Jepp…Når du ser dette fjeset…så vet de fleste som kjenner meg her inne at det er noe på gang.
Og det skal jeg love deg at det er …
Noe på gang altså..Men jeg røper ikke mer akkurat i dag..
Jeg er sikker på du trenger litt tid, på å sitte å lure litt… på hva som er i gjære…
Og så kan det vel hende at jeg røper noe mer i morgen….. Om du er riktig snill..
Kan ikke ligge HELT på latsiden selv om kalendertiden er over. Litt håndarbeid er alltid koselig å holde på med. Og siden jeg er i oldinge-hjørnet i dag (les HER) , så kjører jeg likegodt full pakke.
En pompadur er vel ganske retro sånn i seg selv…? De under 30 år har vel knappest hørt om det?
Og når jeg nå lager pompadurer , så lager jeg i litt 70-talls, retro-farger også… DET må vel bli bra?
En til er i laginga, samme farger men omvendte striper….
Mer i morgen 😉
…selv om det jammen kan føles sånn innimellom.
Jeg merker hvertfall at ting er i endring, og at jeg ikke HELT klarer å henge med innimellom Spesielt når det gjelder dupppedingser, tekniske greier og alle de sosiale plattformene man bør være på..
Men det rareste var når jeg stod i butikken her om dagen og følte meg som en OLDING fordi jeg brukte papir-penger for å betale. Reale cash liksom… Da følte jeg meg gammel da!! Jeg følte nesten at butikk-gutten prøvde å skjule et fnis i de dunete skjeggstubbene der…
Tenk så rar verden er blitt liksom, når selve synet av penger nesten er litt fortids-minner… 😉
Hva får deg til å føle deg gammel?
Hva får deg til å føle deg ung?
Armene hang slapt ned langs kroppen der han forsiktig prøvde noen små skritt alene. Luen var trukket godt ned over de store ørene. Det var HENNES lue.. men det visste han ikke. Nesen var kald og rød, og en dråpe hang ytterst på tippen og blinket. Han merket det ikke, så den fikk henge i fred.
Han trippet avgårde, som om underlaget var laget av glass. Med hodet lett fremskutt og øynene naglet i bakken, kom han seg steg for steg nærmere henne som sto der borte i snøskavlen og ventet. Frostrøyken spratt ut som små tåkedotter, hver gang han slapp et lite gisp i sin anstrengelse for å nå henne..
Hun sang lavt, som for å gi han støtten og omsorgen han trengte: “Du må gå de sjøl…. men eg kan gå de med deg”.
Ordene fra Bjørn Eidsvågs sang hadde festet seg godt i hodet hennes, og ga HENNE like mye støtte som det ga han som kom der med nervøse, små skritt bare meter i fra henne..Hun sang ordene tydelig, men lavt, slik at bare HAN kunne høre dem..
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.. Det hadde vært vennskap.. Det hadde vært kjærlighet… Og begge deler samtidig. Et helt liv.. De hadde alltid vært soulmates.
En våt snute dyttet lett borti hånden hans. Hånden hans. Han hadde hanskene hennes…Han visste ikke at det var hennes. Men de kjentes varme og gode.. Den våte snuten smatt på andre siden av ham, og dyttet nå lett borti den andre hånden. Snuten hoppet og spratt og hele kroppen logret ivrig selv etter bare minutter borte fra hans side.
Øynene hans beveget seg engstelig, fra det snø-belagte underlaget og opp på hunden som spratt ellevill omkring. Han sto som forstenet, lette med øynene etter henne, og med lav stemme hikstet han til:
“Hjelp! Den lausbikkja angriper vel ikke?”
Da var hun med raske steg borte hos han. Tok et godt tak rundt livet på han, slik at varmen og styrken fra henne nådde inn til han umiddelbart. Hun tittet opp på han med varme og kjærlighet, så inn i de engstelige øynene og sa for fjerde gang på denne turen: “Neida, Nico vil ikke angripe. Han er så snill så. Han skal til og med være med oss hjem. Så kan du gi han god-mat, slik som du pleier, når vi kommer hjem”. Da så hun engstelsen slapp..Han ble myk i armene hennes..Kroppen hvilte mot henne, og han så ned på henne med tindrende øyne. Fylte av kjærlighet..Fylte av trygghet.. Det såre draget.. som for noen sekunder siden hadde sveipet over ansiktet hans…det draget han fikk hver gang han FORSTO og HUSKET at noe var galt… var nå borte… Igjen var kun kjærligheten.
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.
I “Rør-samlingen” min. har det kommet et nytt bilde..Det er dette under her, som jeg la ut i dag tidlig.
Det ligger et rør ved siden av Operaen som er ypperlig til å knipse bilder av. I forskjellige sammenhenger, i forskjellige årstider og forskjellige vær. Jeg elsker å ta sånne bilder.
Noen ganger fikser jeg litt i tillegg, med redigeringsprogram…Får fram noen artige effekter. Men RØRET er utgangspunktet uansett.
