Kan det være sånn at folk som er mye sammen, begynner å likne hverandre? Utseendemessig? På andre måter? Man hører jo om folk som likner hundene sine… eller var det omvendt? Men her er grunnen kanskje mer at folk går hen og kjøper seg en hund, som likner på seg selv… fordi det er snabla koselig eller morsomt.. Men det er jo også bevist, via forskning mener jeg ganske bestemt, at folk velger seg partner som likner seg selv litt også.. Og er man ikke lik når man starter opp sammen, så blir mange mer og mer like etterhvert.. Noen får noen like måter å uttrykke seg på og noen velger å kle seg likt i matchender grill-dresser, når de er på tur.. Gode venninner og små klikker får sin egen sjargong, felles rammer for klesstil og bor de sammen så begynner de jaggu å menstruere på samme tid også.. Vi kjenner jo fra skole-alder dette med at mange ønsker å likne noen, gjerne en liten gruppe, for å ikke å stå utenfor.. og det kan man jo forstå.. Selv de som kler seg anderledes enn majoriteten, har andre meninger enn majoriteten, VIL skille seg fra majoriteten, de ønsker som oftest allikevel å likne NOEN… liknen de ANDRE.. likne de som er anderledes.. Det gir en slags trygghet.. Å likne noen litt, man identifiserer seg, får en tilknytning et sted.. Dette kan være typisk i skolealder. Men er det faktisk sånn, at vi fortsetter litt med dette hele livet? Å likne noen? Likne en gruppe? Fordi man er mye sammen, og utvlikler noen fellestrekk, det være seg utseesnde eller noen typer atferd?

Ikke vet jeg hvordan det er i andre yrker, men jeg føler jeg kan “avsløre” en lærer på mils avstand.. fordi jeg er i denne gruppa selv.. Jeg har sett noen fellestrekk i atferd og utseende, og ikke at det er noe galt med hvordan lærere ser ut eller oppfører seg, det er en flott “rase” :-D, mange i allefall… Jeg er jo lærer selv, så jeg er ikke ute etter å henge ut noen gruppe Men jeg er allikevel livredd for å bli et “lærertryne”. En som folk kan avsløre på sånne reality-programmer som heter “Hvem er jeg?” eller noe sånn, og si: ” hun der, hun, er helt klart en lærer”..  Jeg vil være lærer, er stolt av yrket mitt, og mener det er verdens flotteste yrke.. Men er vi nødt til å SE UT SOM vi er det for det? Og er vi nødt til å være så himla like? Jeg vet ikke helt HVA det er jeg kan avsløre de på… Det er ikke lenger bare lilla strikka-vester og fotformsko som er uniformen.. Det er like mye “drakter”, pene bukser og bluser og slikt, som før bare var forbeholdt andre yrkesgrupper, men det er noe med måten de bærer disse tingene på seg.. Det er noe med de STORE smykkene i halsen, i tillegg, eller det halvlange håret i bob-frisyre.. For det MÅ det fremdeles være, selv om man har drakt, hvertfall hos de litt eldre lærerne… Og har man ikke bob-frisyre, så er de allikevel noe annet som avslører dem (eller OSS?) . Det er noe med at de høyhælte skoene, som skal gå til drakten, har gummisåler.. Man kan bare se det.. Jeg skulle på en demonstrasjon i byen en gang, hvor det var lærer-ting som skulle demonstreres for.. husker ikke lenger hva det var… Men i forkant av demoen, skulle jeg og noen andre spise på en kafe, et stykke i fra der demoen skulle finne sted.. Oslo er stort,  og det er mulig jeg tar HELT FEIL, men da vi kom inn i kafeen, kunne jeg merke den var full av lærere Det var null problem for meg å plukke ut så godt som ALLE som var lærere i lokalet.. Vi fniste litt og pratet om det.. Og da vi ankom demonstrasjonen etterpå, så vi igjen alle de avslørte ansiktene… 

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Så mitt lille spørsmål i dag er: Er det sånn i alle yrker? Kan dere kjenn igjen en drosjesjåfør, på atferd og frisyre, etter at uniformen er tatt av? Er frisører lette å avsløre, for dere som er frisører selv? Andre yrker? Blir man lik sin yrkesgruppe/studiegruppe enten man vil eller ikke?  

