“Hvis du bruker livet på å engste deg for stormen, får du aldri anledning til å nyte solskinnet.” (Sitat: Morris West)
Jeg er en voksen snute.. Eller en voksen jente.. På mange måter føler jeg meg voksen. Og ganske så klok egentlig. Skammer meg egentlig ikke over å si det heller. Menneskeklok er jeg. Jeg er også ganske flink til å leve i nuet og sette pris på de små øyeblikkene. Ikke henge igjen for mye i gammelt grums, eller være FOR fokusert på framtida.
Men…og det er et stort men…. Jeg ser ut til å ikke klare å endre meg i forhold til dette med bekymringer. Det betyr altså at jeg SER solskinnet i dagen i dag, så absolutt. Jeg bare krydrer på med bittelitt bekymring, når det er “skumle” ting som skal skje.. Nå har jeg ikke så mange skumle oppgaver for tiden, siden jeg er sykmeldt. Det er mer en betraktning, over livet i sin helhet. Tanker som dukker opp når jeg har litt tid. Og er det noe jeg har mye av for tiden så er det tid.
Jeg har reflektert mye over forskjellige saker i månedene som har gått. Kloke tanker, mener jeg. Fordi jeg har funnet ut mye lurt om meg selv. Jobbet med meg selv. Brukt tiden som sykmeldt godt, både på det fysiske og det mentale planet. Så om jeg ikke er i mål ennå, så vet jeg i det minste HVOR det butter, og hva jeg kan gjøre for å komme meg noen skritt videre på forskjellige områder 🙂
Siden jeg våknet i ulvetimen, og egentlig alle de andre timene i natt også… så har jeg ikke vært “brukbar” til noe som helst etterpå. Kun en liten tur til legen. Der funket jeg. Men siden jeg ikke har så lett for å “gi meg” så tenkte jeg at jeg måtte få NOE ut av dagen i dag, så tok en liten tur ut i lufta. Trim og luft er bra for så mangt. Gikk langs Akerselva. Den “runden” er 5,5 km og akkurat passe før middag. Mye rart og se på langs elva 🙂
Når du våkner midt på natta, sånn ca 04:00 så kalles det “ulvetimen”..Det er sånn som jeg har fått det forklart pga at ALT som oftest er skikkelig “vanskelig” når man våkner sånn midt på natta… Små bagateller og tanker som man kanskje trekker på skuldrene av på dagtid, blir store og “ulveaktige” sånn i ulvetimen.
I natt våknet jeg både FØR ulevetimen, midt på det meste “ulvete” tidspunktet (kl 04:00) OG etter ulvetimen. Hva som plaget meg og var så vanskelig er ikke godt å si. Men jeg våknet mest sannsynlig av såret i panna. “Enhjørningen” i meg nekter visst å bare være en fargerik hest. Hornet “savnes”.. Det klør infernalsk, så jeg våknet av at jeg drev og klorte meg selv i panna. Og DET skal jeg jo ikke gjøre! Klore på det!
Så sovnet jeg litt igjen, men midt i all sovingen må du ikke tro at det ble noe bedre. For når ulvene har inntatt “scenen” så følger det på inn i søvnen..
Nå har jeg vært hos legen igjen. Han har sett på såret, så jeg er beroliget. For i DAG i alle fall…. 😀
Gjennom mine 13 år på blogg har jeg gjort det meste som kan gjøres på en blogg, og også noe som man ikke har trodd vært mulig.. tror jeg 😀 Jeg har lekt meg, vært kreativ og har til tider kosa rumpa av meg!
Noe av det jeg har kost meg med er jo tegning. Tegnet i Paint. Både meg selv og andre, som du så eksempler på HER. Og jeg har hatt ulike tegneutfordringer, bedt om oppgaver fra leserne mine, som jeg så har tegnet. Det kan du se eksempler på HER.
Når jeg har funnet noen nye måter å tegne på, så har jeg av og til fått litt “dilla” en stund. F eks dette med å tegne silhuetter. Det er liksom en veldig RO i sånne bilder. Stillhet. Det synes jeg var litt fascinerende en periode. Her er noen av de silhuettene jeg har tegnet:
Noen ganger er jeg rampete og eplekjekk. Noen ganger tøffer jeg meg og gir ganske mye f… Noen ganger virvler jeg rundt og tar alt for mye plass Noen ganger “river jeg løs” hvis jeg synes folk er urettferdige eller påståelige Noen ganger kan jeg gå inn i en situasjon jeg overhode ikke liker, fordi jeg føler jeg må Noen ganger har jeg høy stemme og tramper med beina Jeg gjør det ansikt til ansikt..
