Ja, ikke helt bokstavelig da… men vi er vel alle litt splittet i personligheten innimellom..
At på den ene siden så tenker vi at sånn og sånn er slik vi vil ha det….. men på den andre siden så vil vi heller… eller? … 
Eller er det bare meg som er sånn? Splittet mener jeg?

For på den ene siden så tenker jeg at det er viktig å utfordre seg selv… For å komme videre her i livet, og å utvikle seg. Men på den andre siden er jeg møkka lei det. Og vil bare gjøre saker og ting jeg kan, og kunne ikke blåst lenger i den hersens utviklingen… 

Bedre forklart i de to tekstene jeg har skrevet tidligere. 

En tekst skrevet på en dag jeg er mektig lei:

“Stup ut i det!”

Alle snakker så energisk om å “stupe ut i det”.
“Lev litt da!” Man må bare KASTE seg ut i det! Finne nye utfordringer. Kjenne at man LEVER! Det er liksom eneste måten å utvikle seg på. Og virker å være den eneste RIKTIGE måten å leve på, nå i disse dager.

Men i min verden, min hverdag, så føles det som jeg blir dratt opp i det der jævla stupetårnet igjen og igjen. Ikke helt frivillig akkurat. Står på toppen der på 10-meter`n ganske ofte faktisk, fordi noen har dratt meg opp der. Litt skjelven i beina, litt famlende stupe-posisjon….

Venter på å få lov å gjøre meg klar.. Men så er det noen som står bak der og venter, absolutt ikke tålmodige…Og før jeg har fått sukk for meg….før jeg har fått på meg “svømmebriller”, “redningsvest” eller noe som helst….så kommer noen og dytter meg i rumpa…Altså lenge før jeg er klar… Og da er det ikke verken gøy eller særlig utviklende..

Som regel kommer jeg meg ned i “vannet” der, uten noen voldsomme mageplask.. Men jeg synes jeg burde få lov å bestemme selv når jeg ville stupe…

Så har vi den litt mer optimistiske dagen…

“Om å gå på trynet med et smil”

Er DET mulig da? Å gå på trynet med et smil? Å gå på trynet med stil liksom…?
Jada…Det burde vi egentlig gjøre alle som en..

Det er et ordtak som heter: “Hvis du går på trynet, går det likevel framover” (Robert C. Gallagher)

Og det er jammen meg sant!
For det er nemlig sånn at vi går ALLE på trynet innimellom. Både i jobbsammenhenger og privat. Og når man faller sånn på snørra er det kanskje lett å tenke at man ALDRI skal prøve igjen. Hvis man har prøvd på noe nytt, og det ikke funka noe særlig, så er det lett å tenke at man heretter bare skal gjøre det man KAN..Så slipper man den “tryninga” liksom. 
Det er garantert mye mer behagelig. Gjøre det man kan…Slippe “blåmerker” og “grus mellom tenna”…  

Det er lett å tenke at man skal stå HELT i ro…så vil man jo garantert ikke falle…Ikke sant?
Men hvor komme man hen da?
 

Hva om man heller bare begynner å falle med et smil?
Lærer seg noen “fallteknikker”, så det ikke gjør så inn i grannskauen vondt..
Begynner å tenke at det er DETTE som får meg framover.

Det er bare å børste av seg å gå videre..
Prøve om igjen.
Og falle med et smil.

Ja…. ER det bare meg? Som er litt splittet mener jeg?