Nå tror du kanskje dette er et innlegg om husarbeid, men det er ikke det…. Det bare slo meg her en dag, hvor stor forskjell det er på hvordan en hverdag kan føles, rent mentalt..Fra den ene dagen til den andre… Eller en periode i livet for den saks skyld. Før jul, en periode litt sent på høsten, nærmet seg jul, var ting ganske slitsomt i livet mitt.. Noe var jobbrelatert og noe var av privat art, uten at jeg gidder å gå noe nærmere inn på årsaken her. Poenget er at jeg bedre forstår uttrykket: føle seg som en vaskfille. Det har vel noe å gjøre med at vaskefiller ofte er brukt mye,  og av den grunn er slitte (hvis man da er en person som vasker normalt i kåken sin..). I perioden før jul, var jeg ikke bare en enkel, litt sliten vaskefille, men kunne av og til føle meg som en hel haug vaskefiller på tur i vaskemaskinen.. Maset på jobb, i butikker og overalt, kjentes som å sitte INNE i en vaskemaskin, hvor det går full fart rundt og rundt. Du blir kastet hit og dit, nesten uten mulighet til å påvirke hvor du lander, inni der, det kverner på, og så begynner setnrifugen …. Den varer en stund… og du holder ut..  Men heldigvis, er den fort ferdig.. Og man kan gå rimelig greit hjem fra jobb, og tenke at jo, man klarte seg greit gjennom rundkastene i dag også… man er hvertfall halvveis gjennom.. Så er det kanskje noen som sier noe , i køen på Rimi, eller i samvær med familie eller venner, som utløser et hav av tårer. Så igjen er du den der hersens vaskefilla, som har blitt tatt ut av vaskemaskinen, filla  var ikke helt tørr ennå, så når noen bare trykket litt forsiktig på den, så sprutet vannet til alle kanter.. Og det hjelper ikke å kjøre den en runde til i sentrifugen da!! Da må den bare ligge helt rolig på et bord eller henge litt dvaskt på et stativ, og slow-tørke.. Ingen runder i tørketrommel… Bare henge fint og stille og få inn litt luft i stoffet igjen.. Vel, med hengingen til tørk, i ferien, kom fasongen og fargen igjen… Eller det vil si, jeg skiftet tilbake til den fargen og  formen jeg pleier å ha.. En lys, fin, fargerik sommerkjole er det jeg er, for det meste, ikke en utslitt vaskefille. Og nå har skuldrene i stoffet på kjolen, senket seg , jeg henger etter skjørtekanten og flagrer med ermene, og ser at det er sol ute og sol inne…

Så hvordan er din dag i dag? Er du en slitt og sliten vaskefille, eller er du en blafrende sommerkjole i vårvinden?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

 Hvordan, i dine øyne, ser en gal person ut? Ser du for deg en person, som står bak et gitter-vindu på et asyl, som burde vært nedlagt for lengst…? Ser du for deg tvangstrøyer som klistrer seg til en avmagret kropp, og et svett hår som ligger flatt inntil et ansikt som likner Munchs ” Skrik”? Nei, antagelig ikke.. Den slags GAL er ryddet av veien for lengst, og jaggu er det bra. De fleste av oss har vel i løpet av livet vært gjennom litt galskap av noe slag, og vi vet at det kan handle om folk flest. At folk som sliter kan komme i alle former og fasonger. Det er folk som deg og meg, som av en eller anne grunn sliter med noe. Problemene tar forskjellig form hos forskjellige folk, og det er som regel forskjellige årsaker til at problemene har oppstått.. Så med dette i tankene vet vi at folk med problemer kan se ut som hvemsomhelst.. 

