Jeg har tegnet MYE på blogg. Noen ganger for å illustrere innleggene mine. Andre ganger kom tegningene først, og satte i gang tankeprosess og et blogginnlegg. Jeg har tegnet på oppfordring. Jeg har tegnet til “sitater”, skrevet av mine bloggvenner. Noen ganger har jeg tegnet andre bloggere.. Og har en ganske stor samling av bloggfolk faktisk.
De siste årene har jeg også tegnet i jobben. Jeg har tegnet mange av kollegene mine. Tegnet et helt julebord da vi hadde digitalt julebord i hjemmekontor-tidene.
Jeg LIKTE å tegne som barn. Jeg lærte meg litt om tegning og oljemaling som 20-åring. Jeg tok forming som fag på lærerhøyskolen. Så skjedde det liksom ikke noe mer… før jeg plutselig begynte å tegne igjen da jeg fikk blogg. Ustøe skritt i begynnelsen. Vanskelig å tegne med mus og digitalt. Etter hvert begynte jeg å beherske teknikken. Prøvde ut ulike “pensler”. Og jeg har virkelig hatt STOR glede av å tegne digitalt. Lært mye 🙂
Synes du det høres fantastisk ut? Å bli båret gjennom livet?
At noen kaster deg over skulderen, enten det være seg et troll eller mannen du er gift med? Eller en som er begge deler? At noen kaster deg over skulderen, og labber av gårde, og du slipper å gå et skritt. Høres det greit ut? Behagelig? Kanskje det å henge sånn ikke er noe å trakte etter, og framkomstmiddelet gjør “ferden” litt slitsom.
Enn hva hvis du ble båret på bærestol da? En slags innretning hvor du sitter flott å behagelig på en stol, som bæres av flere bærere? Hadde det vært noe? Noen kunne kanskje løpe foran med store vifter, og gjøre luften behagelig for deg på varme dager?
Å bli båret gjennom livet, enten i bokstavelig ELLER i overført betydning er ikke noe å trakte etter spør du meg! Jeg er glad jeg kan bevege meg. Jeg er også glad jeg kan yte noe, både fysisk eller mentalt. Jeg ville ikke valgt å få “alt på et gullfat” eller “bli båret gjennom livet” uten det minst motstand. For ingenting gir meg så mye som hvis jeg har MÅTTET yte litt i forkant.
Jeg liker å være med å bidra. Jeg liker å være en som har skapt noe. Jeg liker å være med å “bære” for å si det på den måten.
Så…nei takk til å bli “båret gjennom livet”. Om det er på “gullstol” eller over skulderen på et troll… 😉
“Man må ikke spørre om meningen med livet, man må gi det mening” (Sitat: Håkon Bleken)
Akkurat sånn er det! Det er ingen som kommer å gir deg meningen. Du kan ikke en gang Google deg fram til svaret.
Noen ting i livet, må du bare fylle inn svaret på selv. Først da gir det mening. Og når alt kommer til alt…så er det kanskje LIVET i seg selv, som er selve meningen
“Før i tida” ble du sett på som “gal” hvis du satt alene et sted og snakket høyt med deg selv mens du så ut i luften.. og du var vel antagelig det også.. Gal mener jeg..
NÅ om dagen kan du “komme unna” med det meste, bare du har en mobiltelefon i hånda eller en plugg i øret.
Noen ganger ER det noen i andre enden.
Noen ganger er det tydelig ingen i andre enden… Hvis du lytter litt nærmere etter hva som blir sagt..
De “gale” i vår tid har i alle fall funnet ut hvordan “virke normal” 😁
På et kafė-besøk i dag så jeg en dame hvor det helt klart ikke var “noen hjemme” i andre enden. Men hun kunne lurt hvem som helst, med den mobilen i hånda.. og godt er det egentlig.
