!, Den pene, pyntelige jenta, med det fine håret og de fnisete blikket, truet og bannet som en bryggersjauer om at sjåføren fikk etterkomme hennes befalinger.. Det var ikke tegn til fett hår, eller tvangstrøye i nærheten.. men hun var helt klart i psykisk ubalanse, som det heter..Og hadde det ikke godt..
Ikke lett å vite hva man skal gjøre i en slik situasjon. Man blir overrasket over medpassasjerers reaksjoner, latter, kjefting, flakking med blikk. Men ikke minst blir man også var sine egne reaksoner.. Hvordan man leter med blikket etter NOEN som likner litt på Munchs malerier, eller en av skuespillerne fra Gjøkeredet.. Og ikke etter en ung jente med lyst hår og høyhælte støvletter..