I dag på trikken var det derimot en god gammeldags GAL tilstede, litt lenger framme i gangen enn der hvor jeg satt.. Det var ingen narkoman eller en full alkoholiker.. Det kunne jeg høre på stemmen.. Dette var en stemme som var klar NOK, altså ikke sløv, kjempehøy stemme, som messset i vei om ting som ikke “hang på greip”.. Hun kjefet og smelte, om GALE folk, og hvor lei hun var å høre om mentale greier, og om det var noe feil på oss.. Hun var spreng-sint, på et eller annet, og alt mulig,  som ikke var der..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

 Og hva skjer med folk på en rush-tidsfull trikk da?Rett foran meg satt en dame, og hun ristet bare på hodet, mens hun himlet litt med øynene og så på meg, som om hun og jeg var på LAG liksom… Litt nærmere den gale damen, satt et ungt par, fniste litt til hverandre, før de prøvde, ikke særlig hard egentlig, å skjule sine flir littegrann.. Jeg lette litt selv med blikket… så etter en dame med fett hår, litt oppspilte øyne og skitne klær.. men så henne ikke.. Folk flyttet litt rundt på seg, vridde seg litt, så etter henne, smilte litt i skjegget og noen kjeftet til og med litt etter henne. Ba henne holde kjeft..

Da vi nærmet oss neste trikke holdeplass kommer en middels ung jente gående mot døren.. Hun hadde lyst, bleket hår, litt oppsatt i en slags topp, med en hårklemme, pent sminket.. Hun hadde høye støvletter, en pen bukse i støvlettene og en tunika med et bredt pyntet magebelte på.. Hun fniste litt hun også, og jeg tenkte at hun hadde sikkert sittet i nærheten av den gale damen, litt lenger der framme. Jenta stiller seg opp, bitelitt, plutselig hører jeg den høye skjærende gale stemmen igjen, kjefter: ” Stopp da! Jeg sa du skulle stoppe! Akkurat NÅ!, sa jeg.. nå er jeg LEI, stopp HER!”… Vi var langt fra holdeplasssen ennå.. Og så skjønte jeg det: Det var HENNE, den gale stemmen kom fra HENNE!, Den pene, pyntelige jenta, med det fine håret og de fnisete blikket,  truet og bannet som en bryggersjauer om at sjåføren fikk etterkomme hennes befalinger.. Det var ikke tegn til fett hår, eller tvangstrøye i nærheten.. men hun var helt klart i psykisk ubalanse, som det heter..Og hadde det ikke godt..

Ikke lett å vite hva man skal gjøre i en slik situasjon. Man blir overrasket over medpassasjerers reaksjoner, latter, kjefting, flakking med blikk. Men ikke minst blir man også var sine egne reaksoner.. Hvordan man leter med blikket etter NOEN som likner litt på Munchs malerier, eller en av skuespillerne fra Gjøkeredet.. Og ikke etter en ung jente med lyst hår og  høyhælte støvletter..

Stort sett er teite ting noe jeg ikke gidder bruke så mye energi på, jeg bare lar ting gli inn det ene øret og ut det andre.. Det er vel kanskje derfor jeg sjelden er så veldig LØVE-sint heller.. Jeg hisser meg ikke ofte opp, fordi jeg velger å la en del ting bare suse forbi i stedet for. Det er forskjell på dette og de tingene som virkelig går litt inn på meg. Der hvor jeg burde bite FRA MEG men i stedet biter ting I MEG . Der har jeg som sagt en jobb å gjøre, og jeg SKAL bli flinkere til å brøle høyt og bli litt sint, når det er påkrevd, selv om jeg foreløpig høres ut som en mus…

