En ung jente som har vært innom min blogg, og som jeg har vært innom bloggen til, har laget en konkurranse. Premien som JEG kan vinne, er en ting som blir gitt til noen andre i et annet land. Måten jeg er med i konkurransen på er å dele innlegget på bloggen min. Jeg er jo som dere vet ganske ny på dette med blogg og på dette med “deling” og “liking” og linking. Men jeg skal nå prøve å linke dere over til hennes side så kan dere se den flotte premien, som er av den idealistiske arten, som kommer noen andre til gode langt borte. Dette er jenta si med tæl og flotte idealer. Ingen rosa-blogg dette nei. Fint om mange, både unge og litt eldre, hadde tenkt på denne måten. Da tror jeg at jeg nå deltar i konkurransen ved å linke der over hit motionocean-siv.blogspot.com
Sta som et esel? Eller bare litt redd?
I et tidligere innlegg har jeg skrevet om min stahet mot å ta i bruk nye ting. Ikke skulle jeg ha mobil, og datamaskinen ville da helt klart “ta over” verden, sa jeg ung og sta på ungdomsskolen. Så det skulle jeg hvertfall ikke ha. Jeg var MOT datamaskiner. Og jeg anskaffet jo min første ganske sent, i 2001 kanskje, en stasjonær arvemaskin etter samboeren, etter han hadde brukt den i 6-7 år. Skulle hvertfall ikke ha noe ny jeg nei. Holdt fint med den gamle.. Så, som dere vet, har jeg vært sta og i mot å anskaffe forskjellige duppeditter og nye ting, mest av stahet, men kanskje også litt fordi jeg er redd for å bli for hekta når jeg setter i gang. For jeg bli velidg hekta når jeg får “foten” for noe. Tar liksom helt AV..
Men jeg har noen småting som jeg bare er REDD, og ikke redd for å bli hekta på. Dette er ting som jeg synes jeg burde prøve på, nettopp fordi jeg er redd det. Det er vikig for meg å utfordre meg selv litt, hvertfall litt sånn innimellom. Når jeg har vært lenge i god-sonen og blitt litt treg. Jeg har jo måttet gjennom noen sånne VIL-IKKE -ting tidligere også. Som da jeg sto kilometervis inne i Thailands jungel i nord, og jeg forsto at den “raftingen” vi skulle være med på besto i å STÅ på bambus-flåter nedover strykene. Bambus-flåter som ble laget i timene vi rastet… Da ville jeg virkelig ikke være med på det, men helt umulig å trekke seg, flere kilometer inn i jungelen, når tre franskmenn, en amerikaner, to thailendere og en haug andre, sto forvenntingsfulle og klare. Da var det bare og svelge unna alle sommerfuglene som truet med å komme opp av magesekken, og stille seg opp p flåten…
Alle liker vi vel å gjøre ting vi er flinke til, og sånn er også jeg. Men vi kan jo kanskje bli flinke til flere ting, eller hvertfall bli komfortabel på å gjør “skumle” ting EN GANG eller to? Så her kommer en bitteliten liste over ting jeg egentlig ønsker jeg kunne tørre å prøve For noen vil dette framkalle latter kanskje, fordi det er jo bare blåbær for noen… og kan vel neppe sees på som en utfordring… men for meg derimot… En av disse tingene er å ri på hest. (Ikke le så høyt!!) Som dere ser på bildet under er jeg ikke veldig komfertabel. Dette er ikke et spill for fotografen. Frykten er hvis jeg rir, at den skal løpe avgårde med meg, kjempfort, og jeg aner jo ikke hvordan jeg skal styre den, få den til å gjøre som jeg vil 😉 Det andre jeg frykter er at den skal bite meg, -kjempehardt!
