frodith

Har man blitt vant til å se på verden med flere par briller, kan det bli ganske rart og morsomt innimellom. Jeg liker  å fundere over småting, og det gjør livet rikere i mine øyne. Har jeg god tid, kan jeg sitte på banen eller bare på en kafe, og titte på folk, og tenke på hvordan de har det, når de ikke er akkurat DER. Noen ganger tror jeg at jeg VET det litt liksom, men det er garantert feil. Bare innbiller meg at jeg er veldig god menneskekjenner innimellom. Men mest er det fantasien som bare spinner i vei, fordi jeg har et ledig øyeblikk. Har nettopp vært i byen, og på en kafe jeg er innom av og til, sitter det en fast gjeng-alltid ved det samme bordet, alltid de samme folka. Hun ene likner litt på en tegneseriefigur (Olivia i Skippern-filmene), og de andre er også litt som fra et annet univers. Ikke at de er rare, har følehorn eller noe slikt, men det er noe MED dem liksom.. noe ubeskrivelig.. Og det gjør at jeg begynner å spinne og tenke, lage meg små historier..

En annen måte å leke med verden gjennom litt rare briller, er dette med å være så visuell..Å se  folk som dyretyper se blogg-livet som en BLOKK, ha farger på dager osv. Jeg har hele uken i farger, mest ORDENE -dagene om dere skjønner. Det er ikke sånn at hver gang det er tirsdag, så er verden gul når jeg går ut døra. Nei, jeg tenker ikke SÅ visuelt. Men det er mer lyden eller synet av ordene som trigger noe.. Tror jeg. Mandag er f eks blå. Det var kankskje ingen bombe for de fleste??  Men det er mest synet og lyden som gir meg assosiasjonen, det er ikke det at jeg føler meg “blue” disse dagene, selv om det kan vel hende jeg gjør det også av og til.. Tirsdag er gul som sagt. Onsdag litt brun. Torsdag rød. Fredag er helt klart grønn. Lørdag og søndag er nok litt preget av helligdagsstempelet, så de blir rød uansett hva jeg prøver på..

Jeg skjønte at dette er noe som ligger til familien vår muligens, dette med å ha litt sånne rare greier for oss. Søsteren min spurte en gang vi var på tur med overnatting på hytte,  vi spilte Yatzy og hun slang terningene og spurte:: “Hva tenker du om disse treerne, er de gutter eller jenter?” Og jeg skjønte umiddelbart hva hun mente, lo meg halvt fordervet og fikk stammet fram: “helt klart jenter”. Og det mener jeg vi var rimelig enige om 🙂  Vi gikk selvfølgelig gjennom de andre sidene på terningen også 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så hva synes du? Er terningene jenter eller gutter? 😉 

Og: har du farge på dagene?

Har tingene en ekstra mening for det, bortsett fra den den først utgir seg for å ha? 🙂

Egentlig er jeg rimelig sindig, rimelig tålmodig, ganske stabil og god i humøret må jeg si. Og det er jeg veldig glad for. Vet det er tungt å slite med alt fra  høye topper til dype daler, svingningene kan nok være veldig slitsomt. Noen strever med mest mismot. Og det misunner jeg ingen. Kjenner jo på det de gangene jeg er litt “nede”, at jeg er glad jeg ikke er det ofte, og at det går fort over når jeg har det sånn. Jeg er VELDIG engasjert når det er noe jeg brenner for, og jeg liker en fresk diskusjon hvis den er sakelig, så jeg er absolutt ingen “flat” person. Men rimelig stabil. Men hvis det er noe som irriterer meg, så kan jeg nok koke bittelitt.. inni meg hvertfall… Små bobler på innsiden.. og her er et tema jeg synes er litt SMÅ-irriterende: 

