HIMMEL

I hverdagen er det små ting som kan glede. Det er viktig å la de små tingene få stor plass. Fordi det er alle de, som til sammen, ER selve livet etter min oppfatning. Jo større plass de små, fine tingene får, jo mindre plass blir det til de dumme,ubehagelige tingene, som ødelegger. Altså himmelen kan være:

• Å være sammen med fine kjæresten min på campinghyttetur  🙂

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår



• Mørk sjokolade på en tirsdag
• Tur  på Gaustadtoppen, en helt allminnelig helg, med storesøsteren min 



• Nytt fargerikt garn, til strikkeposen
•  En joggetur, med påfølgende is-te og en stor is 😉
• Kveldstur med venninne i Fredrikstad en påskeferie



• Spille Othello med mamma en helt allminnelig søndag
• En fin arbeidsdag med elevene mine
• Stekt kyllingfilet med potetmos
• En solfylt høstdag, etter plaskregn om morgenen

 HELVETE

I hverdagen er det små ting som kan irritere. Jeg har ikke lett for å bli så velidg irritert, er stort sett blid og fornøyd, som beskrevet i profilen. Det skal veldig alvorlige ting til for å gjøre meg trist og lei, jeg velger ofte å se lyst på ting, er løsningsorientert og optimistisk, selv når det stormer som verst. Rett og slett fordi jeg synes annet er bortkastet tid. For meg. Hvis ting går meg i mot, eller livet ikke er helt snilt, bretter jeg allikevel opp ermene og går på igjen. Fordi jeg har erfart at annet ikke fungerer. Men det er noen små ting som irriterer meg i hverdagen, helt ubetydelige ting, og som mest er en parantes i livet. Men NÅ skal de få sin plass 😀 Hva er det som irriterer dere av småting i hverdagen? Jeg har en liten liste med tulleting, som er et lite helvete for meg innimellom: 

• Merkelapp-helvete: Jeg mener ikke noe så dypt som at noen setter “merkelapper” på hverandre, eller noe sånt.. Nei, det er noe så konkret og overflatisk som merkelapper/ vaskelapper som lager helvete for meg. Jeg simpelthen KLARER IKKE vaskelapper eller andre lapper. Nyinnkjøpte klær, kommer seg så vidt over dørstokken her i huset, før jeg river opp posene og klipper av ALT som er av lapper og tråder. De stikker og klør, og jeg har nærmest store kjøttsår bare i løpet av en time eller to, hvis de ikke blir fjernet. Jeg prøver IKKE å pådra meg “prinessen-på-erten”- syndromet, men deet er helt SANT dette med rød og irritert hud. Er visst arverlig belastet. Min mor er MINST like ille. Jeg har tenkt at om noen hadde myrdet meg på et hotell i utlandet og  alt av legetimasjon hadde blitt frastjålet meg, så ville jeg vært en av de Jane Doe (eller NN eller hva de heter når man ikke kan identifisere folk) som det skrives om i avisene av og til. De vile ALDRI funnet ut hvor jeg kom fra på bakgrunn av klærene mine hvertfall. Kan ikke spores i det hele tatt. Kjemisk renset for merkelapper….

 
En som har unsluppet så langt…

• Rette-tang-helvete:  Dette har jeg beskrevet for dere før, i “mormor-is” -innlegget. Jeg er blitt en rette-tang-junkie, og det kan være veldig irriterende med denne avhengigheten innimellom. Man er fornøyd så lenge været er normalt, man trenger knapt et lite strøk med tanga, og man holder seg fornøyd og blid (selv om frisserdama har sagt at det er HELT FORBUDT med tang en stund framover for å få håret i orden igjen).Men det er når det er høst eller en sommmer som i år, at helvete setter igang…. Det er umulig å ikke bli irritert. Der kommer man fin og fjong fra frsøren, eller frisser-dama, og føler seg på topp, og ser ut som noen fra et blad eller noe.. Og senere ser man ALDRI sånn ut igje! KUN den ene dagen hos frisøren. Man prøver frenetisk,med den lusne rette-tanga man har fått anskaffet seg, og det hjelper ikke det spøtt… Men man prøver likevel, og det blir bare verre og verre..  😉 Husker dere Nellie, fra “Huset på prerien”, hun med de lyse korketrekkerene?? Vel, det er liksom meg da, når helvete er løs. Jeg likner henne litt ellers også akkurat da, med det litt djevelsek uttrykket hun hadde av og til…

Helvetes krøller…

• Majones-helveete: Her er det noen som har “tatt av” helt!!! Det er nesten umulig å oppdrive et enkelt rundstykke eller en baguette, uten dette klisset smurt ut over… Jeg driver ikke med slanking, så det er ikke av den grunn “redselen” for dette stoffet er stor. Jeg rett og slett bare liker det ikke!! Ikke majones, ikke dressing, ikke remulade, yoghurt eller rømme… Det er noe med sure, klissete ting liksom. Og jeg er ikke bare LITT beskjeden i forhold til denne maten, jeg KLARER den bare ikke! Blir som en liten unge, som helst ikke bør “være med bort”, når det gjelder dette mat-styret. Min søster er helt likedan, vi har den samme fobien, og dere kan tenke dere det har skapt en del komiske situasjoner: To voksne mennesker, som står og forsikrer seg for n`te gang hos betjeningen på en kafe, nærmest sjikanerer dem litt, for å være på den HELT SIKRE siden, om at det ikke kommer en DRÅPE majones i nærheten av maten vår.. Vi ler så vi griner når vi må begynne med dette majo-styret, BEGGE TO. En gang klarte vi ikke å bestille på restaurant, pga latterkrampe, og kelneren måtte bare komme igjen senere. Det blir ur-komisk med sånne fobier… MEN jeg mener det er med rette vi er så MANISKE i forhold til akkurat dette. 😉 Og hvorfor det, sier du kanskje? Jo, fordi dette majones-  og -dressing-helvetet er jo blitt, som beskrevet over, nærmest  mer vanlig enn smør. Man får det på salami, Ok, skinke; OK, men de skal jaggu meg ha det under leverpostei, eggerøre, ja YOU NAME IT!  

• Natt-parkering- og -høylydt-skravling-utenfor-åpent- soveromsvindu-helvete: Hele sommeren har noen lure sjeler funnet ut at den store åpne plassen utenfor blokka her, er ypperlig sted og møtes flere biler samtidig natterstid. De står med motoren på, vinduene åpne og småroper til hverandre. Jeg innbiller meg fremdeles at jeg ikke er FØDT tante Sofie liksom… Og at jeg er ganske snill, grei og tålmodig. I mitt eget hode er jeg det… Men når klokka nærmer seg 4, de har stått der en time og skreket og det ikke ser ut som de har tenkt å avslutte “festen” på utsiden, da skulle jeg liksom ønske jeg var litt tøffere. At jeg kunne strukket halsen med det sinte hodet mitt på, ut av vinduet og kjeftet litt. Men det blir stort sett til at jeg, sniker en arm forsiktig ut gjennom vinduet, tar et tak i vindus-haspen, og “smeller” igjen vinduet liksom litt demonstrativt ( helt usynlig selve meg selvfølgelig..) Men EN dag… EN DAG skal jeg tøffe meg opp, å ta et oppgjør med dem.

Har dere noen småting som gleder eller irriterer dere i hverdagen?