Jeg er jo lærer, og på et leirskoleopphold måtte jeg LEIE en hest som en av elevene skulle sitte på. Den ble nærmest plassert i hendene på meg, og så gikk hun heste-jenta sin vei. Og der sto jeg igjen, og hadde ikke noe valg, jegmåtte bare leie den. Jeg KLARTE DET, og var fryktelig stolt etterpå. Den bet meg ikke, og jeg tenkte at nå var jeg kurert.. Men da jeg var på Island i fjor merket jeg at jeg var like redd som før. Den ser jo ikke så stor og fryktinngytende ut, men jeg lover deg: DET VAR DEN!! 😉
Siden jeg nå omtaler denne frykten, har jeg laget et lite nyttårsforsett for meg selv. I løpet av året skal jeg prøve å sitte på en hest.. Den må holdes HARDT av noen andre, i tømmene, men jeg skal sitte oppå. Viktig med nyttårsforsett er at de trenger slett ikke inngåes på nyttårsaften. De kan bestemmes når som helst! Og gjennomføres når som helst. Bare før september om et år, ikke sant? Sånn, det var den bittelille listen 😉 Jeg kan jo ikke gape over for mye heller..
Kaninjakt
Ute skinner sola, det er rim på bakken, det er løv på bakken, solstrålene glimrer i løvet på trærne og ned på de som ligger slitne på bakken.. Jeg er tidlig våken, med kaffe i koppen og søvn i øynene. Jeg lurer på å dra på jakt.” Kanin”-jakt.. Ja, ikke disse søte små, med neser som rynker seg og værhårene som blafrer, som ser på deg med små uskyldige, redde, runde kaninøyne. Neida, du VET hvilke kaniner jeg snakker om..
På stolen ligger de “kamuflasjefargete klærne” og “våpnene” ligger klare ved kjøkkenbenken. Men er det ikke litt grums jeg kjenner i halsen, er den ikke LITT sår? Kanksje den ikke tåler kaninjakt? Jeg vet at kaninene i mitt område er velfødde, store og helt klare til å “skytes”, men med sår hals er det vel neppe sunt å dra på kaninjakt?? Ryggen er litt sliten også, etter mye strikking og heftig tegnspråk-snakking, og den skal vel som fysioterapeuten min har sagt, ikke belastes for mye. “Nei, her får man la kroppen bestemme” tenker jeg, og tar meg en tur UT i naturen i stedet for 😉
Jammen bra at FORNUFTEN vant, for ute var det nemlig noen som hadde malt verden i fantastiske farger, en stor pensel hadde vært overalt i natt og gjort det hele helt ugjenkjennelig 😉 En kunstutstilling der ute. Vakkert å se på, og godt for ryggen, og jeg har vært lydig og gjort som fysioterapeuten min har sagt. Men EN DAG, om ikke altfor lenge,EN DAG…skal jeg ta på meg utstyret og gå løs på kaninene som har flyttet inn 😉
Ingenting er finere enn høstens egen utstilling,eller hva synes dere?
Hvem skrudde av lyset?
På tirsdag når jeg gikk hjemover fra jobb, var det kjempevarmt.. eller dvs kanskje 13-14 grader. Og det kaller vi vel KJEMPEVARMT i september? Eller i juli-august også, for den saks skyld, etter denne sommeren eller? Deilig var det hvertfall, og det var høst hadde jeg hørt.. Men føltes som sommeren. Sola skinte og himmelen var blå. Men SÅ snek skyene seg sammen. Sakte, sakte, ble det mørkere og PLUTSELIG var det som om noen skrudde av lyset. Det ble HELT mørkt, og HELT kaldt. Og torden, lyn og kraftig regnvær durte og bråkte på utsiden… Noen hadde på en måte skrudd av ovnen også. Og nå er det høst, er det ikke? På ordentlig!? Uansett årstid, uansett grader, masse koselig skjer eller har jeg i vente 🙂
- Jeg gikk ” Elvelangs” på torsdag.. Jeg hadde aldri vært med før, men bestemte meg for å bli med i år. For dere som ikke vet hva det er, så er det tur langs Akerselva, i fakkellys i høstmørket. Det skjedde mye forskjellig underveis.. Sang, teater og akrobatikk. Jeg gikk, sammen med søsteren min. Hun har vært med før, og var nærmest veteran. Det var en mørk og koselig opplevelse. Innimellom fakler, høstmørke og sang var det mye fint å titte på
- Vi har anskaffet oss siste sesong av Big Bang Theory. Er så deilig å ha sånne kvelder, med maraton-kikking på denne serien. Mulig jeg har litt problemer med å bli voksen, for jeg elsker fremdeles en del sånne ungdomsgreier. Jeg mener denne serien har herlig, “moden” humor jeg da 😉
- Bergens-tur i høstferien. Lenge siden jeg har vært der. Skal med søsteren min og nevøen min. Gleder meg masse, ligge på hotel, shoppe, titte på ulike severdigheter, gå på restaurant, KANSKJE treffe en gammel venninne, traske i regnet med nye røde regn-jakka og kose meg med søs og nevø.