Hva er det med dette uttrykket blader og aviser nå har begynt å bruke, som det har gått helt inflasjon i å bruke?? Det virker som de tror det er sånn det skal brukes,  men det er da vitterlig ikke riktig brukt? Eller er det bare meg som er helt på jordet og har misforstått alt? “Å snakke ut” har  i mine ører, i HELE MITT LIV, betydd noe man gjør med fortrolige, som man kanskje har vært litt på kant med. Ting har vært litt vanskelig med en venninne eller en annen bekjent på jobben, man har misforstått hverandre, men man har fått “snakket ut”, og da har man kommet på god fot igjen. En mann og en kone har kranglet i heimen om noe de synes er vanskelig å løse, men de har fått “snakket ut” om problemene, og da ble ting mye lettere. Ja, DETTE er riktig bruk, er det ikke?

Så hva er da dette mølet som bladene kommer med: “Mette-Marit snakker ut om den vanskelige tiden” , “Jakten- Anders snakker ut om livet på landet” “Drillo snakker ut om sin fortid som nakenmodell” (he, he, bare fleip)…bla, bla bla.  Du skjønner poenget? De omtaler det disse kjendisene skal snakke om, som noe som har ligget dem tungt på hjertet, som de nærmest MÅ BETRO seg til det norske folk om, som om det skulle være noe de skyldte dem, at det ville være utrolig deilig å få lettet hjertet sitt og lagt alle kort på bordet, til HELE det norske folk… Veldig nært og intimt. Dette er jukse-uttrykk, som bladene bruker for å skape en slags nærhet til leserne, en FALSK nærhet. Mette- Marit har da ikke noe stort behov for å lette sitt hjerte om en vanskelig tid, til det norske folk. Hun hadde nok synes det hadde vært deilig å få “snakket ut” med mannen sin om dette, og sikker ” fortalt” oss om deler av det. Men å snakke ut, det tilhører et annet fora, i mine øyne hvertfall. Et intimt et. Med en hjertesukk-liknende tanke bak: “endelig fikk jeg snakket ut” liksom.. Og det er jeg brennsikker på verken gjelder Mette-Marit, Drillo eller Jakten- Anders, de har ikke noe brennende ønske om å få “gjort opp” med oss.. Det er nesten daglig  og hvertfall ukentlig jeg ser disse overskriftene i aviser og blader, og jeg kjenner det koker litt hver gang jeg ser det..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette er altså et hjertesukk, et irritasjonsmoment og et tema jeg er kjempeglad jeg fikk “snakket ut” om! (he, he)

Hva legger du i ordet?

Det sitter en liten spurv på vinduskarmen, utenfor vinduet mitt

Den tripper nervøst frem og tilbake,på litt ustøe bein.

Det er ikke en ungfugl, men en voksen en,så de ustøe beina skyldes ikke uerfarenhet

Det sitter en liten spurv på vinduskarmen,  utenfor vinduet mitt.

Den er tydelig redd for å falle ned, der den skjelvende, hutrende og med veldig lave pip

klemmer seg litt inn mot vindusruta.

Hvorfor sliter den sånn i dag?

Den vet jo at  den kan fly… Med erfarne, vante vinger. 

Men i dag, er ikke vingene lange nok.

Hvertfall føles det ikke sånn, for den.. 

Det sitter en liten spurv på vinduskarmen, utenfor vinduet mitt.

Vanligvis tror den at den er en and, en svane,  en skjære. 

Da valser den omkring, hodet i været, lager høye lyder, og nikker til høyre og venstre.

Men i dag er den lille spurven bare en spurv,

 litt våt, pjuskete, sliten og skvetten. 

Det kom noe snø på den, som føltes veldig tung,

så den sitter der bare og venter på at det tunge skal smelte litt 

Bare venter og ser hva som skjer. 