Men en del ting, er ikke verdt energien min, og derfor smiler jeg ofte bare i skjegget, eller himler lett med øynene.. Akkurat som mye som jeg gidder liksom.. Noen slike ting er f eks teite reklamer, dustete uttalelser i avisene og som oftest teite realityprogrammer.  Men av og til ler jeg ikke bare i skjegget, men hisser meg bittelitt opp over en teit reklame eller et realityprogram jeg også.. Akkurat nok til å skrive et lite innlegg om det. Og i går ble jeg litt obs igjen, pga Vaniljeogpepper tok opp i et innleegg på sin blogg, dette med OM det er ok med Reality-tv rundt psykisk utviklingshemmedes liv, altså f eks Tangerudbakken. Jeg vet ikke selv helt hva jeg tenker om dette, for :på den ene siden er jeg enig med Vaniljen, som sier hun ikke liker at vi sitter og titter på disse som underholdning, og jeg er litt enig. På den annen side blir de jo “likere” oss på en måte, (hvis DET er noe poeng eller må)l, når de også har muligheter for å bli reality-deltagere og få sitt eget program. Alle andre folk flyr jo rundt og deltar i sånne program… Spørsmålet er jo hvor klar DE selv er over HVA som vises, hva som tenkes og Vaniljen stiller også spørsmålet om HVORFOR de lager et slikt program. Er det for å informere folk om hvordan folk med  f eks DOWNS har det, eller er det for å UNDERHOLDE seerne med noen” spesielle” folk i hovedrollen?. Jeg er mye enig med Vaniljen, og synes det var et flott innlegg hun hadde på mandag. Og det jeg også ble enda mer oppmerksom på, senere på kvelden,  er hvor mye  TEITE reality-program  som lages..Så om vi såkalt “funkjsonsfriske på de fleste måter” er noe å trakte etter å likne, kan man stille et stort spørsmålstegn ved. Vi har ALLE MULIGE varianter av reality-program, som kun er laget for at noen skal  få noen sekunder i rampelyset.. Og jeg er ikke bedre jeg enn at jeg setter meg ned litt hjernedød innimellom foran boksen, og bare lar meg underholde, uten å tenke så mye over det.. Vi har program om folk som må få hjelp av en SINT KOKK, for å lage bedre mat til seg og ungene sine hjemme. Eller noen får hjelp av en SINT SNEKKER, for å få skikk på huset man har kranglet om i årevis. Det finnes programmer om SINTE motefolk, som kommer og kler opp elendig kledte nordmenn eller SINTE barnevakter, som skal ta fatt i folks barneoppdragelse. Noen er norske program, noen er laget i andre land, og noen er laget og tilpasset norske forhold over en utenlandsk mal.. Det jeg lurer litt på, er hvor dette slutter…..? Er dette et FORSØK, for å se hvor langt man kan dra seerne, for siden å vise forskningsresultater, over hvor altetende jordas befolkning var, innent tiv-program,  på 2000-tallet. Eller spyr de bare ut nye ideer, og gjennomfører av profitt-hensyn? Jeg har ingen svar, dette var bare litt eder og galle da jeg skjønte at de er i ferd med å lage et nytt reality-program over tema: stuping. Folk som altså ikke kan stupe i utgangspunktet, skal lære seg dette gjennom noen episoder, litt i “Skal vi danse”- sjangeren. En slik stupe- reality må da lande med et mageplask? Eller? Kanskje lar vi oss lure… Igjen..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

 Hva tenker du om sånne reality-programmer? Går det en grense for hva man kan lage reality-tv om?

Dette innlegget hadde jeg inne i romjula, men da tror jeg noen av dere lå i koma etter all ribbe- og marsipan-slafsinga, fordi jeg fikk ikke inn så mye informasjon som jeg hadde håpet Skjønner hvis noen ikke vil kommentere, men siden jeg er litt nysgjerrig og  kanskje….trenger infoen til en senere anledning, vil jeg gi folk en sjanse til å svare litt nå i kveldstimene. For nå er dere vel kommet dere av ribbe-sjokket og er i gang med hverdagslivet..?  Kanskje er det kommet noen nye til, og kanskje noen har noe ny info som de vil legge til Så nå kommer faktisk resten av innlegget slik det så ut den 27. desember, og dere som svarte da (det var faktisk en 8-10 stykker) trenger ikke blunke en gang, men bare legge dere godt  tilbake i sofa-kroken, og finne på noe annet.. Men dere andre… Dere som ikke svarte sist, DERE kan vel kaste dere på hvis dere får lyst

Her er jeg- men hvem er du:

