Jeg er på vei ut på landet igjen. Og benytter sjansen til en å vise dette diktet igjen, som jeg laget tidligere i år. Det er historien om mammaen min, en liten hyllest til en av de flotteste <3
Glimt i øyne og lett på foten
Fregner på full fart ned neseroten
Korte bein med smilehull
Krøller støpt av gull
Markjordbær og kjole-forklær
Potet-plukking gjorde møkkete knær
Lykkens nøkkel lå i et smil:
Livet blir hva man gjør det til
Kjoleforklær og sløyfe forsvant
Selvsydde kjoler var klare for dans
Liljeslank og lattermild
Svingte foten ung og vill
Dans ble mann og barn og hus
Slik levde de hverdagen i sus og dus
Lykkens nøkkel lå i et smil:
Livet blir hva man gjør det til
Årene gikk
Og dagene rant
Huset ble litt stort
da barna forsvant
Men Hun og Han levde lenge som to
Med kjærlighet i sitt lune bo
Aldrende dame-morsom og klok
kunne skrevet Livets Bok
Glimt i øyne, vilje av stål
Alltid en tanke med samme mål:
Lykkens nøkkel lå i et smil:
Livet blir hva man gjør det til
Vel…så hemmelig var det kanskje ikke..
Men jeg har nå hvertfall ikke avslørt før NÅ hva jeg skulle i dag…Så det har da vært bittelitt hemmelig fram til nå.. Nei…jeg skulle altså ikke ut å fly… Jeg bare flakset og fløy fordi jeg gledet meg sånn..
Jeg skulle jo treffe DENNE jenta i dag!! Elin Slåen!! Elevele!!
Det er nesten litt rart vi ikke har truffet hverandre før, for vi har kjent hverandre i sikkert 3-4 år nå, inne i blogg-blokka. Og hun er en av de jeg har tenkt at jeg GARANTERT skulle treffe en dag!! Jeg har jo truffet en del bloggere etterhvert men Elin har jeg ikke truffet før nå, men jeg visste at jeg VILLE!!
Hun er nemlig så herlig! Veldig seg selv! Veldig rett fram og ærlig! Veldig morsom!! Det er så enkelt med sånne personer, for de er ikke noe skumle!! Man finner tonen med en gang.Og det er bare koselig.
Elin var som jeg trodde: HERLIG!! Sjarmerende, søt, og flott å prate med! Vi fikk noen veldig koselige timer sammen <3
Hun hadde med tante-ungen sin..Han var en fin liten fyr.
Og jeg hadde med “mine”, og de blir jo alle glade for å se 😉
Nå tror jeg nok Elin skal bli lett å treffe igjen. Hun er jo stadig på disse trakter. Og da kanskje hun slipper at noen spiser opp kaken hennes også…
Om du skulle lure hvem hun er på blogg, så kanskje du har sett denne tegningen før? Verdt å merke seg hvert fall, når konkurransene dukker opp 😉
Har du truffet noen bloggvenner før?
Kjenner du Elevele?
I dag
Er en kjempefin dag
Skal jeg gjøre noe veldig moro som får armene mine til å flakse og fly Skal jeg gjøre noe littegrann spennende
som får sommerfuglene til å ta en bitteliten dans
Skal jeg kose meg
Av og til er rumpa en “fordel” om du skjønner hva jeg mener…
Det er altså ikke bare ulempe, med en puteliknende bakdel..
Som for eksempel i dag…Jeg gikk som en halvgammel kone, krøkte meg avgårde fra trikken …på vei mot t-banen..For det er slik en må gå her i byen når vinteren har satt inn.. Det skal ikke mer enn en halv dag til med snø her i traktene, før byen er en eneste stor skøytebane.
Så jeg er forberedt på det verste…og går som en gammel krok… Uten brodder, men med “piggene” ute likevel…Lister og tripper avgårde..
Men jeg må ha vært litt for lite på vakt likevel…Litt for opptatt av at vinteren var vakker og været pent..
For plutselig…uten forvarsel…skvatt beina vekk til alle kanter…Jeg var som Bambi på glattisen, bokstavelig talt!! Beina gikk faktisk RETT OPP…
Og siden rumpa er tung, forsvant den RETT NED…
Og heldigvis får jeg vel si… For selv om det gjorde snabla vondt…og jeg faktisk ropte og bar meg etterpå…så må jeg si rumpa likevel var det beste stedet jeg KUNNE falt….
Den er tross alt ganske polstret..
