Du som har kjent meg en stund vet at jeg har en slags fobi for digitale greier… Kanskje ikke akkurat FOBI, men en kraftig redsel i alle fall. Helt fra jeg begynte med maskinskriving som valgfag i ungdomsskolen på 1980-tallet, har jeg hatt skrekken. Enda de maskinene var jo elektriske og ikke digitale… (google forskjellen selv).. Men du skjønner greia.
Videre har det fortsatt. Hver gang det har dukket opp noe nytt og digitalt har jeg vegret meg. Jeg VIL IKKE!! Mulig det bare er at det er NYTT jeg er redd, men jeg tror det ligger noe mer bak. Fra postbankbok til minibankkort, fra fasttelefon til mobil, fra ingenting til pc og alskens duppeditter. Jeg må til og med undervise via skjermer og tastatur. Små barn der ute.. KRYPE gjennom skjermen på en digital måte…Kan du tenke deg noe verre??
Men hva er det som skremmer meg sånn? Hvorfor er det så himla vanskelig?
Det er alle valgene…
Man blir stadig spurt om ting? Vil du tillate at … sånn og sånn..? Hvis du sier nei så vil du…. Så svarer man JA da.. Og så popper det opp nye spørsmål….nye valg. Og jeg er hele tiden redd for å svare FEIL! For hvis jeg svarer feil kan jeg rote meg inn i en skikkelig smørje, som jeg ikke kommer ut av og må til slutt bare slå av maskinen eller rope på Hr Frodith: “Hjæææææælp!! Kan du komme å hjelpe?!!!” “Hva gjorde du før denne beskjeden da?!” spør Hr Frodith
Og den som i all verden kan huske alle spørsmålene og kommandoene før jeg kom så langt…..
Det verste er nok egentlig når jeg underviser digitalt. De små sitter på hver sine skoler, der de bor. De har med seg egne lærere som følger og hjelper dem i det digitale rommet, slik at jeg kan undervise dem en gang i uken på tegnspråk. Så dukker det opp et digitalt problem, midt i en time. Og jeg har ikke sjanse til å gjøre noe med det. Så står man der og stotrer og stammer (ja, på tegnspråk), med et fåret ansikt som er rødere enn tomatene og håper at timen skal være ferdig snart.
Det er NOE bra med digitale saker. Jeg er jo rimelig hekta på sosiale plattformer til tider…
MEN: Det kan jammen meg være et sant helvete også!!
He-he… Redd for at jeg krever å bestemme over DEG? .. Nei, det er ikke sånn at jeg tror jeg kan bestemme hva andre skal gjøre, hvordan de skal ha det eller hvordan de skal føle.. På ingen måte.. Men når det gjelder meg selv? Jepp!
Det er et sitat, av ukjent forfatter som går sånn:
” I am in charge of how I feel and today I am choosing happiness”
Det mener jeg stemmer. For det er nok ikke sånn at vi kan bestemme alltid hva som skal skje. Noe bare skjer. Livet skjer. Og vi har verken styring eller kontroll. Så vidt jeg vet har ingen andre kontrollen heller. Men NÅR det skjer noe, så har vi absolutt en mulighet til å styre litt hvordan vi TAR det. Vi er ikke totalt slaver av våre følelser. I starten av en hendelse kan vi nok bli litt overrumplet, og følelsene bare kommer i fullt monn, som om vi ikke skulle ha noen styring eller noe vi skulle ha sagt. Men vi kan hele tiden påvirke oss selv. Ta tilbake kontrollen bittelitt. Det finnes små “triks”, avledningsmanøvere, arbeidsmetoder, for å få litt orden på følelsene. Vi er ikke underkastet disse hvis ikke vi vil, spør du meg. Det er JEG som bestemmer, ikke de..
