Jeg er ikke akkurat født med høyhælte sko…Når man har vokst opp med å være høyeste jenta i klassen, gjennom 7 år i grunnskolen, skal det noe til å være elegant i høyhælte sko som voksen.. Ikke var jeg bare høyeste JENTA i klassen, men jeg var vel HØYEST i klassen. Punktum. Når man er yngre er det ikke SÅ stas å måtte spille mora til Jesus-barnet år etter år på skoleavslutningen, mens de andre fikk spille engler og sauer og annet stas 😉
Når man ble LITT eldre, og interessen for gutter startet, var det heller ikke tid for å begynne å øve med høyhælte sko.. Gutta i 6. klasse var stort sett under 1.50 (joda, det var de..), og jeg var forlengst rundet 1.65 m. Sånn utpå ungdomsskolen en gang, hadde mange av gutta tatt meg igjen høydemessig, og da synes jeg det var så utrolig deilig å ikke være høyest mer, så da var helle ikke tiden for å gjøre seg høyere med hæler på skoa.. Mange år har gått, og jeg ble til slutt 1.78 m. Jeg har mange venner og venninner, både små og store, og det spiller egentlig ikke så stor rolle dette med høyde lenger. Jeg har hatt kjærester som har vært kortere enn meg, og noen som har vært lenger enn meg. Til slutt traff jeg samboeren, som er 1.90 m. Tiden var inne for høyhælte sko.. men problemet er, at når man ikke har øvd som yngre, så virker det som det er for sent.. Man klarer bare ikke pine seg gjennom øveperioden nå i voksen alder. Jeg er blitt for bedagelig. Myke, deilige, stygge joggesko er jo mye bedre. Flere par høyhælte støvletter er blitt kjøpt inn. De er veldig, velidg pene. Å se på. Men det er jo plent umulig å GÅ med dem. De blir brukt en gang eller to, som sittesko i en gå-bort-sammenheng, og etter det ligger de ensomme og forlatt i en eske i skapet. Til jeg kaster dem. Jeg prøvde i fjor også, nye tøffe sko, med hæl. Som skal gjøre meg damete, og rundt 1.90 nesten..
Men man ser jo på lang vei, at disse er jo ikke brukt særlig mye.. Men i dag skal jeg prøve dem igjen, sitte rolig innne på skolen, ta av i tinene, bare gå til og fra banen med.. For dette med sko, den kan jeg VIRKELIG ikke. Det er ikke så veldig farlig, for jeg kan mye annet rart, og bryr meg egentlig ikke særlig.
Og i dag på t-banen skjønte jeg at LUER, det er noe JEG kan! Satt sammen med en som jobber i kantina på jobben vår, og vi snakket om å strikke luer, at luer ser teit ut uansett osv. En ukjent dame,satt helt tydelig å lyttet litt, satt helt stille en stund og bare skottet litt til siden, men kunne til slutt ikke dy seg men måtte kommentere det vi pratet om: ” Ja, den luen din var VELDIG fin hvertfall, du ser faktisk BEDRE ut med enn uten. ” Jeg smilte ganske overrasket, ble ikke fornærmet, fordi jeg tror hun bare mente å skryte av lua 😉 Jeg er som regel positiv, og har god selvtillit, så det at noen mener at jeg skulle vært født MED lue svekker ikke mitt gode humør 🙂 Hun skyndte seg å legge til, litt rød i ansiktet:: ” ja, du ser veldig bra ut uten også altså”.
Så, da sier jeg: Burde jeg kanskje gjøre et kirurgisk inngrep å få implantert en permanent lue? 😀 (under følger bilder, før og etter kirurgisk inngrep)
Før
etter