Røde regnjakka holder litt vann unna..
- Det er Katie Melua-konsert på Folketeateret i november. Jeg har vært og kjøpt billetter til søsteren min og meg. Vi er “BLOD-FAN” (he,he) og har vært på to konserter med henne i Langesund, i 2009 og 2010. To skikkelige STALKERS 😉 Det er litt spesielt når hun har konserter på sånne små, fine steder, så man kan ta en ferietur der i samme slengen, det gjorde vi. Men det skal bli hyggelig med en helt vanlig tirsdag kveld, på Folketeateret også. Musikken hennes gjør meg glad, fordi jeg har hatt noen flotte opplevelser rundt konsertene og jeg synes hun har en flott stemme.
- Skal vel kanskje på en juletur med venninne mine i år også. Sverige er landet og gaver er et stikkord. Tidligere har turene vært lagt til Gøteborg, Uddevalla, Trollhættan og Karlstad. Et par ganger på vært sted nesten. Det er mye koselig på turene: nissing, turer på morgenkvisten, gode middager, sjoko på rommet, svømming i basseng, masse gaveshopping og litt intern spa-behandling. Det vil si kanksje et vanlig kar-bad eller en ansiktismaske 😀
Har dere noe hyggelig på programmet i månedene som kommer?
Tålmodig som et lemen!
(bilde fra Utmarka.net)
Lemen er en urettmessig utskjelt dyregruppe, synes dere ikke? De er små og søte, og er glad i naturen. De får allikevel urettmessig mye TYN etter min oppfatning.. Jeg var på en fjelltur for noen år siden med søsteren min, og da vi kom et lite stykke på veien, var bakken nærmest teppekledd med lemen. Det lå tett i tett med lemen bortover, 20-30 for hver meter, nesten som et teppe altså.. “Det er lemenår!”, hveste folk irriterte rundt omkring. “Pass dere ii naturen, vannet er sikkert forurenset av dyrebasiller” osv.. Og vi trasket i vei, bortover stien… Det var helt “bløtt” på bakken.. Litt ekkelt, men dyrene var i det minste døde.. Man kan tråkke på døde lemen, men du skal ikke tråkke på et lemen i levende live!!
Og hvor vil jeg så med dette LEMEN-forsvaret? Vel, i går var det jeg som var lemen!! Og jeg var slett ikke død, men veldig mye levende.. Og tråkk ikke på meg DA!!! Startet med litt slitsom dag på jobb.Vondt i hodet hele dagen. Og til sist skulle jeg avslutte med koselig kafèbesøk med venninna mi. Innom apoteket. Sto allerede en kø ved kassa som var for de uten resept. En mann hadde tydelig stått der LENGE. Så ut til å ha “stivnet” nærmest. Jeg hørte med han om det hadde vært noen der, som kanskje oppholdt seg på lageret og lette etter noe e. l. Nei, ingen som hadde snakket med han nei.. Sto en apotekarbeider midt i lokalet, og veiledet noen som skulle kjøpe sminke!! Helvetes sammnblanding av produkter!! Der sto vi med “vondene” våre ved kassa, smertestillende piller, bandasjer og det som verre var, og sikkert 4-5 stykker TYDELIG i kø… og der står hun og selger sminke. Om han hadde ropt på damen?? Nei, det hadde han ikke gjort, han i køen. Så iltre lille dyret freste opp: ” Er det mulig å få noen til å ta betalt i kassa her?” Kom en dame ilende til, etter lit jatting med sminke-folket…
Neste sted: kafè. Møte venninne. Bestilte middag. VELDIG sulten! Gledet meg!! Jeg og venninna skravlet i vei, men uten mat og drikke duger helten (les: jeg) ikke… Etter 20 minutter veniting på en forholdsvis enkel rett, begynte kinnene og flagre, som på dyret over… Jeg bort til kassa: “Når kommer maten min?” Det var faktisk HELT UMULIG å si.. De måtte nemlig koke nudler. Og det er tydeligvis et voldsomt prosjekt.. Det var ikke det at 20 minutter er så voldsomt lang tid å vente. Men de hadde ennå ikke BEGYNT på retten (pga nudllene). Og det var mest det at de ikke kunne ANTA en tid den var feridg en gang. Jeg ba de gi meg en tid, TO ganger. Men det skule bare ta “en stund” til. Ikke godt nok for den iltre lile i går… Som jeg har sagt før, er jeg egentlig ganske tålmodig og konfliktsky egentlig til vanlig, Men i går tok jeg visst igjen for alle årene med med nikking og smiling. Jeg liknet en blanding av dyret over, og en ballong som noen slipper opp knuten på. Slik at den fyker hissig rundt i rommet. Jeg lå hvertfalll igjen som en lemen-fell (bjørnefell?) eller en sprekt ballong etterpå…. Jeg kjerftet skikkelig fra meg og krevde pengene tilbake… Så hva er lærdommen av dette? Ikke tråkk på et levende lemen, da sprekker det!! 😉
i dag er jeg derimot blid igjen 😉
OUTFIT!
