Når sola dukker opp spiller det egentlig ingen rolle hva årstiden heter. Sol er sol, og bare LYSET gjør noe med oss. Jeg fikk i alle fall en ekstra liten “boost” til hjerne der jeg ruslet hjemover fra jobb i dag. Ikke sånn KNALL-varmt, men det synes jeg egentlig er helt greit. Men liker lyset, og man kjenner liksom at man LEVER på en litt annen måte.
Tok til og med litt fargerik topp i dag. Jeg er jo kjent for å bruke mye farger, men i de siste dagene når jeg har vært syk, sutrete og “trumpete” så har ikke farger fristet overhode. Men i dag så jeg det var sol, og jeg tenkte: “Nå tar du deg sammen! Du kan gå med farger selv om du har vondt. Det blir ikke noe BEDRE av å traske rundt med kun svart…”
Og jammen hjelper det litt det også. Sol og fargerike klær løfter humøret.
Og en IS så klart! Men man spiser jo ikke is ute i PLASKREGNET, så det måtte jo sol til for DET også 😉
Av og til føles det som tiden er ute etter en. Minutter og timer jager avgårde, mens man heseblesende prøver å holde følge.
Det burde være sånn at tiden var til for OSS. At den lå der som et stille landskap og bare ventet på å bli tatt i bruk, i akkurat det tempoet vi måtte ønske. Slik at man kunne fylle på med det man måtte ønske: så lite man ville eller så mye man ville.
Men av og til er det ikke jeg som bestemmer, men tiden…
Har du tenkt over hvor mye man kan “si” uten å bruke sin stemme overhode? Nå tenker jeg ikke på tegnspråk…Her inne hos meg er det en selvfølge. At man bruke tegnspråk i stedet for tale er for meg en selvfølgelighet.
Nei akkurat nå tenker jeg på symboler. Tenk hvor mye et symbol for noe kan formidle. Og tatt i bruk litt mer bevisst kan det bety all verden, og utgjøre store forskjeller.
Tenk reaksjonene etter 22. juli, eller andre sammenhenger når triste og overraskende ting skjer. Roser, som symboliserer kjærlighet- blir lagt ned der det vonde har skjedd. Og viser omverdenen at man bryr seg.
Rose-tog, hvor rosen og menneskene samlet, viste kjærlighet og samhold. Man trengte ikke SI noe. Symoblene i seg selv sa alt.
Og som her over: kraften i en rose på vei opp av asfalten. Den mykeste blomsten, skapt i metall. En kjærlighet – en rose, myk og vakker, og likevel hardtslående og kraftfull.
Det er vel ingen tvil om at jeg har mange kjoler!? Jeg har hatt photoshoot på massevis av kjoler i sommer, og jeg ANER ikke hvor mange jeg har. Jeg bør vel kanskje telle etter en dag…bare for moro skyld..
Nei…altså jeg prøver ikke å stikke under en stol at jeg har kjole-dilla, og at jeg sikkert har mer enn nok.
-Har du noen gang sett meg i bukser?! Ikke det nei…Det tror jeg nesten på…
Jeg har nemlig nesten INGEN bukser!! Og nå juger jeg ikke særlig mye en gang… Så altså:
-Fortjener jeg ikke noen nye bukser??
Det er jo ikke sånn at jeg kan fortsette høsten og vinteren gjennom i disse tynne, florlette sommerkjolene mine? Kan jeg vel? Og jeg kan jo ikke gå bukseløs vinteren gjennom heller?? Her kreves det tiltak!!
Så jeg har en lur løsning så klart:
Er det ikke på tide jeg kjøper meg noen nye bukser! En aldri så liten shopping-runde?
Ikke det at jeg er Ghandi akkurat…. Men det er nå sånn mener jeg, at ser man folk som har funnet ut lure ting, så er det jo ikke bedre enn å leve litt etter deres ord…
I mine øyne er det nemlig også sånn: Klart det finnes drittsekker, både her og der…Men det blir ikke færre, om VI blir drittsekker også!! Det viser seg jo bare igjen og igjen her i verden…at det hjelper NULL og NIKS å skulle “skyte folk snille”… Man kan ikke filleriste folk til å bli empatiske og sympatiske..
Det eneste som noen gang har hjulpet bittelitt på “slemme” folk, er faktisk å snakke med dem. Høre på hva de tenker. Spørre hvorfor de er så sinna, hvorfor de slår…
Og i litt sånn overført betydning så tror jeg dette gjelder både “gutten i gata”, “bølla på skolen” eller i litt større sammenhenger med land og politikk. Vi får ikke fred ved å SKYTE alle de “slemme”. Det avler bare mer hat…
Så her er mitt lille motto eller ordtak, som jeg laget for en stund siden:
(En liten reprise på et tema jeg mener er viktig )
Når hverdagen har fått et SKIKKELIG tak i deg, og du blir filleristet inn i en “hverdags-form” igjen som du ikke alltid har SÅ lyst på, så gjelder det å finne noen små “holdeplasser” på denne “livets reise”, hvor man kan gå av for å kose seg litt ekstra. Altså noen små fine ting å glede seg til!
Joda, jeg mener fortsatt at øyeblikkene her og nå er de viktigste…de er det nemlig flest av. Og JA, det er viktig å ikke henge seg opp i FOR mye fortid eller framtid, fordi da går man glipp av de fine øyeblikkene NÅ. Jeg mener fortsatt DET!!
