For å ha noe å glede seg OVER må man faktisk lage seg små planer. Her snakker vi om de tingene hvor jeg selv er “i førersetet”.. altså ting jeg rår over og kan styre selv. Som om livet var en liten bil, eller en vei, og jeg visste hvor ferden gikk og hvor det skulle svinges, bremses, kjøres fort eller sakte 😀
Så siden jeg kan styre noe av gleden min, så gjelder det å lage seg små planer. De trenger overhode ikke være overdådige.. Planene altså. Nei, så lenge du legger planer som gleder deg selv, så kan de være så små de bare vil. Her er mine “glede seg til”-planer, som derfor også blir “glede seg over” så fort de er i gang:
Onsdag skal jeg møte søsters og niesen min med babyen hennes
Torsdag skal jeg på stolpejakt med Mammaen til Lille Supermann
Fredag skal jeg til frisøren igjen
Søndag reiser jeg til Bergen for å “leke” med Kjersti
Rundt svingene venter små overraskelser. Det er jo det som gjør at vi vil fortsette også. For å se. For å lære. For å snu seg…og kanskje være en del av en overraskelse for den neste som kommer rundt svingen.
Noen ganger….
…tenker jeg at jeg er den i førersetet, som bestemmer alt i eget liv.
Noen ganger….
…tenker jeg at jeg er passasjeren, i et kjøretøy uten fører
Dette var noen tanker som falt i hodet mitt i dag. Og de ble også et svar på en oppgave fra Kari Engesvik:
Her for en liten stund siden ba jeg om noen små utfordringer, HER. Det har kommet inn noen oppgaver som jeg har tatt fatt på. Herlig! Da har jeg litt å holde på med på turene mine: Ta bilder som illustrerer stikkordene/oppgavene/utfordringene jeg får av dere.
Her er de oppgavene som er kommet så langt, og min tolkning. Tidligere gjennomførte oppgaver må du bla deg litt tilbake for å finne “svaret” på.
Vel…du synes kanskje ikke Salt og Pepper likner så veldig på MEG? At de ikke akkurat er noen kopier, ergo “mini-me”? He-he…mulig ikke, men du får i alle fall et lite glimt inn i mini-ferien fra en litt annen synsvinkel..
Ankom i går ca 11:00 på hytta på Ringkollen.. Etter litt frenetisk vinking og hilsing på trappa kom det en litt “streng” beskjed fra Anna-Lena om å ta av seg på beina før de gikk inn. Standarden ble da satt!
Mens vi stort sett har gått trimturer i bratte bakker, er det NOEN som for det meste har ligget i hengekøya og spist godterier.
Etter mye av denne typen aktivitet, eller in-aktivitet , meldte det seg et plutselig behov for å gå på vekta. Salt mente at Pepper hadde blitt rimelig tung i rumpa i løpet av helgen. Og lokket han med seg opp på vekta.
Men da det ble fotografering ville ikke Salt la Pepper dele plassen i “rampelyset”..
En-to-tre, så var han dyttet hardt og brutalt av vekta.
De fant imidlertid ut at de ikke hadde blitt SÅ mye tyngre i løpet av helgen, så derfor var det full fart ut for å plukke og spise blåbær.
Det vil si: NOEN plukket blåbær, og noen andre deltok på annen måte. Slik det pleier å være.
“Bare plukk du, Pepper, jeg sitter her og løfter det tunge bærspannet jeg!” (hm….)
Så Pepper klatret rundt og plukket han, som den snille lille rottegutten han er….
Og Salt lå der og latet seg, med et blåbærspann på magen, gomlet og spiste og lot som hun jobbet hardt. som den rampete rottejenta HUN er….
Hjemreisedagen i dag bød på noen småproblemer. De er en smule redd for den katten som står på trappen der.
Men de skjønte jo at de MÅTTE forbi, så det var bare å overkomme frykten og pile til bilen.
Slik kan en hyttetur være for småtasser. Og HER kan du se hvordan de STORE hadde det..