DER tenker jeg at jeg fanget interessen din, eller hva? Dette er egentlig bare et lure-innlegg 😉 Har skjønt at i bloggverdenen, er det nærmest som et magisk ord å regne. OUTFIT!! Skriver eller viser man outfits-of-the -day, så er man sikret tusenvis av kommentarer ser det ut til… Vel, nå er jo jeg over 40, over 45 også faktisk, og det er vel neppe disse Outfits-jegerne som jeg tenker er MINE lesere, og de er vel neppe så interessert i meg og mine OUTFITS heller 😉 Ikke det at jeg ikke er opptatt av mote. Jeg er faktisk egentlig ganske opptatt av klær og av det å se noenlunde ok ut jeg også. Jobber som lærer, og synes det er ok å ikke se ut som en gammel tante, når man skal omgås ban og unge mange timer daglig. I tillegg er det viktig for meg selv, å føle meg fin. Jeg kan være mukkens alene hjemme en helg, uten store sjanser for å treffe andre, men liker uansett å føle meg fin. Men jeg skjønner ikke helt dette outfit-“kjøret” i blogg-verdenen tror jeg.. Skjønner gleden over å kjøpe seg noe nytt, og kan også skjønne lysten til å ville vise det i all hast ut til noen som leser bloggen. Men sånn DAGLIG da! At man har en blogg som handler BARE om det? Med opplysninger om hvor det er kjøpt, pris etc. Er dette folk som samarbeider med butikkene eller? Som får noe igjen for reklamen de gjør? I så fall er jo det greit nok det. Men alle disse outfit-bloggerne kan ikke ha disse avtalene med butikkene, i så fall ville H&M nærmest gått konkurs.. Nei, jeg skjønner ikke dette helt.. Er kanskje ikke meningen jeg skal skjønne noe av det heller… For det er nemlig mulig at det er jeg som har misforstått noe, eller ikke har forstått ordentlig DET VIKTIGE eller morsomme med disse outfit-ene. Fordi det er jo så HIMLA mange sånne blogger, og det er TUSENVIS av lesere som følger disse bloggene.. Så NOE må det jo være som de andre har skjønt?? Som jeg ikke forstår?? Hm… OG: NEI , jeg er IKKE misunnelig 😀 Ønsker meg ikke alle disse tusenvis av leserne eller titterne. Jeg har nok et annet mål, og en annen lesergruppe jeg ønsker å nå. Men tenkte jeg skulle se hva som skjedde, med stikk-ordet OUTFIT i overskriften 😉 Nærmest som et lite eksperiment… Så, siden dere allerede er her: Her er dagens Lærer- OUTFIT 😀
Er dette deres bilde av en lærer?