Jeg er ikke akkurat født med høyhælte sko…Når man har vokst opp med å være høyeste jenta i klassen, gjennom 7 år i grunnskolen, skal det noe til å være elegant i høyhælte sko som voksen.. Ikke var jeg bare høyeste JENTA i klassen, men jeg var vel HØYEST i klassen. Punktum. Når man er yngre er det ikke SÅ stas å måtte spille mora til Jesus-barnet år etter år på skoleavslutningen, mens de andre fikk spille engler og sauer  og annet stas  😉

Når man ble LITT eldre, og interessen for gutter startet, var det heller ikke tid for å begynne å øve med høyhælte sko.. Gutta i 6. klasse var stort sett under 1.50 (joda, det var de..), og jeg var forlengst rundet 1.65 m.  Sånn utpå ungdomsskolen en gang, hadde mange av gutta tatt meg igjen høydemessig, og da synes jeg det var så utrolig deilig å ikke være høyest mer, så da var helle ikke tiden for å gjøre seg høyere med hæler på skoa.. Mange år har gått, og jeg ble til slutt 1.78 m. Jeg har mange venner og venninner, både små og store, og det spiller egentlig ikke så stor rolle dette med høyde lenger. Jeg har hatt kjærester som har vært kortere enn meg, og noen som har vært lenger enn meg. Til slutt traff jeg samboeren, som er 1.90 m. Tiden var inne for høyhælte sko.. men problemet er, at når man ikke har øvd som yngre, så virker det som det er for sent.. Man klarer bare ikke pine seg gjennom øveperioden nå i voksen alder. Jeg er blitt for bedagelig. Myke, deilige, stygge joggesko er jo mye bedre. Flere par høyhælte støvletter er blitt kjøpt inn. De er veldig, velidg pene. Å se på. Men det er jo plent umulig å GÅ med dem. De blir brukt en gang eller to, som sittesko i en gå-bort-sammenheng, og etter det ligger de ensomme og forlatt i en eske i skapet. Til jeg kaster dem. Jeg prøvde i fjor også, nye tøffe sko, med hæl. Som skal gjøre meg damete, og rundt 1.90 nesten..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men man ser jo på lang vei, at disse er jo ikke brukt særlig mye.. Men i dag skal jeg prøve dem igjen, sitte rolig innne på skolen, ta av i tinene, bare gå til og fra banen med.. For dette med sko, den kan jeg VIRKELIG ikke. Det er ikke så veldig farlig, for jeg kan mye annet rart, og bryr meg egentlig ikke særlig.

Og i dag på t-banen skjønte jeg at LUER, det er noe JEG kan! Satt sammen med en som jobber i kantina på jobben vår, og vi snakket om å strikke luer, at luer ser teit ut uansett osv. En ukjent dame,satt helt tydelig å lyttet litt, satt helt stille en stund og bare skottet litt til siden, men kunne til slutt ikke dy seg men måtte kommentere det vi pratet om: ” Ja, den luen din var VELDIG fin hvertfall, du ser faktisk BEDRE ut med enn uten. ” Jeg smilte ganske overrasket, ble ikke fornærmet, fordi jeg tror hun bare mente å skryte av lua 😉 Jeg er som regel positiv, og har god selvtillit, så det at noen mener at jeg skulle vært født MED lue svekker ikke mitt gode humør 🙂 Hun skyndte seg å legge til, litt rød i ansiktet:: ” ja, du ser veldig bra ut uten også altså”.

Så, da sier jeg: Burde jeg kanskje gjøre et kirurgisk inngrep å få implantert en permanent lue? 😀  (under følger bilder, før og etter kirurgisk inngrep)

Før

 
etter 

… Eller kanskje er jeg det bittelitte grann.. Jeg har prøvd å hevde her på bloggen min, at det ENESTE jeg er redd, er hester. Tøffere enn toget, det er liksom meg. Ikke redd for noenting. (he,he) Som liten jentunge (2-3års alderen)  var jeg redd for nesten alt, men mamma tøffet meg opp, og siden har jeg ikke vært redd for noenting… Vel, det er visst ikke HELT sant.. . Egentlig er jeg bittelitt mørkeredd, når jeg tenker meg om. Ikke sånn at jeg ikke tør gå inn hjemme, hvis det er mørkt der, og at jeg må jage samboeren inn først for å sette på lys. Ikke SÅNN mørkeredd. Heller ikke sånn at jeg ikke tør å gå tur ute, etter mørkets frembrudd. Ikke sånn mørkeredd heller nei.. Vel, jeg ville ikke gått midt i skogen, på natta, i mørket. Og helst ville jeg ikke bo mukkens alene i en hytte i skogen, alene. Nei, sånn sett er jeg litt skvetten. Men midt i byen går det greit. Helt greit med mørket der. Selv om det er vel der alle skumlingene er EGENTLIG…