Folkene på bildene er ikke folk jeg kjenner…bortsett fra de av MEG, og Salt og Pepper da…(vel de er jo ikke FOLK en gang). De fleste er uoppmerksomme på at de ble knipset.
Han med trekkspillet var en luring som hadde lagt fram hatten…Han fikk penger for både spill og foto 🙂
By og land- hver sin sjarm sies det. Og det uttrykket kan jeg skrive under på.
Jeg elsker skogen jeg, så forstå meg rett. Jeg elsker å iføre meg lett ulltøy, ta på vindbukse og en god varm jakke, og dra nesen min med banen oppover mot marka.Der spiser jeg en rute mørk sjokolade og litt nøtter, sånn rett etter nyttår hvertfall..
Men jeg bor nå en gang i byen da. Og jeg elsker den også jeg. Midt i sentrum… Med alle butikkene… Med alle folk..Med det pulserende livet..
Jeg elsker å sitte mukkens alene i leiligheten… Høre lydene og livet der ute…Og vite at jeg KAN være en del av det…om jeg vil…
Mest av alt elsker jeg å sprette ut døra med kameraet mitt…Snike meg rundt…Fotografere folk som ikke vet det..Fotografere LIVET og byen… Og jeg elsker derfor å fotografere RØRET ved Operaen.
Det er HELT spesielt det røret, når sola går ned…Da skinner det som gull der, og alt som kommer INNE i røret blir silhuetter og vakkert. Så når folk kommer og kaster seg inn i røret, rett foran kameraet mitt, da får de skylde seg selv.. Fornøyd med bildet jeg 😉
Jeg har tatt mange bilder av røret før, og mulig det kommer en liten sammenliknings-reprise på de senere.
Har du en plass du tar bilder IGJEN og IGJEN?
Hva har mest sjarm i dine øyne: by eller land?
Det er JUL…for meg også… Og nå var det RETT før jeg glemte meg bort litt..
MEN…. plutselig gikk det opp for meg at en viss Pittbulljedda.blogg.no har BURSDAG i dag!! Det var på veil til å gå meg hus forbi, men i grevens tid oppdaget jeg det.
Og hvem er så damen bak dette spesielle bloggnavnet?
Det er Vera Lynn!! Og bloggen heter jo også Vera Lynns verden
En pittbull er jo kjent for å være en kamphund…En gjedde kan også være en tøffing…Om Vera Lynn ser på seg som tøff og kampklar vet jeg ikke 🙂
Jeg kjenner Vera Lynn som en koselig dame, med hyggelige interesser. Koser seg med bestisen Anne på turer og hjemme. Fargelegger ved kjøkkenbordet, med sine to puser Vinja og Ronja ved sin side. Og nyter livet slik hun selv liker det.
Men jeg har også hørt at Vera Lynn har temperament.. Fordi hun selv har sagt det 😀 Hun kan visstnok fare opp, og bli hissig, men det er visst over på et blunk. Og slikt er da bare sunt er det ikke?
Jeg kjenner Vera Lynn bare som en koselig og blid dame, med et smil på lur, et fint innlegg og hyggelige kommentarer på bloggene.
Og i dag har hun altså bursdag!!
GRATULERER med dagen Vera Lynn, sånn i siste liten!
Kaken er sunnere enn det andre vi spiser nå om dagen 😀
I går fikk jeg en kjempefin gave av Oslopadda og Mammaen til Lille Supermann: mine to venninnner. Det er de to jeg var i Stavern med i sommer, og jeg tror nok de kjøpte dette herlige katte-paret der. Jeg synes ALT der inne var fint, og uttrykte kanskje det. Men jeg ble skikkelig overrasket over at dette paret lå under juletreet. Gledelig overrasket <3
Det skjønner du kanskje når du ser hva vi har rundt omkring her i den bittelille leiligheten vår 🙂
Jeg elsker en litt naivistisk stil… så disse kattene føyde seg bare rett inni i den stilen <3
Jeg er en heldiggris jeg!
Ellers har jeg kost meg ved “RØRET” ved Operaen, to ganger siste døgnet: Litt kan du se HER, om du ikke har fått det med deg. Og litt kommer i morgen. “Røret” er et supert foto-motiv!
Av og til kan verden virke litt masete…
Som om alt man gjør liksom ikke kan skje fort nok..
Man henger etter seg selv på et vis… Som sin egen skygge …eller som et slips på ville veier i vinden…
Verden venter ikke…Og NOE jager på deg…
Kanskje bare en liten stemme på innsiden til og med..som DU tror er verden….
Men av og til er verden utålmodig, med positivt fortegn…
Når solen farger verden med gull…da skjønner du at verden ikke venter…
Man må skynde seg…og det er greit på et vis…
Små gylne øyeblikk må fanges…på linsa…
Man må kanskje ta neste buss… kaste veska på bakken…
La frosne fingertupper være frosne fingertupper…
Bare gripe øyeblikket….som ikke venter..