Vi dro på morgenen i dag, og skal hjem igjen i morgen. Jeg er verdensmester i mini-ferier, så jeg får maks utbytte av sånne korte turer 😀 Vi gikk tur i regnværet. Hadde planlagt tur, uansett vær.
Mye fint å se i regnværet også 🙂 Blomster…..
Skogens små bekker…
Og veldig masse nysgjerrige sauer 😀
Alle disse sauene var i forskjellige grupper, for å si det sånn…. Det prøvde å søke ly for regnet under noen trær, men det hjalp ikke stort. Våt ull…
Vi gikk til en gapahuk, området het Borgersetra..
Det var til og med litt kunst der.. Vi hadde spist før vi dro, så var bare en rask stopp før vi gikk ned igjen. En tur på ca 7 km 🙂 Fornøyde med oss selv etterpå da kan jeg love.
En fantastisk fin dag så langt. Og det er det jo alltid uansett, når jeg er i selskap med Anna-Lena 🙂
Vel…når det er sagt så er det kanskje de eneste kosedyrene du vet om som faktisk er levende!! De har litt lav puls, men ellers er de høyst levende. Bare se hvordan liv de har levd, hvis du titter innom kategorien Salt og Pepper og gjengen, eller under diverse julekalendere… De kan være snille, rampete, skumle, søte, hjelpsomme, flinke, tøysete og alt mulig annet som folk med litt høyere puls kan..
Så her altså, et lite knippe av bilder av Salt og Pepper, for å illustrere stikkordet hos Utifriluft denne helgen, helgeutfordringen:
Utseende… Hvor mye betyr det egentlig? I det store og hele er det jo bare en “filleting” å bry seg om, sammenliknet med en masse annet. Noe tull bare I-lands-folk har mulighet til å bry seg om.
Jeg må innrømme at jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut. Gidder ikke prøve å skjule det en gang. Det betyr ikke at jeg vil se ut som andre, men at jeg selv liker det jeg ser i speilet i det minste. Og så langt har jeg gjort det. Vært fornøyd.
Da jeg fikk basalcellekreft i panna, og gikk og ventet på svar om de hadde fått fjernet alt OG gikk og ventet på ny operasjon, da var fokuset en stund på alt annet enn utseende. Jeg tenkte inni meg og sa også høyt:
“Jeg blåser i hvordan jeg blir seende ut, bare all kreften er borte. Så lenge jeg kjenner meg selv igjen etterpå så er det det viktigste”.
Jeg mener fremdeles det. Og jeg synes de gjorde en flott jobb på sykehuset. Men det er en del å venne seg til, fordi det tar tid å bli “som før”. Som jeg skrev om tidligere HER (“Men selv igjen, men helt ny”) så har jeg mistet mye hår på grunn av operasjonen. Frisøren min har gjort en kjempejobb med å gi meg en veldig fin frisyre. Pannelugg og alt. Som før.
Så hva er problemet? Hvorfor går jeg ikke rundt med denne frisyren hele tiden? Vel, det viste seg at hver gang det blåste litt, så blåste håret overalt og rundt om kring, og opp i dagen kom jo det jeg ønsket å “skjule”. Skallede områder med sår og litt “uggen” hud. Sårene og huden bør i tillegg dekkes til, beskyttes mot solen.
Det største problemet er likevel det mentale i dette. Jeg må innrømme for meg selv at jeg nok er mer opptatt av dette enn jeg selv trodde. Jeg liker ikke tanken på å bli “avkledd” på en måte, hvis håret “blåser vekk”. Hvis det blir sånn for resten av livet så må jeg jo bare venne meg. Antagelig JEG som sliter mest med det, andre gir blanke f… regner jeg med. Men enn så lenge så er jeg altså ikke vant til det.
Da jeg fant ut hvordan jeg kunne ha skjerfet/bandanaen i dag så ble jeg egentlig ganske glad! Jeg fikk det til å sitte godt, på en måte som ser kledelig ut i tillegg. 🙂 Jeg slipper å gå med lue hele tiden. Jeg kan ha pannelugg, men likevel slippe å være redd for at håret blåser til side. OG jeg får beskyttet hodebunnen. Nå begynner derfor jakten på flere skjerf i dette slaget. Et turkis hadde vært supert. Det er bomull, og deilig nå som det er litt varmt 🙂 Jeg fikk også mange fine av søsteren min til bursdagen min.
