Takknemlig langt ned i lilletåa

 

 

Noen ganger tar jeg en liten opptelling… En opptelling på hvorfor livet er bra.

Man KAN syte over så mangt og mye. Jeg har mine greier jeg også… som KAN plage meg, som jeg kan deppe over, sørge over, irritere meg på, la gå inn på meg…. Ja, hvem har ikke det liksom?? Vi er jo bare mennesker, alle sammen..

Men man KAN også kjenne langt ned i lilletåa hvorfor livet er så himla bra!
Jeg kjenner på stor takknemlighet ofte jeg egentlig. Av og til glemmer jeg det bort litt. Men så “vekker jeg meg selv” og kjenner skikkelig godt etter, og da kjenner jeg det rykker i munnviken og smilerynkene mine. Det er så mye bra!!

  • Jeg har verdens fineste familie og kjæreste. Jeg har akkurat hatt et døgn med søsteren min på campingplass. Og jeg får så mye deilig energi: Å høre fuglene kvitre høyt hurra i stillheten på en strand nesten blottet for folk. Stille energi.  Å jakte fine bilder i solnedgangen, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik. Påfyll. Å spille yatzy inn i de sene nattetimer, mens skravla går og latteren runger. Samhold og søsterkjærlighet. Som gir meg det jeg trenger for å kjenne at livet er så himla deilig.

 

 

 

 

  • De nære gode relasjonene jeg har til folk. Venner og kollegaer. Jeg har ikke 1000 venner på Facebook. Men jeg har en fin liten gjeng av folk rundt meg, kjæreste, familie, venner og kolleger, som bryr seg om meg på ekte. Og det er de som får smilet på plass. Det er det som betyr noe.

 

 

  • Jeg har en kropp jeg kan gå tur med. Ikke alle KAN det. Å ha en rygg som blir sliten etter å ha trasket mange kilometer, og en kropp som klør etter sol og myggstikk er faktisk også noe å være takknemlig for. Det er en kropp i bevegelse. En kropp med følelser. En kropp som også kjenner det når vinden stryker over varm hud… En kropp som også kjenner det når en marihøne trasker døsig over en solbrent arm..

 

 

 

Jeg er takknemlig langt ned i lilletåa..

 

 

13 kommentarer

Siste innlegg