Dette er ikke et eksistensielt innlegg, hvor jeg i det filosofiske hjørnet av sofaen sitter  og funderer på hvem jeg er , og hvem du er- EGENTLIG. Jeg sitter ikke i det hjørnet, hvertfall ikke i dag…   Men av og til, eller ikke egentlig bare av og til, men litt hver gang jeg driver med bloggen, så lurer jeg på hvem folka bak de ulike kalle-navnene er.. Altså jeg lurer ikke på de EKTE navnene deres heller egentlig, det er ikke så nøye, men litt mer kjøtt på beinet enn det jeg vet om dere nå. Det er mange som ikke vil si navnet sitt, og det vil jeg ikke selv heller, PÅ bloggen, og det er grunner til det. Så det er altså ikke det jeg er ute etter. Det er mer noen “ufarlige” spørsmål, som bare sier BITTELITT om hvem man er. .  Vi er alle så uendelig mye, og vi får bare vist en liten brøkdel her inne, uansett hvor mye man utbroderer egentlig. Så dette er mer  en liten kort-kort oppsummering på NOE av det jeg er, og så vil jeg gjerne høre kort-kort på NOE av det  DU er. Så vet man litt mer om hvem som sitter rundt omkring Koselig om du blir med på denne lille spørrerunden.

1) Når har du bursdag, dato? 2) Jobb, student eller hjemme? 3) Hvor liker du å reise til?  4) Hvilken filmsjanger liker du? 5) Favorittfargen din? 6) Hobby?

I mangel på andre unnskyldninger enn latskap, for å slippe å gå alene på treningsstudio denne uken, valgte jeg å GÅ hjemover til fots i går, med min kollega. Er liksom litt trim det også.  Det er ganske deilig ute nå om dagen, nå som jeg endelig fant den hersens dunjakka å kle meg i.. Vel, jeg kan ikke lenger bruke jakke-jakt som unnskyldning for å slippe treningsstudio.. For nå har jeg jo kjøpt jakke omsider.. men jakken er jo god å ha da, hvis jeg skal klare å bevege meg utendørs i en lengre periode..Og turen HJEM fra jobb, tar 1,5 time, og man blir ikke LITE lilla på lårene, etter en sånn økt i 13 kuldegrader.. Selv med den stygge dunkåpa godt nedover lårene (ja, for dunkåpe er IKKE pent… bare varmt), ble lårene likevel fulle av roser, som jeg leverte på døra her når jeg kom hjem :-D… Og kinnene, skinte som hos en snørrete 4 åring, utenfor huset der jeg vokste opp. Fulle av røde roser i kinnene, nesten like fine som de lilla på lårrene. Med nesten lik, pelsdott-lue, som den gang da, og med dunkåpa skulle jeg jo være rustet som en bjørn for turen hjem, men .. Kroppen oppførte seg altså som et rosebed i full blomst om sommeren, og hjernen klarte faktisk bare å tenke på at nå er det snart vår. Fordi det var lyst hetl til klokka 17 (nesten hvertfall), og fordi samme turen tok jeg i vår, sommer og høst, hjem fra jobb. Da var veien  full av gale mordersnegler, som emigrerte fra byen.. Vel, våren  og sommern ligger og lurer i hjernen min, og jeg ser hestehov bak hver sving. Men i dag er det tirsdag, og ennå ikke vår.. Og tirsdag er verdens verste mandag, spør du meg.. Den er mye verre en mandagen selv. Så på en tirsdag må man piffe seg opp litt med hestehov i sinnet, eller blomstre litt om du vil Bildene under har jeg tatt selv, i ulike sammenhenger. De forteller ulike ting, med de ulike bakgrunnene, fargene og formene sine. Drar man det langt nok, på det litt filosofiske plan, så kan man vel si at mennesker kan sammenliknes med blomster også. Noen er som en vakker rose, langstilket, rett men med litt torner som stikker. Andre er som en løvetann, som borer seg opp gjennom asfalten, og tåler og holder ut ALT, tross sine omgvelser og atter andre igjen kan være en vannlilje, som flyter rundt , på overflaten, i en skog, litt ensom og alene…  

Hvis jeg er en blomst, så tror jeg at jeg er en hestehov. Jeg føler meg lys og lett til sinns, for det meste. Jeg er glad i våren, og popper opp og viser meg klart fram i min beste prakt da Jeg er litt rufsete på en måte, men snill slik en hestehov er. Og den lyser opp litt når den titter forsiktig opp om våren, uten at den er den mest prangende, slik jeg liker å tro at jeg kan være selv  

A
 

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

B

c

D

E

F

Så det jeg lurer på i dag er: Hvis du var en blomst, hvilken av blomstene over her føler du deg som? Og hvorfor?