Så…det er altså en filleting. Men jammen meg kan filleting få et ganske stort fokus innimellom, fortjent eller ei…
Mulig hun ikke ikke kunne gjøre de samme tingene som før. Mulig hun hadde fått litt gråstenk ved tinningen… At ryggen hadde fått en liten knekk. At føttene kjentes litt tyngre enn tidligere der hun sto som plantet ved smijernsrekkverket og speidet utover elven.
“Dette er da noe hun burde klart å gjøre!”
Hun hadde hørt stemmene gjennom den halvåpne døren. De var lave, nærmest hviskende. Men selv om hørselen ikke lenger var det den en gang var så trengte ordene inn, og forsvant ned mot hjerteroten som en ond tagg. Hun hadde stått musestille. Ville ikke bli oppdaget. Ville ikke måtte møte ansiktene som endret farge i det de så henne sto der. Orket ikke de rødmende stemmene som hakket og forklarte, i fort tempo..
Hun hadde, som et gjenferd, trukket seg lydløst tilbake mot rommet der hun kom fra. Forsvunnet på tunge bein ned trappen. Plassert føttene akkurat der hun visste trappen ikke knirket og forsvunnet inn på rommet sitt. Hun hadde tatt av seg den gammelrosa morgenkåpen, og de loslitte, grå tøflene mens tårene rant stille nedover kinnene. Hun hadde tatt på seg den lilla, flagrende kjolen med små, rosa blomster, stukket føttene ned i de slitne sandalene og forsvunnet på gummisåler ut utgangsdøren og nedover bakken mot broen.
Nå sto hun der ved rekkverket. Famlet med de brune lokkene. Famlet med den blomstrete kjolen. Nedslått blikk og smaken av salt i munnviken minnet henne om hennes utilstrekkelighet.
Plutselig var det som om hun våknet. En glatt, liten hånd hadde strukket seg fram og nappet forsiktig i hennes. Hun hadde tittet ned. Åpne, ærlige barneøyne hadde tittet opp på henne, og et smil hadde bredt seg over et ansikt omgitt av gylne krøller:
“Så fin du er!”
Hun lot en litt skrukkete hånd gli gjennom håret der oppe ved tinningen. Fikk brune lokker med gråstenk på plass bak ørene. Hun glattet litt på kjolen, mens hun rette ryggen det hun klarte, dro kjoleermet hurtig over de tårevåte øynene og ga den lille sitt beste smil.
-Ja, det var hun sannelig! Fin!
(Denne lille teksten skreve jeg for et par år siden, på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine. Det var Hildegunn, som blogget her tidligere, som sendte meg bildet. Det er veldig gøy å skrive på inspirasjon fra bilder, eller stikkord fra leserne mine. Jeg gjør det av og til. En liten stund siden nå. Men jeg har skrevet mange tidligere, og får lyst til å “lufte dem” litt av og til 🙂 )
Les også gjerne: “Det årner seg!” som jeg skrev tidligere i dag 🙂
I går møtte jeg en tidligere kollega. Superkoselig! 🙂 Møttes på Cultivate, mitt “annet hjem” 😀
I dag har jeg vært på jobb igjen på besøk. Veldig koselig å se igjen kollegaer og vite at det er sjanse for å få sett de mer regelmessig igjen. Siden hodet er bedre i lengre perioder nå, så satser jeg på å kunne prøve meg mer på jobb igjen fra august. Har fått en liten briefing og er klar mentalt i alle fall.
Lørdag drar jeg til Ringkollen igjen. Hytta til Anna-Lena. Vi skal gå turer og bare kose oss. En overnatting. Det er skikkelig balsam for sjelen. Og kroppen med den 🙂
Og når vi snakker om gode øyeblikk. HER, i dag, ser du et av dem 🙂