“Himmel” og “helvete”
HIMMEL
I hverdagen er det små ting som kan glede. Det er viktig å la de små tingene få stor plass. Fordi det er alle de, som til sammen, ER selve livet etter min oppfatning. Jo større plass de små, fine tingene får, jo mindre plass blir det til de dumme,ubehagelige tingene, som ødelegger. Altså himmelen kan være:
- Å være sammen med fine kjæresten min på campinghyttetur 🙂
- Mørk sjokolade på en tirsdag
- Tur på Gaustadtoppen, en helt allminnelig helg, med storesøsteren min
- Nytt fargerikt garn, til strikkeposen
- En joggetur, med påfølgende is-te og en stor is 😉
- Kveldstur med venninne i Fredrikstad en påskeferie
- Spille Othello med mamma en helt allminnelig søndag
- En fin arbeidsdag med elevene mine
- Stekt kyllingfilet med potetmos
- En solfylt høstdag, etter plaskregn om morgenen
HELVETE
I hverdagen er det små ting som kan irritere. Jeg har ikke lett for å bli så velidg irritert, er stort sett blid og fornøyd, som beskrevet i profilen. Det skal veldig alvorlige ting til for å gjøre meg trist og lei, jeg velger ofte å se lyst på ting, er løsningsorientert og optimistisk, selv når det stormer som verst. Rett og slett fordi jeg synes annet er bortkastet tid. For meg. Hvis ting går meg i mot, eller livet ikke er helt snilt, bretter jeg allikevel opp ermene og går på igjen. Fordi jeg har erfart at annet ikke fungerer. Men det er noen små ting som irriterer meg i hverdagen, helt ubetydelige ting, og som mest er en parantes i livet. Men NÅ skal de få sin plass 😀 Hva er det som irriterer dere av småting i hverdagen? Jeg har en liten liste med tulleting, som er et lite helvete for meg innimellom:
- Merkelapp-helvete: Jeg mener ikke noe så dypt som at noen setter “merkelapper” på hverandre, eller noe sånt.. Nei, det er noe så konkret og overflatisk som merkelapper/ vaskelapper som lager helvete for meg. Jeg simpelthen KLARER IKKE vaskelapper eller andre lapper. Nyinnkjøpte klær, kommer seg så vidt over dørstokken her i huset, før jeg river opp posene og klipper av ALT som er av lapper og tråder. De stikker og klør, og jeg har nærmest store kjøttsår bare i løpet av en time eller to, hvis de ikke blir fjernet. Jeg prøver IKKE å pådra meg “prinessen-på-erten”- syndromet, men deet er helt SANT dette med rød og irritert hud. Er visst arverlig belastet. Min mor er MINST like ille. Jeg har tenkt at om noen hadde myrdet meg på et hotell i utlandet og alt av legetimasjon hadde blitt frastjålet meg, så ville jeg vært en av de Jane Doe (eller NN eller hva de heter når man ikke kan identifisere folk) som det skrives om i avisene av og til. De vile ALDRI funnet ut hvor jeg kom fra på bakgrunn av klærene mine hvertfall. Kan ikke spores i det hele tatt. Kjemisk renset for merkelapper….
En som har unsluppet så langt…
- Rette-tang-helvete: Dette har jeg beskrevet for dere før, i “mormor-is” -innlegget. Jeg er blitt en rette-tang-junkie, og det kan være veldig irriterende med denne avhengigheten innimellom. Man er fornøyd så lenge været er normalt, man trenger knapt et lite strøk med tanga, og man holder seg fornøyd og blid (selv om frisserdama har sagt at det er HELT FORBUDT med tang en stund framover for å få håret i orden igjen).Men det er når det er høst eller en sommmer som i år, at helvete setter igang…. Det er umulig å ikke bli irritert. Der kommer man fin og fjong fra frsøren, eller frisser-dama, og føler seg på topp, og ser ut som noen fra et blad eller noe.. Og senere ser man ALDRI sånn ut igje! KUN den ene dagen hos frisøren. Man prøver frenetisk,med den lusne rette-tanga man har fått anskaffet seg, og det hjelper ikke det spøtt… Men man prøver likevel, og det blir bare verre og verre.. 😉 Husker dere Nellie, fra “Huset på prerien”, hun med de lyse korketrekkerene?? Vel, det er liksom meg da, når helvete er løs. Jeg likner henne litt ellers også akkurat da, med det litt djevelsek uttrykket hun hadde av og til…