Alder er noe du vet jeg ikke bryr meg om..Du kan jo bare lese innlegget mitt fra i går. Jeg synes enhver epoke jeg har hatt, har hatt en verdi i seg selv. Jeg likte å være tenåring, selv om jeg nå tenker at det må være klodens vanskeligste aldersperiode, for MANGE. Mye som skal læres, mange krav som starter, mange forventninger fra både famile og også venner… Ikke lett å følge opp alt dette. Så følger mange valg i begynnelsen av 20-årene: jobb eller mer utdannelse, familie og barn, hus eller kollektiv,   singel eller samboer..? Litt stressende periode for noen, helt rolig og grei for andre, inntil det for mange begynner å roe seg i begynnelsen av 30-årene.. Vel, hver periode SIN SJARM.. Og jeg er ung som en fole eller kalv på sin første vårslipp, eller som en valp- løs i hundegården… Jeg gidder ikke tilføye, “i hodet”, at dette gjelder “i hodet”, du får finne ut selv om det gjelder sinn eller skinn.. 

Selv om jeg er leken, barnslig, frigjort og ung i hodet, er det allikevel noe jeg blir fryktlig flirfull av, og da er jeg sikkert ikke snill.. Men VELDIG slem er jeg ikke, jeg ler bare inni meg, så det går ikke direkte UTOVER noen..Og hva er det som får smilebåndene så på glid? Voksne menn som febrilsk prøver å se ut som ungdom.. Egentlig skal jeg trå VELDIG varsomt nå, for man kan sitte i glasshus å kaste steiner, før man vet ordet av det, og da spruter glasset tilbake på en selv, og man blir full av glass og kanskjer litt blodig også…  Det jeg mener er:  jeg prøver vel å se best mulig ut jeg også, og det er en syltynn egg eller grense som nærmest er usynlig innimellom, mellom det som gjør at man ser bra ut eller ung ut eller om man blir seende bare PATETISK ut..  Den grensa er lett å trå over, og da ser man plutselig bare RAR ut.. i mine øyne.. Og det gjelder både menn og damer, spør du meg.. Så glasshuset er kanskje nærmere enn jeg tror..

Det som fikk meg til å flire litt i skjegget i går, var en mann, sikkert over 40, med sæggebukser.. Og ja, jeg kan skjønne den faktisk, det er jo en slags mote for gutta, og noen fører den med seg videre i voksen alder, og det KAN vel se ungdommelig ut også, sånn at man NESTEN tar feil av alderen på noen av disse gubbene, hvis man ser dem bakfra. Men her er det snakk om denne grensa da… Hvor MYE sægger de? Er det litt, er det vel greit? Men når bukseumpa starter UNDER rumpa, linninga altså under rumpa, og selve bukserumpa er der knærne en gang var, synes jeg det ser latterlig nok ut på en 18-åring, men på en 40-åring??? Hi-hi… Det er ikke SNAKK OM å prøve å overbevise meg om at det er behaglelige bukser, at det er derfor man går kledd sånn. De fleste jeg ser klarer jo nesten ikke GÅ pga at de må passe på at den ikke faller av, skritt lengden blir forkortet av siget mellom knærne. Og faktisk fortalte en elev meg for mange år siden, at de fikk hofteproblemer av denne vaggende gangen. Legene hadde påvist..