Jeg oppdaget i dag at jeg har kommet et skritt videre i det å bli voksen…etter dette fallet.. Jeg var overhode ikke “flau” over å falle, som jeg alltid var i yngre dager..:Jeg så meg ikke over skulderen for å se om noen så meg…Jeg VISSTE at mange så meg, og ga en “god dag” i det..Jeg var KUN opptatt av om rumpa var “brukket”…og om jeg ellers hang sammen…
Folk hastet i vei…hit og dit…. Tok ikke store notisen av meg..
Men EN mann tok seg tid…stoppet opp og hørte om det gikk bra…Og det gjorde det jo…bortsett fra at det var snabla vondt..
Nå sitter jeg her litt forslått, men jammen er jeg glad i denne “bakdelen” 😉
Ja, du kan besøke HENNE…eller ta deg en tur ut… Det blir ikke store forskjellen, for Utifriluft hun ER naturen og friluften hun. I egen høye person. Hun er skogens hulder og skogens datter <3
Hun elsker skogen, er alltid å finne på tur med Ivar, og tar de vakreste bilder mens hun er der ute. Hun lager bål, koker kaffe, spiser pølser og bare NYTER det å være i ett med naturen. Og da er man vel skogens datter er man ikke?
Utifriluft eller Margrethe som noen kjenner henne som er født i Sandefjord, men bor i Larvik. Hun har en datter og en sønn, som er ganske så voksne blitt. Og noen av oss kjenner den lille prinsessen hennes, fra bloggen HENNES også..Margrethe jobber som regnskapsfører, liker å farte rundt i Norge på tur med Ivar, er glad i romantiske filmer, favorittfargen er rød og hobbyen blant annet er trening, lage smykker, skogsturer og foto. Og både skogsturene og fotoen får vi mye av på bloggen hennes. Heldigvis!! BIldet er fra hennes blogg.
Margrethe en herlig dame. Hun virker uhøytidelig, lun, snill og god. Når det blåser litt storm i hverdagen, og høstmonsteret har fått litt tak i foten på noen og enhver, bestemmer Margrethe seg for at livet SKAL være godt og da blir det SÅNN. Hun har et positivt syn på livet, og dveler ikke for mye med triste tanker. Hun er stadig på farten med kameraet sitt og fanger på linsen det hun ser som verdifullt i livet. Hun har klart å få et nært forhold til mange her inne i blogg-blokka virker det som, med sin litt stille og beskjedne men varme og lune framferd.
Jeg er veldig glad for å ha fått en titt inn i blogg-leiligheten til Utifriluft, for man FÅR noe når man kommer dit..Det er ikke kaffe og kaker nødvendigvis på bloggen, men hun serverer energi. Og DET er noe man ikke får overalt.
Margrethe er i tillegg alltid med på noe sprell – hvis man setter i gang, og har en del konkurranser selv. Veldig koselig <3
Og i dag har denne fine damen bursdag. Huldra vår!
Kjære Margrethe
Gratulerer så masse med dagen 🙂
Jeg er så glad for at du har blitt en av mine gode bloggvenner her inne. For som jeg sier over her, du GIR noe 🙂
Håpe du får en nydelig dag , uansett hvordan du velger å feire den.
Her kommer en gjenbrukskake, og litt gammelt og litt nytt i innlegget, for det går fort i svingene her om dagen… 😉 Håper det smaker like bra for det <3
Håper også at vi få mulighet til å treffes en gang <3 For det tror jeg hadde vært koselig!!
Vennskap, enighet, samhold, kollega…Tegnet kan bety så mangt.. Man må helst se munnen, øyenbryn, bevegelsene, retningen..Alt spiller inn…Man må se det hele i en sammenheng, for å oppfatte.. Slik er tegnspråk..som andre språk..
Noe som IKKE er tegnspråk, men som sier mye likevel , er dans.. Og hendenes dans er den beste.
Her er far og datter utførelsen av hendenes dans i noen speil, og da er jeg ganske frelst..Refleksjoner, speilinger, skygger…Kan det bli noe bedre??
Denne mannen har et stort og varmt hjerte.
Han omtaler ikke seg selv sånn. Egentlig mener han selv at han ikke har så mange gode egenskaper. Jeg tror ikke det er falsk beskjedenhet, han bare SER IKKE seg selv sånn, Suttung eller Atle som vi også kjenner han som..
Men at han har et stort og varmt hjerte i hvert fall er jeg ikke i tvil om, selv uten å ha møtt han.
Han ga hjertet sitt til sin kone for mange år siden. Og årene med henne har tydeligvis gjort noe med både han og hjertet hans. For det vokste…Og kjærligheten vokste… Så nå etter at hans kone har fått Alzheiemer, og ting er alt annet enn lett for han i hverdagen, så banker hjertet hans fortsatt varmt og hardt for henne, på innsiden der.