Helvetes krøller…
- Majones-helveete: Her er det noen som har “tatt av” helt!!! Det er nesten umulig å oppdrive et enkelt rundstykke eller en baguette, uten dette klisset smurt ut over… Jeg driver ikke med slanking, så det er ikke av den grunn “redselen” for dette stoffet er stor. Jeg rett og slett bare liker det ikke!! Ikke majones, ikke dressing, ikke remulade, yoghurt eller rømme… Det er noe med sure, klissete ting liksom. Og jeg er ikke bare LITT beskjeden i forhold til denne maten, jeg KLARER den bare ikke! Blir som en liten unge, som helst ikke bør “være med bort”, når det gjelder dette mat-styret. Min søster er helt likedan, vi har den samme fobien, og dere kan tenke dere det har skapt en del komiske situasjoner: To voksne mennesker, som står og forsikrer seg for n`te gang hos betjeningen på en kafe, nærmest sjikanerer dem litt, for å være på den HELT SIKRE siden, om at det ikke kommer en DRÅPE majones i nærheten av maten vår.. Vi ler så vi griner når vi må begynne med dette majo-styret, BEGGE TO. En gang klarte vi ikke å bestille på restaurant, pga latterkrampe, og kelneren måtte bare komme igjen senere. Det blir ur-komisk med sånne fobier… MEN jeg mener det er med rette vi er så MANISKE i forhold til akkurat dette. 😉 Og hvorfor det, sier du kanskje? Jo, fordi dette majones- og -dressing-helvetet er jo blitt, som beskrevet over, nærmest mer vanlig enn smør. Man får det på salami, Ok, skinke; OK, men de skal jaggu meg ha det under leverpostei, eggerøre, ja YOU NAME IT!
- Natt-parkering- og -høylydt-skravling-utenfor-åpent- soveromsvindu-helvete: Hele sommeren har noen lure sjeler funnet ut at den store åpne plassen utenfor blokka her, er ypperlig sted og møtes flere biler samtidig natterstid. De står med motoren på, vinduene åpne og småroper til hverandre. Jeg innbiller meg fremdeles at jeg ikke er FØDT tante Sofie liksom… Og at jeg er ganske snill, grei og tålmodig. I mitt eget hode er jeg det… Men når klokka nærmer seg 4, de har stått der en time og skreket og det ikke ser ut som de har tenkt å avslutte “festen” på utsiden, da skulle jeg liksom ønske jeg var litt tøffere. At jeg kunne strukket halsen med det sinte hodet mitt på, ut av vinduet og kjeftet litt. Men det blir stort sett til at jeg, sniker en arm forsiktig ut gjennom vinduet, tar et tak i vindus-haspen, og “smeller” igjen vinduet liksom litt demonstrativt ( helt usynlig selve meg selvfølgelig..) Men EN dag… EN DAG skal jeg tøffe meg opp, å ta et oppgjør med dem.
Har dere noen småting som gleder eller irriterer dere i hverdagen?
En bitteliten mann…
I dag da jeg var på vei til togen, litt småstresset, så jeg noe som fikk meg til å tenke litt.
Jeg hadde stått opp litt feil i dag. Ikke på “feil fot”, nei, humøret var ganske greit. Ikke på feil side av senga heller, mer med feil klokke kanskje.. Ikke skulle jeg på jobb heller, men skulle med et tog, så hadde noe å rekke. Det er IKKE nok med 45 minutter en lørdag morgen. Jeg fikk stort sett ikke gjort annet enn å drikke litt kaffe og snakke med kjæresten, før jeg måtte fly ut døra. Det var sol, fin temperatur, skulle møte søsteren min på Kolbotn, før vi skulle kjøre ut å besøke mamma. Men litt halsende etter meg selv var jeg nok der jeg føk inn på Oslo S. Ikke hadde jeg spist, knapt nok pusset tenner og bare rukket EN kopp kaffe! Det var sånn passe med folk på Oslo S, og jeg hadde bare noen minutter til overs på stasjonen, så jeg tenkte det var greit å kjøpe billett på toget. Sekk og veske slang etter meg da jeg rundet forbi hjørnet og så denne lille mannen….