Jeg blir noen ganger gående å luske litt, eller egentlig mer LURE litt,  fordi jeg lurer jo litt på hva de har DER OPPE. De dekker jo den VIRKELIGE, ekte rumpa, med  en t-skjorte eller en hettegenser i størrelse xxxxL, for å dekke over rumpa.. Men hva er det egentlig under den t-skjorta? Stillongs? Boxer? Annen bukse? Sannsynligvis en av de tingene.. Men en gang møtte jeg og søsteren min på en, vel han var under 40, men dog.. Han sto foran oss i køen på rimi, og det var rett før vi slapp alle varene i gulvet av forskrekkelse, jakka gled opp og under hadde han BARE rumpa… Buksa begynte UNDER rumpa, og han gikk og HOLDT bukda så vidt oppe med en hånd!! Og det er da, eller når jeg ser en mann på næmere 50 som sægger til anklene eller ikledd en ONE-PIECE ute på byen, at jeg må smile litt i skjegget..De ser ikke unge ut, bare litt rare Og de gleder jo mange folk da, så forsåvidt må de bare fortsette for min del :-), men da må de tåle at jeg smiler litt også

Sånn, nå skal jeg ta hårtørklet og hårrullene ut av håret, ta i litt leggevann, og begi meg ut i verden  

 KAN alder være en hindring? 

Herlig alder, hva mener du? tenker du kanskje…Hennes eller min? Vel, begge vil jeg si.. Alder har aldri betydd noe særlig for meg.. Jeg har stort sett alltid sett ut som den alderen jeg har. Da jeg fylte 18, så jeg 18 ut. Ble sjelden (aldri) spurt om legetimasjon. I alle år har jeg egentlig hatt folk rundt meg i forskjellig alder,og jo eldre jeg har blitt, jo mindre rolle har alderen spilt, på folk jeg omgir meg med.. Akkurat som kjønn eller nasjonalitet heller ikke har spilt noen rolle. Jeg omgir meg med folk jeg LIKER, og omgås med folk fordi de har en fin personlighet, og ikke pga alderen deres.. Derfor har jeg venner på jobb, som er 15 år eldre enn meg,men jeg har også venniner privat, som er nærmere 10 år yngre enn meg. 

Som du kanskje vet har jeg ingen barn selv, men jeg har 6 “tante-unger”. Vel, de er ikke unger noen av de lenger, men jeg har tilbrakt mye tid med dem, fra de var yngre, alle sammen. Min niese og jeg har hatt mange shoppingturer til byen og harry-turer til Sverige, bare vi to, siden hun var 12-13 år. Ikke fordi jeg skulle “passe” henne, men fordi jeg synes hun var ei flott jente å være sammen med.  Og fordi hun synes det var koselig å være sammen med den “rare” tanta si, som kranglet seg til å være med i karnevals-bursdagen hennes da hun var liten, ha-ha… ( jeg ville så gjerne kle meg ut til geopard-gris.. hadde kostyme klart på jobb, , bare lette etter passende anledning ;-))

Opp gjennom årene har det blitt mange koselige samtaler og turer, og i går hadde vi oss en herlig lørdag i byen. shoppet og koste oss. Niesen min er nå voksen, snart 19 år, og fremdeles er det jo sånn at jeg er sammen med henne fordi jeg LIKER henne som person, ikke FORDI eller på  TROSS AV alderen hennes.  

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I går kom hun først på en aldri så liten lunsj til oss, før vi GIKK til byen i 15 kuldegrader.  

Waynes Coffee er deilig, og dette er en veldig koselig kjede-kafè synes jeg. Det er som oftest stille og rolig der, altså ypperlig til gode samtaler

Min niese har verdens vakreste røde, naturlige hår (etter sin farmor, min mor) ,mens jeg er nødt til å kjøre FAKE-rød, for å prøve å få den looken, men det  blir jo aldri det samme som naturlige rødhåringer, som er fantastisk flotte

Er du opptatt av alder? Din egen alder? I forhold til andres?
 