Det er jo bare et par dager siden jeg snakket om det sist, og endrer ikke mening SÅ fort liksom…
Men det er godt å ha NOEN små ting å glede seg til, som gjør at det kiler litt ekstra i magen når man “tøffer” framover i “hverdags-toget”. Så her kommer “glede-seg-til” -øyeblikkene i nærmeste framtid:
-Kjersti kommer til byen igjen
-Jeg skal på tur med søsters, hennes venninne og bestisen. Fjelltur. I begynnelsen av oktober.
-Og sist men ikke minst, jeg skal på tur med verdens beste kollega som ikke jobber sammen med meg i år. Vi skal til Gøteborg og shoppe!! 😀 I slutten av oktober.
…Og den NOEN er IKKE meg… Hrmf… Det gjør meg SKIKKELIG sur liksom..
Neida…
For de NOEN var jo Salt og Pepper så da var det greit. Jeg har jo en jobb nå hvor jeg av og til underviser på “Fjernundervisning”. Altså: via kameraer blir undervisningen overført til skolene der elevene går til daglig. De er jo bare hos oss på deltid nå.
Og jeg skal love deg at Salt og Pepper fikk vist seg fram litt i dag. De var både oppe i “egen person” og hilste på… OG vi viste bilder fra ferien. For elever i 2. klasse er det skikkelig stas med sånne “krydder-rotter”..
Her er noen av ferie-bildene elevene fik se.
Det å holde oppmerksomheten til flere 7-åringer samtidig fra en skjerm er ikke bare lett, så jeg tenkte det var lurt med litt “hjelp”. Og det funket det. Elevene smilte, brukte tegn og var aktive de. Så “rotten-tottene” får nok bli med flere ganger. Jeg har jo mye “rotte-materiell” og bilder å ta av når det nærmer seg JUL… (Gleder meg!!)
(Jobber halv dager ut uka, for jeg er HELT gåen når klokka er 12. Men det begynner å skje noe med bristen, så det er på bedringens vei.)
Hvis man opplever mye i livet som føles urettferdig, er det lett å bli bitter. Noen opplever kanskje mye vondt, og det vil etter gjentatte ganger kanskje føles som om NOE eller NOEN er etter deg. Det føles nok ikke alltid så rettferdig at NOEN skal få oppleve vanskelige ting IGJEN og IGJEN, mens andre tilsynelatende ser ut for å “seile gjennom livet” i en diamantbelagt gondol…
Vel…jeg tror ingen BARE “seiler gjennom livet”…Jeg tror det er litt “bølger i sjøen” i dårlige “rustholker” for oss alle innimellom. Vi har bare litt forskjellige måter å komme oss gjennom “uvær” og “dårlig farvann” på..
Men en ting som er viktig i alle fall, er å ikke bli bitter i etterkant, hvis man skulle ha litt flere “bølge-turer” enn de andre… For bitterhet spiser bare opp en selv, og rammer ingen andre egentlig. Selv om man i noen tilfeller kanskje skulle ønske det… En veldig klok mann sa en gang:
“Bitterhet er som å drikke gift og håpe det vil ta livet av dine fiender.” (SItat: Nelson Mandela)
Man velger her i livet om man vil tro på at livet bare SKJER… Man velger om man vil tro at man har NULL påvirkningskraft, og at man antagelig er født under en uheldig stjerne. Da blir man kanskje gående rundt å “lete etter” seg selv.. Lete etter hvem man er..
Eller man kan velge å tro at det er en selv som skaper livet sitt. Man kan velge å tro at man SELV bestemmer hvordan man vil ha det og så STYRE livet sitt litt mer i den retningen. Man kan velge å tro at det er JEG som skaper MEG..
“For hvert eneste øyeblikk er fremtiden i ferd med å bli fortid. Nuet eksisterer derfor heller ikke. Det er bare en overgangsform” ( Sitat: Thor Heyerdahl )
Kunne nesten ikke sagt det stort bedre selv, men jeg skal prøve….He-he…
Det er mye snakk om å leve i nået, “mindfulness” og tilstedeværelse med hele seg: fra tånegler og helt ut i hårrøttene. Jeg har jo vært en av de som har ropt høyest jeg:
“Ikke noe vits å angre. Skjedd er skjedd” “Ikke noe vits i å grave i triste minner”. “Lev nå!”“Ikke bare se framover- da går du glipp av det som skjer nå!”
Og sånn har jeg messet i vei.
Vel…jeg MENER jo det også da. Det er ikke noe poeng å miste de fine øyeblikkene man kan oppleve NÅ, fordi man sitter med det ene beinet i fortiden (“Alt var så mye bedre da…”) og det andre beinet i fremtiden (“Å så mye bedre alt blir bare jeg kommer DIT og DIT…bare jeg får oppleve DET og DET”). Sånn kan man jo ikke leve livet sitt….Da blir man jo delt i to, og ingen del er her og NÅ…
Men så er det dette da: Finnes det egentlig et NÅ?
Så fort vi tar et skritt inn i neste øyeblikk, neste lille fremtid, så er det jo RETT over i fortiden. Det er liksom ikke en tilstedeværelse i seg selv, men kun en liten bru mellom fortid og framtid….Og en utrolig kort en også.. Ingen kan vel være helt sikre på om øyeblikket i seg selv virkelig finnes? Man får jo egentlig ikke “tak i” nået før det er over og har blitt fortid..
Jepp…Det var dagens lille filosofi-stund, her hos Frodith 😉