Noen ganger er jeg snill og beskjeden Noen ganger trekker jeg meg tilbake og koser meg i aleneheten Noen ganger velger jeg stillheten, fordi jeg synes verden bråker for mye Noen ganger tenker jeg at et stryk på ryggen, og en god klem sier mer enn tusen ord Noen ganger tenker jeg at jeg er den klokeste jeg vet om Noen ganger er jeg “dum som et brød” Noen ganger har jeg lav stemme og ingenting å si Noen ganger ….
Og andre ganger….
…er jeg også sånn…..
Men det er vi vel alle?
Dette diktet ble skrevet akkurat for et år siden, på dagen 2. mars 2024. Det er fremdeles SÅNN 😉 Følte det passet i dag.
“Husk at et hvert eiketre en gang var en liten nøtt som nektet å gi seg” (Sitat: Ukjent)
Tenk deg det store flott eiketreet, med kraftig stamme og grener som strekker seg mot himmelen. Full av kraft og overlegenhet. Tenk deg den lille eikenøtta, som knapt noen legger merke til der den ligger slengt. Unnselig og nærmest usynlig i den store sammenhengen. Men tenk deg for en VILJE og kraft i den lille “kroppen”. Den BLE det den var ment som og ville! Det gjelder å ville nok!
Sånn er det med oss også. Hvis vi bare bestemmer oss, kan vi være den lille nøtta. Vi kan bli verdens flotteste eiketre. Vi kan få til det vi vil. Det gjelder bare å ikke gi seg! 🙂
Lommekniven i slira hans. Skautet knyttet rundt hodet hennes, i den kalde høstluften. Han foran på den tungtrådde sykkelen. Hun sittende sideveis på bagasjebrettet med skjørtet flagrende. Armene godt festet rundt livet hans.
Hun og han Hjerter risset i tre
Hun og han Hjerter risset i tre
Army-knifen slengt i saggebuksen etter bruk Capsen bak- fram på hodet hennes, for å holde det grønne håret i sjakk Han slentrende med skateboardet under armen Hun rullende ved hans side på segwayen Klamrer seg til hans hjelpende hånd
I dag har jeg hatt en fin liten dag! Jeg hadde en date med min tidligere kollega og venninne: Merethe. Vi sees ikke så ofte lenger, (før så vi jo hverandre daglig på jobb). Men NÅR vi sees føles det som vi faktisk sees daglig på jobb. Vi kjenner hverandre så godt på mange måter. Delte alt mulig i 10 år i alle fall. Når man deler kontor, drar på eksterne møter med hotellopphold, deler opplevelser vi hadde med klassen vår… da blir man godt kjent. Vi drev med mye tøys på jobb
I dag var det tid for en liten kaffe-date igjen. Og hendene gikk ustanselig i 3-4 timer. Ja, vi bruker tegnspråk så klart 🙂 Jeg glemmer ofte å drikke kaffe når jeg møter Merethe, jeg bare prater, så den drakk jeg ganske kald i dag også. Det var skikkelig godt å treffes igjen <3
Etterpå var jeg innom post i butikk og sendte premiene til de som svarte riktig i gjettekonkurransen min 🙂
I går tok jeg med meg begge beina, plantet de godt foran meg og fant veien til Munchmuseet igjen. Jeg var sammen med broren min og svigerinnen min på en veldig spennende utstilling.
Utstillingen het så klart: “Med begge beina først” og kunstneren var Georg Baselitz, født i 1938. En kunstner vokst opp i Tyskland etter krigen. Det har preget han. Men også hans interesse for Edvard Munch. Mange av temaene og råskapen minner om Munchs uttrykk, men en stor forskjell er at Georg Baselitz malte helt fra 1969 alle bildene sine opp ned. Det er ikke det at han HENGER de opp ned, han MALER dem opp ned.
En veldig spennende kunstner. Og jeg må dit om igjen, og lese og se mer om han. I 3. etasje er det stadig nye kunstnere. Men det alle har til felles er jo at de er tilknyttet/inspirert av Munch på en eller annen måte.