Utifra overskriften tror du kanskje nå at det er SINTE legger jeg snakker om? Jeg har jo mast mye om at jeg øver på å bli sint, og på å  bite litt i fra meg, i stedet for å bite i meg ting. Vel, det er ikke her snakk om legger som har gått helt fra konseptene, og er fly forbanna, og sparker og biter.. Neida, det hadde kanskje vært på sin plass, men det er altså her mer snakk om at JEG er litt sint på DEM… Leggene.. Det hviler en slags forbannelse over dem, om du vil… Og derfor er jeg litt småirritert. Hva er så problemet med dissse leggene?  Vel, ingenting, trodde jeg selv, helt til jeg ble voksen og skulle begynne å bruke dem.. Jeg hadde i 30 år gått rundt og trodd at leggene mine var helt VANLIGE, helt allminnelig størrelse, men jeg fikk meg PLUTSELIG en oppvekker.. De viser seg å være enormt store.. Det er hvertfall sånn, at jeg skal ikke klare å finne støvletter som passer. Andre folk går rundt i flotte støvletter, med lange skaft, og høye hæler. Som du kanskje vet kan jeg heller ikke bevege meg på høye hæler, pga for lite øving i barne og ungdomsårene.. Så uten hverken hæler på støvlettene, eller høye skafter, så blir dette faktisk bare et par joggesko.. Men det ser ut til at det er det eneste jeg skal få på disse beina, støvletter er hvertfall ikke for en med legger av min size tydeligvis. Man skal helst være like tynn rundt leggene som man er rundt håndleddene…. 

Vel, vel, det er vel denne mangelen av støvletter, som har ført meg inn i treningsstudioet, i og med at jeg bare tøfler rundt i joggesko likevel.. Kan like greit ta meg turen dit.. Som du kanskje fikk med deg på torsdag,, ble jeg TVUNGET til å være igjen på jobben å spise bløtekake… og av den grunn kom jeg meg ikke på trening. Etter at NOE eller NOEN har hindret meg hele uka, fra å komme meg på det etterlengtede treningsstudioet, fikk jeg heldigvis kommet meg dit i dag Puh!!  Og hva er det jeg finner utt når jeg styrer på oppå denne tredemølla? Jo, igjen blir jeg påminnet om de forbannede leggene. De må jo brukes, som en del av denne løpingen.. Men de er slett ikke samarbeidsvillige.. Det er som om all vekt og kroppstyngde ligger samlet opp, HELT nederst på kroppen!! Og da kan du kanskje tenke deg hvor LETT det kan være å bevege seg FORT oppå en tredemølle? Eller å bevege seg i det hele tatt? Det er som å ha bly-lodd rundt anklene,  og i tillegg med stort VOLUM og utstrekning.

Hvis du har sett noen av tegningene mine på bloggen her, så har tegningene av MEG ofte slengbukser, eller bukser som er litt vide i leggene, og nå skjønner du kanskje hvorfor ?

Dette er litt fjas og moro, men det ligger noe alvor bak… fordi jeg er rimelig irritert på skoprodusenter som har bestemt seg for å lage støvletter med bare BARNESTØRRELSER på skaftene. Store og lange jenter som meg har ikke barne-legger, og kommer seg derfor ikke ned i slike støvletter. Det må kunne gå an å lage støvletter med LITT forskjellige former? Vi er tross alt MANGEl forskjellige former her i verden..

Ha en glad og fornøyd lørdag, jeg skal ut å kjøpe støvletter med niesen min.

Skal du noe hyggelig i dag?
 

I går hadde jeg en liten oppsummering av noen favoritter. Jeg fortsetter det hele i dag Noen flere favoritter:

•  Favoritt-musical:  Les Miserables
• Favoritt-kake. Oero-kake…. Den er helt usannsylig god, klissete og deilig

• Favoritt-dings: Nett-brettet mitt
• Favoritt-kunstner(norsk): Lillian Vedvik,  Åshild Karevold, Christine Hald

Lillian Vedvik lager nydelige sommerfugldamer

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

• Favoritt-tegneserie: Tommy og Tigern,  Arne And (ikke Anders And..)
• Favoritt-drikke: Kaffe Latte og ” Blå” Is-te-guava
• Favoritt-dag: Fredag (helt fra morgenen av…)
• Favoritt-spill: Hjernetrim-spill, med ord eller tall

Hva er dine svar i disse kategoriene?