Hva er det jeg er mørkeredd for da? Sånn ordentlig, hva er det jeg vil fram til?? Jo, det skumle søppelhuset…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

         søppelhuset på dagtid

Søppelhuset om morgenen

Det ser ganske så uskyldig ut der det står i lyset, ikke sant, det øverste- på dagtid? Er det noe å være redd for liksom? Vel, sånn VELDIG redd er jeg ikke heller…. NEI, jeg er ikke det… Men litt kanskje.. Når jeg kommer dit om morgenen, med veske, og massevis av poser hengende fra hendene (orker jo ikke gå turen til og fra ofte, så det samler seg opp noen poser).. Og ute er det helt mørkt, om morgenen.. For det skal jo være så fint og lyst utover kvelden nå, var det ikke sånn det var med stillingen av klokka?? Vel, hvertfall synes JEG det er mørkt på morgenen.. Og veldig stille. For alle sover i blokkene sine.. Og jeg har dårlig tid, fordi jeg skal til banen.. Men det er ikke derfor jeg er så rask innom søppelhuset.. Nei, det er mer det jeg er redd for er der inne… som gjør at jeg forter meg litt.. Vi  må låse opp og igjen søppelhuset, slik at ingen uvedkommende kaster søpla si der, det kan vi jo ikke ha noe av.. Så hvem kunne egentlig komme seg inn der? For å sitte klar der til å angripe meg? Nei, si det? Er kanskje ikke mest redd for at det sitter  mennesker der inne for å ta meg.. men LITT det også.. Nei, er nok mest redd for at det skal være ROTTER der inne.. Det er ikke lys i søppelhuset, det er kun plass til to containere. Og de står på hver sin side av døråpningen. Og så er det plass til MASSEVIS av rotter!! Det har ennå ikke skjedd, men jeg ser for meg at en morgen når jeg kommer med posene mine, så sitter det en gjeng rotter der. Oppå eller under containeren. Klare til å ta meg når jeg åpner døra.. De er selvfølgelig helt stille når jeg låser opp, og så kaster de seg mot meg i det jeg åpner containeren og er litt forsvarsløs med hensyn til at hendene mine er opptatte av posene.. Så hver gang jeg er der oppe, så låser jeg opp, SKYNDER MEG å kaste posene oppi, og piler ut igjen. Jeg smeller igjen døra, PUH!. Det var ingen rotter der denne gangen heller, og ingen skumle mennesker som satt og ventet på meg.. Hvis det hadde vært lyst i søppelhuset, DA hadde jeg IKKE vært redd… Ikke i det hele tatt 😉

Har du noe du er redd for? Eller ikke?

Dette med innstilling  og holdning er viktig. Det er viktig i forhold til hvordan du har det med deg selv, selvfølgelig. Og på den måten er det kanskje viktigst også. Men innstilling og holdning har også mye å si for hvordan andre ser på deg. Jeg er egentlig ikke så veldig opptatt av hvordan andre ser på meg. Det viktigste for meg, er at jeg har det godt med meg selv, og med de jeg er glad i. Jeg er ikke opptatt av å opptre på noen spesiell måte, for at folk skal synes det ene eller det andre om meg. Det blir altfor slitsomt og ofte er det ikke noe konstruktivt heller å ha for mye fokus på det. Jeg var nok mer opptatt av slike ting når jeg var yngre, men har lært meg til å ha fokuset mer utover på andre, på hvordan de har det  og på hvordan jeg har det sammen med dem. 