Det burde ikke spille noen rolle for andre egentlig hvem det er man prater med 😉
Mye kan sies om alder, og ungdommelighet. Og jeg har har nok sagt en hel masse om begge deler opp gjennom årene.. Her er hvordan jeg av og til ser på det:
“Å være ungdommelig handler om hvordan du lever, ikke om når du ble født” (Sitat: Karl Lagerfeld)
“På innsida bor det en “gal jentunge” som nekter å bli stengt inne” (Sitat: Frodith)
For det meste er det sånn livet er. Jeg lever som en halvgal jentunge som ikke lar seg verken stenge inne eller TEMME, og godt er det for livet blir så mye morsommere sånn… men så er det andre dager da…
“Når livsløgnen får seg en skikkelig nesestyver”
Av og til faller man liksom i asfalten med et plask.. Fra å vandre der oppe i skyene, litt høy på seg selv..til å gjøre svalestup og lande kabooms i bakken så tenna skrangler og musklene hyler..
Ja..for det er akkurat KROPP det handler om…Kropp og andre små detaljer vi presenterer oss med. Man kan liksom gå det ene øyeblikket med nesa i sky, føle seg riktig så bra. Ungdommelig så det holder…Får da en del øyekast fremdeles…Ikke så verst i formen…Kan være med på alt…Kan leke, smile og føle seg riktig så lekker… Livsløgnen holder hodene våre høyt hevet 😉
Men SÅ, når man minst aner det…så er det noen som kommer og banker livskiten ut av livsløgnen ens, og man blir stående der med det “kvinnelige skjegget” langt nede i en eller annen postkasse…..og man får ikke dratt seg ut derfra igjen…pga den hersens ryggen så klart!! Plutselig skrangler det her og der…Og man blir liksom litt oppmerksom på alt på en og samme dag…Plutselig er det både dårlige knær og tenner som faller ut.. Ryggen knaker og lager hekse-form… Og hvor mange av tennene er det egentlig som er ens EGNE igjen oppi gummen der??
Man skvetter jo litt når man ramler litt sånn i asfalten… MEN…nå er jeg ikke kjent for å bli liggende der.. Så det turkise håret…eller det røde for den saks skyld er egentlig fort på plass igjen .. og jeg kjenner det KILER på innsiden… Jeg kjenner at livet og verden ligger foran meg der og venter på at de små nette føttene mine skal danse riverdance i pur glede bortover…. Sånn er livet ja! Og se! DER var livsløgnen på plass igjen ja…. 😉
“Hva vil du ha i dag? Utrolig flott farge på håret ditt forresten”, sa han og slang på plass sine egne sorte, lange lokker.. Han tvinnet lett på ørdedobben, og fuktet de røde leppene mes han laget kaffe hennes:
Hun kastet på det røde håret, smilte glad og sa: ” Heh! Tusen takk! Nyfarget!”.
Hun smugtittet litt på han der han beveget seg elegant fram og tilbake bak disken med kaker, rundstykker kaffe-latte, smurte rundstykker, ryddet og serverte i et åletrangt skjørt og på høye hæler. En smule imponert over ferdigheter hun aldri har hatt…
Skulle jeg svare på det ville jeg brukt uhorvelig lang tid. For hvem man er kan vel ikke besvares i løpet av et helt liv en gang? Man blir liksom ikke HELT ferdig med å “finne seg sjæl”, gjør man? Vel…jeg har rimelig god styring på min “indre kjerne”, så kunne nok svart på noe av det, sånn for meg selv i alle fall..
Tenkte jeg likevel kunne gi en kortversjon av noen ubetydelige eller betydelige fakta om meg selv. Det er så klart MYE MER, men her er et lite utvalg:
-177 cm -hypermobile ledd -Mørk blond (det utgåtte passet sier så…) -41 i sko -masse føflekker -floaters i synsfeltet (“fluer”) -øresus (når jeg husker at det finnes) -operert 3 ganger
-mye glad -god selvtillit -gråter aldri (nesten) -sjelden Sint med stor S -snill, klok og omsorgsfull
-redd for: hester og andre store dyr, edderkopper og å snakke i store forsamlinger -glad i: Hr Frodith, familie og venner
-engasjert i: tegnspråk og kulturen som følger med tegnspråk -flink til: undervise barn på tegnspråk, tegne, skrive små rare tekster og å leve livet mitt
-2 søsken, ingen barn, eier ikke egen leilighet -spiser mye is, sjokolade og annet usunt -TRENER ikke, men GÅR mye.
-nesten 2 år før jeg lærte å gå (kanskje derfor jeg har gått så mye etterpå :-D) -nesten 8 år før jeg kunne sykle -kunne lese da jeg var 5 år