Jeg så han bare i øyenkroken, og jeg tenkte: Åååå, han var VELDIG liten! Jeg må ikke se den veien, det er ikke pent å stirre på folk som ser litt anderledes ut. Det er sikkert ikke lett å være så liten i vårt samfunn osv. Det var veldig vanskelig å la være å se den veien, for som dere ser (hvis dere sammenlikner med gutten i bakgrunnen) så var han ikke 1 meter høy en gang.. Han sto der og ventet på toget, tenkte jeg. Alle andre som kom forbi så ut til å tenke det samme som meg, det var litt sånn at de KLART så en annen vei, for ikke å stirre liksom… Det tok noen minutter før jeg merket at han ikke var levende 😀 og at hans “kone” sto litt lenger framme i ventehallen, med kofferten sin, og ventet på fjerntoget til Fredrikstad 😉
Dette er god kunst i mine øyne. De var skikkelig naturtro. Jeg var på kunstutstilling senere i dag, med søster, men den fineste kunsten så jeg faktisk i forbifarten på vei til toget i dag. Noe som fikk meg til å stoppe opp og tenke litt. Ta dere en tur ned hvis dere er i nærheten, de står sikkert der og venter på toget ennå 😉
Verdens vakreste språk
Hei,- det er jeg som har verdens best jobb! Jeg er ikke i tvil en gang..Jeg får undervise på et språk som aldri slutter å overraske meg, aldri slutter å fasinere meg.. Det er nye ting å lære hver dag. Det kreves engasjement for å utvikle seg og du må ta i bruk mange deler av deg selv.. Og for meg er det helt perkfekt! Jeg får brukt HELE meg, bare i språkdlelen av jobben min. Kreativiteten blir utfordret hver dag, for å få et godt språk. Det føles for meg som at mitt engasjement for ting som opptar meg, passer perfekt inn i dette språket. Tegnspråk likner inget annet språk. Det er helt unikt fordi det er eneste språket for øynene, ikke ørene-som alle andre språk er.. Men i tillegg er det unikt på så mange andre måter også, for meg. Det er teater, det er sang, det er engasjement, det er nydelige ivrige ansikter og hender som former den flotteste “film”. Jeg har brukt tegnspråk i kanskje 15 år nå, i jobb og i fritidsammenheng, men jeg blir ALDRI lei! Jeg kommer aldri til å slutte å jobbe med det. Det har blitt en del av den jeg er. For dere som ikke kan tegnspråk, kan jeg si at hendene under her former bokstaver. Og disse bokstavene under sier litt om hva tegnspråk betyr for meg.
Har dere noen timer til overs noen dager i uka, så ta dere et tegnspråkkurs i nærheten av der dere bor. Dere vil aldri angre. Dere får kjennskap til verdens vakreste srpåk, som gjør LIVET bittelitt vakrere også, i mine øyne hvertfall 😉
Nabogubben!
Naboen i etasjen over, har jeg aldri sett.. Det vil si, av alle ansiktene som går forbi i gangen i blokka, så vet jeg ikke hvem som er naboen rett over. MEN jeg vet at jeg innimellom er VELDIG sint på han!! Helt stille for meg selv er jeg sinna.. Kjefter litt så samboeren hører det innimellom, men DET hjelper jo ikke stort. HAN kan jo ikke gjøre noe med det. Jeg tror forresten det er to der oppe. Det hoppes på gulvet, og han skriker høyt til tider. I starten trodde jeg det var bare når det var fotballkamp, og at sinna-smurf-oppførselen hadde naturlige årsaker. Han hoppet og skrek hver gang det ble mål eller IKKE mål liksom… Bannet og skrek. Jeg har i årenes løp funnet ut at det kan like gjerne være en helt allminnelig mandag, med NULL fotballkamper på tv. Han skriker og bærer seg uansett til tider. Noen kvelder drøyer han feststemingen til langt over 23- 24, og det har vært flere netter jeg nesten har vært på vei ut døra med ruller i håret (billedlig sett) for å rase opp å overhøvle han. Men akkurat før tante-Sofie har nådd så langt, har han skrudd av musikken.
I natt våknet jeg kl 5!! Det må være noe feil med han, tenkte jeg da. Vekkerklokka på, og han står ikke opp og slår av!!! Den holdt på i sikkert 5-10 minutter.. Da var jeg kjempevåken, og kunne like greit gjøre meg klar til jobb.. Den naboen skal få med meg å gjøre, hvis jeg bare finner ut hvem han er…
Men når alt kommer til alt er jeg jo en skikkelig morgenfugl. Jeg blir fort blid igjen 🙂 Og hadde han ikke fått meg opp så tidlig, ville jeg kanskje gått glipp av denne fine morgentimen 🙂
Har dere hatt en bra dag?