  Men av og til er dette med innstillingen og hvilken holdning du viser ut,  viktig for hvordan du blir tolket. I dag mener jeg “viktig” i en mer humoristisk variant, og ikke av den dype arten. Jeg kom bare på en artig historie hvor dette med hvordan du viser deg selv utad spiller inn for hvordan folk antagelig ser på deg. En litt motsatt “keiserens nye klær”- historie 😉

Det var kanskje for  et års tid siden. Jeg var på vei ut døra. Legger ofte fram klær på kvelden, for å slippe stresse med det på morgenkvisten, når jeg stuper ut døra med nesa mot jobb,  etter en kaffekopp, Jeg hadde lagt fram en  kort kjole, og en halvtykk/tynn strømpebukse, og tenkte ha støvletter til (lave hæler). Jeg pleier å gå med sånne ting på jobb også jeg, liker å halvpynte meg litt, og føle meg fresh og fin.. Strømpebuksene var sånn havltykke, og det ble etterhvert et lite problem for meg.. Med veska på halv tolv, og litt heseblesende på vei mot banen for ikke å komme for sent til skolen og elevene mine, ble jeg liksom PLUTSELIG litt klar over hva jeg hadde på meg og hvor gammel jeg er.. Den kjolen var kanskje egentlig ikke en kjole? Den er litt FOR kort til å kalles en kjole, er nok mer en tunika.. Og det er forsåvidt greit nok det, hvis man har en tights til, når du har rundet 45 år.. Men der lå problemet.. Den strømpbuksa var jo slett ingen tights, men egentlig en litt FOR tynn strømpebukse?. Og den strømpebuksa hadde også vært grei nok, om kjolen var litt lenger..Men det var den jo IKKE! 

Men, her kommer dette med rett innstilling inn, hvis du “ser ut som du mener det”, hvis folk ser deg gå med hevet hodet,VELDIG blid,, strak rygg og rette bein, så kan du komme unna med hva som helst 😉 Jeg så ikke i bakken EN GANG den dagen, bare marsjet på, med all verdens selvtillit. Og jeg fikk mye komplimenter for fint antrekk :- ) Selv om kjolen var for kort, strømpene for tynne og jeg ikke kunne bøye meg hele dagen for da ville rumpa sees..

 Det gjelder altså bare å se ut som man mener det 😉 

I et par tidliger innlegg har jeg sammenliknet dette med å blogge med å være på skolen, og å lære nye ting som jeg ikke kunne før. Jeg er førsteklassing, har ubrukt ransel, men den er ikke så blankpolert å skinnende lenger. Mange sammenliner bloggverden med blogge-land, bloggverden osv. Og det er helt klart forskjellig ut i fra hvem sin blogg det er. Inne i min “verden” likner det hele foreløpig litt på en blokk (ikke en skrivefeil for BLOGG, for jeg mener faktisk en BKOKK). Jeg er som type ganske visuell, både når det gjelder minne i forhold til lesing til prøver etc, og når det gjelder måte å tenke på. Så her hos meg tenker jeg på de ulike bloggerne som kommer innom som forskjellige naboer jeg kjenner. De bor i forskjellige leiligheter, til høyre og venstre, i etasjen under meg og i etasjen over meg. Noen har jeg ansikter på, fordi de har vært innom på besøk og snakket med meg, og noen bare vet jeg bor der- men jeg har aldri sett dem. Grunnen til at alt dette foreløpig skjer i en blokk, er vel kanskje også fordi jeg ikke har hundrevis av lesere. Og jeg  synes  det er riktig så hyggelig enn så lenge i  denne blokka. Noen ganger flytter det inn en ny person, i en av leilighetene, så jeg rekker å bli kjent med hver og en av ansikts-naboene litt sånn sakte men sikkert.