Det er ikke SÅ lett vil nok noen si. Og det har de kanskje rett i. Men igjen. Hvem har sagt det skal være lett? Vi får belønning for strevet vil jeg påstå så.. 🙂
Ikke for å gi deg dårlig samvittighet altså, men mens du har ligget der i senga med en skål riskrem til frokost krydret med litt pepperkakesmuler så har jeg vært på treningssenteret og svettet marsipangriser… NOEN har ikke fått vært på treningssenteret på noen dager fordi de har vært forkjølet. Vel…min “forkjølelse” har vart i over 2 måneder, så nå var det på tide. Klokken 08:15 var jeg på plass…
Det var utrolig slitsomt på slutten. Armer og bein kjennes som seigmenn nå… Litt gummiaktig og kraftløse… Eller så er det det jeg har lyst på akkurat nå kanskje… En seigmann…. Ja-ja.. i alle fal har JEG god samvittighet, for en liten stund. Mulig det blir en skål riskrem med pepperkakesmuler på meg til kvelds…..
Tulla!! 😀
Man får noen små oppmuntringer underveis. Og NEI… jeg løper ikke… og NEI… jeg er ikke på gruppetimer heller… Men du skjønner greia, ikke sant? Jeg kom meg ned dit!! Og hvis du trenger å kvitte deg med noen dumme tanker, så kan en god treningsøkt hjelpe på.
Noen ganger må man ta seg selv i nakken og riste hardt. Noen ganger holder det ikke med en vennlig oppfordring. Noen ganger er man selv sin verste fiende, både fysisk og mentalt. Noen ganger må man derfor ta fram litt hardere metoder. Noen ganger er hun med horn i panna bedre på å få i gang saker og ting.
To ting må ordnes:
Jeg må få “puddingen” ned på treningssenteret
Jeg skal slutte å bekymre meg for ting jeg ikke får gjort noe med
Er det sånn at savn må være trist? Noe altoppslukende, som nærmest fortærer deg fra innsiden? Er det sånn at når man savner, så opphører nåtiden å eksistere og fortiden overtar totalt?
For meg er det ikke sånn. Savnet mitt er stille og fredelig. Savnet mitt er med et smil om munnen, fordi godhet og glede var det som kjennetegnet den jeg savner. For meg er det ikke sånn at jeg forsvinner i fortiden. For meg er det sånn at DEN GANG DA er fine greier, som tusler med meg side om side med HER og NÅ.
Min mamma er for så vidt nærværende ganske ofte, selv om hun døde for 6 år siden. Jeg føler som hun er i nærheten fordi jeg tenker på henne nesten daglig i en eller annen sammenheng. Hun betydde veldig mye for meg, og de siste årene hun levde synes jeg hun ofte satte ting i perspektiv for meg, uten kanskje alltid å være det selv bevisst. Hun var en klok dame, og et godt menneske. Savner henne ofte, men med et smil om munnen. Jeg føler jeg har lært mye av henne, og jeg prøver å ta med meg videre i livet det hun både bevisst og ubevisst lærte meg.
Når det er jul pynter jeg lite. Mamma likte å pynte til jul, så vi er ikke veldig like akkurat der. Men hun laget for lenge siden noen nydelige nisser. Gikk på kurs og lærte hvordan de skulle lages. Når mamma døde var jeg så heldig å arve disse nissene. Jeg tar dem fram noen dager i jula. Det føles nesten som å ta mamma fram til jul, siden disse alltid satt så fint i sofaen der hjemme i barndomshjemmet. Og hun kommenterte alltid at de var så GODE, gode å holde i, nesten som babyer. De er omtrent baby-størrelse.
Etter å ha satt fram nisser og pakket sekken, dro jeg til søsters. Der er det for så vidt også litt nærvær av mamma. Søsters og jeg har jo henne felles, og hos søsters sitter de sammen nissene. NESTEN: For søsters og mamma gikk på kurs sammen og lærte. Det ble en veldig koselig julefeiring hos søsters, med nevøer og hunder og barn og masse gaver og god mat.
