Alle snakker så energisk om å “stupe ut i det”.
“Lev litt da!” Man må bare KASTE seg ut i det! Finne nye utfordringer. Kjenne at man LEVER! Det er liksom eneste måten å utvikle seg på. Og virker å være den eneste RIKTIGE måten å leve på, nå i disse dager.
Men i min verden, min hverdag, så føles det som jeg blir dratt opp i det der jævla stupetårnet igjen og igjen. Ikke helt frivillig akkurat. Står på toppen der på 10-meter`n ganske ofte faktisk, fordi noen har dratt meg opp der. Litt skjelven i beina, litt famlende stupe-posisjon….
Venter på å få lov å gjøre meg klar.. Men så er det noen som står bak der og venter, absolutt ikke tålmodige…Og før jeg har fått sukk for meg….før jeg har fått på meg “svømmebriller”, “redningsvest” eller noe som helst….så kommer noen og dytter meg i rumpa…Altså lenge før jeg er klar… Og da er det ikke verken gøy eller særlig utviklende..
Som regel kommer jeg meg ned i “vannet” der, uten noen voldsomme mageplask.. Men jeg synes jeg burde få lov å bestemme selv når jeg ville stupe…
Teksten over her skrev jeg for et par år siden.
Etter den ble skrevet har jeg følt det sånn mange ganger skal jeg love deg. Det siste året ikke minst.. Det har ikke bare vært “anbefalt” at jeg kom meg ut i vannet der, det kom faktisk noen og DYTTET MEG. Skikkelig HARDT også!!
Jeg DØDE ikke av det! Ikke i det hele tatt. Jeg hadde derimot mye vondt i magen en stund. Men i motsetning til tidligere opplevde jeg at noen sto og “heiet” litt på meg samtidig. Og DET skal jeg love deg hjalp.
Så…hva har jeg lært av dette da? Har jeg utviklet meg?
JEPP!! Massevis! Sånn rent kognitivt har jeg lært mye, og kan gjøre ting jeg ikke kunne før.
Men følelsesmessig har jeg nok lært aller mest. Jeg har lært at jeg ikke trenger å være så snabla FLINK hele tida. Jeg har lært at det ikke er FARLIG å be om hjelp, selv om du en periode må gjøre det 10 ganger om dagen. Det var en viktig lærdom.
Nå kan JEG være en som heier på folk, hvis de ønske det på vei utfor stupebrettet.
Nå stuper jeg også LITT lettere, uten å måtte bli “dyttet” først.
#utvikling
Veldig gode bilder på fenomenet. En trenger noen som heier litt. Dessuten noen som kanskje samtidig dytter litt forsiktig. Så slipper en forhåpentligvis følelsen av å lande med et magaplask som gjør så INNMARI vondt at en ikke tør å stupe på leeeeeenge. 🙂
Uff ja, la oss bestemme selv om vi vil “hoppe”! Utrolig så lett det er å kritisere andre som ikke er som en selv kanskje. Du fikk meg til å tenke på masse rart fra barndommen ved dette. Ikke alle tørr å hoppe fra ti-meteren, ikke alle våger å holde tale, ikke alle klarer å vinne i en konkurranse. Men jammen kan man da bli et veldig godt menneske likevel. Noen ganger må vi stupe i det, men andre ganger har vi jammen lov til å si at det tørr jeg ikke, enda!!!! Klem:)
Ja det er noe med det, og litt tid bør man få på seg, men så trengs jo ofte det lille “dyttet” til for at verden kal gå fremover, for at vi skal lære og utvikle oss. Du er superflink og har lært så mye, samtidig har du fått frem alt det DU er best på, filmer, tegninger, salt og pepper. Og fått lærdom til å kunne bruke din ekspertise enda bedre. tidenes snuoperasjon 🙂 klem
Ps. Jeg har pakke i posten på spisebordet, og det kiler i magen hver gang jeg ser på den 🙂
Hmmm – du er flink – det er nå helt sikkert! Jeg er ikke stupeklar… liker ikke å få vann over hue engang, hihi….. klemmer til deg på lørdagen 🙂
Vi må vel gjøre det gjennom livet og fint at vi kunne be om hjelp når det virkelig trengs.
Klem Frodith ❤
Tror nok det er mange som har det slik. Jeg har det også slik på visse områder. Føles som jeg må stupe fra 10 meteren, og jeg som har høydeskrekk da!
Ønsker deg en kjempefin lørdag <3 🙂
Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene
Tror jeg fortsatt har litt å lære på det området der, – å slippe kontrollen og bare stupe ut i det… og å be om hjelp. – DET er vanskelig, det!🙈
Ja, ofte er det sånn og ikke minst i arbeidslivet! Stadig noe nytt man må sette seg inn i og lære. skal man nærmest beholde jobben. Men det er helt sant: Det er ikke farlig å spørre og ofte setter den som blir spurt pris på det også, – jippi, jeg kan lære bort noe. Når man endelig får det til, så gir det en god mestringsfølelse. <3 Bra du synes det har blitt lettere "å stupe"! 😀
Så flott innlegg:) Og det er morsomt å trekke frem gamle innlegg og fornye dem hehe. Synes du er tøff jeg. 🙂 klem
Jeg har også kjent en del på dette det siste året. Ja, tidligere også. Og de sier at motgang gjør sterk. Så da er vi jo veldig sterke nå, etter alle disse stupeøvelsene 😀 Fin metafor i grunnen 🙂
Ønsker deg nå en stupefri og herlig lørdag ♥ God klem
det er noe med det ja,noen trenger tid andre tar det på strak arm ,men en må få lov å bruke litt tid på nye ting der er jeg enige :=) godt du gjør ting lettere nå da ,du ar lært om det ikke var helt etter ditt hode hi hi