Noen av disse naboene med ansikter bor også i en annen oppgang. Det er de som ikke er inne på blogg.no. Det betyr at jeg ser dem ikke naturlig i oppgangen min. Men jeg tar meg en tur over i andre oppgangen, fordi dette er folk jeg liker. Og folk man liker oppsøker man jo, og ringer på og besøker, selv om de ikke har navnet sitt på postkassen i samme oppgangen.. Med en gang noen banker på, dvs er inne å kommenterer, så ser blikket mitt ganske fort(inne i hodet) opp til høyre,  bort til venstre eller litt bakenfor den store veggen, og plasserer dem i leilighetene sine 🙂

Og av og til er det litt mørkt i noen av leilighetene. Det kan være en dag eller to. Det er ingen lyder fra leilighetene, gardinene er trukket igjen og ingen har vært i postkassa, man har hvertfall ikke truffet de i trappeoppgangen. Da lurer man bittelitt på hvordan det er med dem, om de er bortreist eller syke, eller bare om de har det bra. Man blir jo borte selv også litt innimellom, og da er det mørkt i vinduet mitt også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så dette er min lille blokk, med sitt lille liv her inne 🙂 

Er du visuell eller auditiv? Ser du blogg-verden eller facebook-rommet i bilder? 😉

Dette er litt i gata: “Harald og Thomas gjør ting de ikke kan..” Eller var det Ylvis-brødrene?? Samme kan det være, det er ingen av dem det skal handle om, men egentlig deg eller meg.  Poenget er at Thomas og Harald gjorde noe de ikke kunne, og de skulle se hvem som klarte å gjjøre det best, og vinne, hvis jeg husker konseptet riktig. Nå er ikke mitt mål å gjøre ting jeg ikke kan. Det er sikkert massvis av ting jeg ikke kan, og ikke gidder jeg å kunne alt heller. Jeg er mer en som fokuserer på å kunne noe litt GODT, og alt det andre kan jeg kunne bare bittelitt, det er helt greit. Men her handler det altså om å gjøre noen ting man ikke VIL. Hvorfor skal man da gjøre det lurer du kanskje, men for meg er det en utfordring å komme videre på noen småting… Bare de ikke er så altfor farlige. Som du kanskje har fått med deg tidligere liker jeg ikke å snakke i store forsamlinger, men jeg GJØR DET likevel. Riktignok ikke veeeldig ofte. Men jeg gjør det!! Litt i håp om at det skal bli HELT ufarlig til slutt, men det er like ille hver gang, foreløpig. Jeg får ofte tilbakemeldinger på at jeg gjør det bra, og at ingen kan se hvor nervøs jeg er. Men jeg har det ganske ille, mens det står på (blæh).

En annen ting jeg har halvveis lovet her på bloggen (ingen som la merke til jugekorset??) er at jeg skal sitte på en hest i løpet av 2013. Det er ikke nyttårsforsetter jeg snakker om, men forsetter eller utfordiringer som man kan bestemme seg for hvilken dag man vil. Og jeg står faktisk for den om hesten. Jeg skal gjøre det!! Må bare finne en å alliere meg med, en med hest. Og den må holde hesten, for jeg er veldig redd dem. Så får vi se hvordan det går. Skal selvfølgelig ta bilde den dagen det skjer, så jeg får noe å vise på bloggen.

Hvis det dukker opp noe annet som jeg må utfordre meg selv på så skal jeg lufte det her på bloggen, så jeg vet det blir gjort. Jeg er veldig sta, så når jeg har sagt jeg skal gjøre noe, så GJØR jeg det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En utfordring kan jo være så forskjellig fra person til person. Du elsker kanskje hester, og gapskratter av mitt lille påfunn, pga hester er jo bare søte og helt ufarlige.. Vel, ikke for meg.. For meg er det “piece of cake” og spille frosk og tøve meg til i uformelle situasjoner. Mens for deg er det kanskje noe du synes er vanskelig. Noen synes det høres helt umulig ut å skulle løpe en mil, mens for andre lar det seg gjøre å klare i løpet av et års tid 😉 Jeg synes det er greit å mime, eller å spille teater på en scene, med sminke, maske etc, men får mye mer nerver når det skal være noe formelt og høytidelig. Altså, vi er forskjellige, heldigvis, og forskjelige ting trigger nerver, redsler eller “gidder-bare-ikke”- holdningen. He, he (“Jeg er ikke redd for hester, jeg gidder bare ikke ri”)  

Angående tegningen under: Neida, ufordringen skal ikke skje på en gyngehest.. jeg skal ri på en EKTE hest!

