Mamma var et av de klokeste menneskene i livet mitt. Eller.. hun er egentlig det fremdeles.
Når livet herjet litt med meg, så var en samtale med henne nok til å få ting på plass inni meg igjen.
Ikke nødvendigvis for at vi snakket om det som plaget meg, men rett og slett bare fordi hun hadde et så riktig syn på livet, etter min mening. Besøk hos henne satte livet og hendelser og “små humper i veien” litt i perspektiv, og jeg gikk alltid hjem etter samtaler med henne med med å se på “humpene” som akkurat det de var: “små humper”. Punktum!
Et av livsmottoene hennes, eller noe hun i alle fall ofte sa var: “Man må ta en dag av gangen!”. Hun levde de siste 8 årene av livet sitt med kreft, så hun burde vite. Hun levde dag for dag, med små fine opplevelser, i småskala-stil, som er en greie i vår familie. Trenger ikke de store karusellturene for å være lykkelige. Og jeg tror hun VAR akkurat det…Lykkelig altså. Også de siste 8 årene.
Ofte går jeg med denne tanken inni meg: “Man må ta EN dag av gangen!”.
Det betyr at jeg skal leve her og nå, og ikke bekymre meg så mye for det som kommer. Men jeg “går meg bort” litt innimellom. På veien foran meg ligger en haug med “hva hvis” og “tenk om” og lager skygger for dagen i dag. Og hva er poenget med DET liksom?? I verste fall vil jeg ha TO dårlige dager i stedet for EN…
Man bør ikke ta sorgene på forskudd. Man må ta grep. “Man må ta en dag av gangen”, slik min kloke mor sa.
Jeg savner henne <3