Jeg fikk masse fint: Opplevelses-gaver, sjokolade, sokker, skjørt, neglelakk, spekeskinke og fjøl, og som du ser et bilde fra Lady August, og lego-roser fra Hr Frodith. Nå er jeg jo sysselsatt hele jula, med den lego-pakningen. Gøy!! Og jeg ønsket meg virkelig denne <3
Det ble rød kjole også i år. Og med pinnekjøtt og kålrotstappe var det greit med kjole som ikke klemte for mye på magen 😀
Er det sånn at de som har vært ekstra snille det året som har gått får ekstra mye julegaver? Jeg har vært rimelig snill vil jeg si… så da gjenstår det bare å se…
Her blir det reiseklær. Kaldt ute i dag, så tar på noe som kan brukes både til reiseklær og koseklær etterpå hos søsters. I sekken er kjolen 🙂 Så hvis du forventet juleklærne som Dagens antrekk så stemmer altså ikke det. Julekjolen er uansett bare en kjole jeg bruker både titt og ofte ellers også. Jeg har som sagt ikke særlig pyntede klær. Og viktigst å ha på noe som er mykt og godt, og det er den kjolen jeg skal ha på. Så altså i dag:
Dagens antrekk:
Brun tights med sleng: Fra Cubus Brun cardigan: Fra Bik Bok Lue: Heklet selv
Jeg har “dristet” meg til litt kajal i dag også. På vippekanten. Lenge siden jeg har hatt noe sminke på øynene nå. For mye stier der i siste månedene. Men tror de har roet seg litt nå 😀
Stille lister morgenen seg inn lukkede dører. Smyger seg forbi frostroser og kuldegrader som står dørvakt nede i portrommet Tasser på ullsokker over linoleumen mot henne som sitter i sofaen med pleddet og kaffekoppen
Og HENNE, det er meg
Stille våkner verden Til knitrende papir og høylytte stemmer Som sover enda
Stille våkner verden Til ribbelukt og marsipangriser Som grynter i redsel over det som er skal skje Stille våkner verden
Er ikke en glatt trestamme uten krøllete grener og kvister..
Er ikke en blå himmel uten skyer..
Er ikke en rose uten torner…
Livet
Er glatte laken EN dag…En seng full av smuler den neste
Er silkemyke blomsterenger til å rulle seg i… med en skarp stein i enden man må passe seg for
Er harpetoner som treffer øret i lyse morgentimer… og rustne bremser som hyler truende i mørke kveldstimer.
Livet er
DINE skritt
Jeg satt og “bladde” litt tilbake i arkivet mitt, for å se hvordan dagen i fjor var. Jeg var i det tankefulle hjørnet. Akkurat som i dag. Jeg hadde vært hos legen, for å sjekke noe i panna…. Rart å tenke på hvordan dette året har vært, på godt og vondt. Lite visste jeg i fjor på lille julaften hvordan året skulle bli. Eller livet, som det jo også er..
Tingene i panna var jeg lite bekymret for egentlig, mamma hadde hatt det samme. Men lite visste jeg da hvordan det skulle prege året 2025 på mange måter. Det var haugevis av “smuler” i senga en stund.. som beskrevet over, men jammen meg har det vært silkemyke blomsterenger og harpetoner også. Jeg har møtt mange nye folk. Jeg har møtt folk på en annen måte enn jeg gjorde før 2025. Jeg har også møtt meg selv på en annen måte.
Det er saker og ting man ikke vet noe om i forkant. Deler av livet kan man ikke bestemme over. Noen ting bare skjer, uten forvarsel og med full tyngde. Men vi kan alltid være med å bestemme hva det skal få lov å gjøre med oss, på det mentale planet i det minste.
2026 skal bli mitt år! Som dette også ble det… Vi har bare ETT liv….antageligvis, jeg skal gjøre mitt beste for at hver dag skal være så bra som mulig 🙂