  Jeg har altså en liten utfordring til deg: Har du noe du ikke VIL, men allikevel skal prøve å gjøre? 😉 

Tenkte bare jeg skulle vise dere noen småting jeg har laget i løpet av sensommer-høsten. Det er IKKE julegaver, så alle som gnir seg i hendene og tenker: DEN DER, den er kanskje min, eller DEN eller DEN… de kan desverre bare glemme det. Dvs det er muligens NOEN som får dem, men ingen av dere som leser her 😉 Og den ene tingen er allerede overlevert Regnbueblomst(. blogg.no) i premie etter “froggekonkurransen”.  Jeg har også laget mye mer, men det er ting jeg må være litt mer forsiktig med å vise, jeg har i dag også hovedsaklig fokusert på Sauens skjebne 😀 Det vil si, jeg lager en del andre ting også, men i dag er det strikk  jeg har fotografert.

Lue som jeg allerede har tatt i bruk i snøføyka 
 

Veske som Regnbueblomst har fåt tilsendt

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Genser strikket sommerstid, mens jeg ventet på høsten. 

Veske, strikket og tovet i vaskemaskinen (ikke helt ferdig, skal ha morsomme knapper)

Enda en “langlue”.. Alle stripete garn er av merket Odin, og stripene blir av seg selv. Dvs jeg skifter ikke garn for å lage stripene.

Og til sist.. en havlferdig genser til en LITEN en som jeg er grandtante til. Han leser IKKE bloggen 😉

Sånn ser sauen ut etter de har farget han, og FØR jeg har gått løs på han… 

Liker du å strikke? Hva lager du i så tilfelle?

Nå siler det ned utenfor vinduet og til deg som tror jeg er glad for det: jeg er ikke det!! Ja, jeg klager på snøen,men det er jo mest for moro 🙂 Og det kan være riktig så pent ute med all snøen, og jeg hater den ikke nei.. Når regnet fosser ned på utsiden, ser jeg absolutt de positive sidene ved det hvite, vakre. Tenkte bare få sagt det, og vist dere at jeg mener det. Takke meg til en snøball i fleisen eller en brukket arm på glattisen, enn krusete hår og våte bukser som skyldes regnet som laver ned. JA,- jeg har fin, rød regnjakke, og er VELDIG glad for å få brukt den. Men den jakka tar ikke bort alt ubehaget med regnet.. Den bare gjør det litt morsommere.. Men jeg var hvertfall forutseende nok i dag, til å ta den på jobb. Tykk, rød, glatt regn-jakke av typen glatt oljehyre-stoff.. Den tåler en snøball eller to også, om noen skulle klare å lage noe av den snøen som ligger igjen.

Jeg vil bare si til værgudene, til andre som tror jeg hater vinteren og alt som hører med til den: Unnskyld, unnskyld, jeg mente det ikke!! Jeg liker egntlig hundespor i hvit kram snø, jeg liker en tidlig morgen hvor den blå himmelen speiler seg lyseblått i snøen, jeg liker skispor  og akebrett-avtrykk i nysnødd snø, jeg liker en real snøballkrig, hvis jeg er forberedt. Ha en fantastisk dag i regnet som siler ned.. 🙂 så venter vi bare på neste snøfall,  biler som står grøftelangs og ungdommer med horn i panna som blir som hundevalper på alle landets t-bane stasjoner 😉

Har du en bra dag?