Livet hans har blitt HENNES liv for en stund.
Fordi hun trenger det…
Fordi han mener at hun er den som teller mest.
I dag ER det imidlertid HANS DAG, bursdagen hans, og vi kan da i det minste prøve å gi han litt ekstra fokus her noen timer. Denne snille mannen, som skriver så varmt, sårt og fylt av kjærlighet, om livet med sin syke kone.
Han som tar de vakreste bilder, som får hårene til å reise seg på armene.
Gratulerer med dagen Atle!!
Håper du kan få en fin dag, selv om ting er ikke helt som du kunne ønsket deg.
Håper noen tenker litt på deg i dag, og gir deg noe å bli litt ekstra glad over.
Ta deg en tur i skogen om du får mulighet.
Kos deg med naturen og foto.
Og lag deg en god kake, om ingen andre gjør det.
Her hos meg får du bare en digital -kake, full av megabytes og virituell krem.
Og det blir man jo ikke feit av. Men Hipp Hurra uansett! Den er godt ment 🙂
Bursdagsklemmer fra Frodithen <3
Kjenner du Atle/ Suttung?
Ta deg en tur inn til han da vel!
Jakken i “falsk dun” er funnet fram.
Fine snøflak har dalt i hele dag.
Kinnene har blomstret og øynene tindret..
Hodet har virret opp og ned… Fram og tilbake…
Jaktet på fotomotiv..
Gjemt meg for snøballkastende pøbel-hender..
Vinteren har meldt sin ankomst for fullt..
Og jeg akter å GRIPE TAK i årstiden med begge hender, som jeg har gjort de siste årene. Prosjekt: “Ta vinteren tilbake” må jobbes kraftig med hvert år..For dette er årstiden som ikke er like lett å svelge som de andre tre… Men jeg nekter altså å la en hel årstid bare forbli et “vakum”…En ventetid hvor man kun sitter inne og venter på “bedre tider”…
Og for hvert år går det litt og litt bedre.
Foto er noe av årsaken..Men jeg lurer jammen på om jeg i år skal gå litt mer drastisk til verks…Med daglig aking eller ski-gåing, for virkelig å ta opp kampen med de små “snørr-befengte” småtassene om hvem som virkelig EIER årstiden vinter 😉
Noen ganger føles det som man bærer altfor tungt. For noen kan det føles urettferdig, for det kjennes som de bærer mye tyngre enn alle andre.
Det er vanskelig å sammenlikne..
Noen får kanskje litt tyngre greier å bære på enn andre. Og kanskje er det ikke så særlig rettferdig alltid.
Det som er sikkert er at jo flinkere man blir å bære, jo sterkere blir man kanskje. Det man gikk og bar på i starten som føltes blytungt, har fått en annen vekt fordi man har trent seg opp litt. Fått litt mer “muskler”.
Men for noen kommer ikke “musklene”…Det tunge føles slett ikke noe lettere etter som tiden går…Det kjennes bare enda tyngre i stedet for..
Om det ikke gir noe utbytte overhode å gå der å bære tungt, hverken i form av mer “muskler” eller mer klokskap, så er det kanskje ikke meninga man skal gå der med den lasten… Kanskje man rett og slett skal kvitte seg med hele greia.. Noen ganger må man bare ta et oppgjør å kvitte seg med faenskapen et eller annet sted om det er mulig…
Slenge den avgårde…La den ligge forlatt bak der, uten mulighet til å plage noen mer…
Da kan armer og bein føles lette som fjær i etterkant.
Jeg tror nok av og til det dessverre stemmer at noen for utdelt litt tyngre saker og hanskes med..Men jeg tror OGSÅ at vi alle har mulighet til å påvirke “lasten” vi har fått utdelt på ulike måter:
Endre formen på den…
Gjøre den mindre..
Finne andre måter å bære den på så den ikke får så mye fokus…
Håper du får en vakker dag, uten tunge ting å bære på 🙂
Det er viktig å gi folk den anerkjennelsen og den kjærligheten de fortjener, mens de fremdeles har mulighet til å sette pris på den.
Hvorfor venter vi?
Hvorfor sparer vi?
Hvorfor holder vi inni oss alle godordene?
Hvorfor forteller vi ikke folk hva de betyr for oss til daglig?
Til slutt kan det nemlig være for sent…Tiden er borte…Muligheten til å fortelle hva folk betyr er ikke der lenger.. Øyeblikkene forsvant…
Hvor trist er ikke DET?
