Hvor går grensa? Eller er det noen grense? Det er spørsmålet.
Jeg snakker om “retusjering” som Tommy Tokyo så godt kalte det. Når man “tukler” med utseendet. Man kan endre på utseendet på mange måter. Noen måter er permanente, det er endringer på livstid. Andre er mer for en liten periode. Man farger håret, klipper det litt, farger brynene.. Ganske uskyldige greier..
Men hvor går grensen her?
Jeg så noen bilder i dag av en som hadde tatovert hele kroppen, halsen, ansiktet. ALT på overkroppen. I tillegg hadde hun operert bort nesen, og satt inn “horn” i pannen. For å bli noe hun ikke er født som i alle fall.. Andre går jo i en annen retning, med falske øyevipper, ducklips, fillers både her og der…implantater i pupper og rumpe.. Ja, du skjønner.
For meg går grensen så klart leeeenge før dette. Jeg napper og farger bryn og farger hår. Det er det! I tillegg til litt mascara og leppestift.
Så har man en annen type “retusjering”, og kanskje det som menes med begrepet retusjering: Endring av bilder av seg selv. Man utgir seg for å se litt annerledes ut enn man egentlig gjør, ved å justere litt på bildene. Noen filtre i “gjerningsøyeblikket”, fotoapparatet holdt i en heldig vinkel eller litt litt endring av farger og annet ETTER man har tatt bildene. Hvor går grensen HER? Noen retusjerer bort så mye rynker og linjer at de bildene som legges ut ser nærmest endimensjonale ut. Som tegneseriefigurer.
Hvor går grensen?
Selv justerer jeg jo på småting både IN REAL LIFT, med hårfarging, napping av bryn (begynte for et par år siden) og sminke. På bilder tar jeg gjerne noen heldige vinkler (ovenfra), legger på litt farge, og endrer på noen småting til.
For meg går grensen når det ikke begynne å likne på meg selv. Jeg HAR rynker. Jeg nærmer meg 60- ikke 30. Jeg har levd en stund, og det bør være greit at det ser ut som jeg HAR det også.
Finnes det noen grenser?
Jeg sier ikke at jeg har noen svar.
Ingen har noen fasit på hva som er greit. Det er så klart opp til en selv.
Her ser du et innlegg om et liknende tema: “Hamsterkinnenes og hakeskinnets “advokat”
Veldig vanskelig å svare på! Alt koster jo penger og hadde man hatt nok penger hele livet hadde jeg
nok brukt mer penger på utseendet. Kanskje,,,,,,vet jo ikke svaret. Det er bare noen tanker!
Men operere rompa hadde jeg aldri gjort!!! Det er 100 % sikkert.
Tenker det naturlige er det beste, jeg! Bruker litt sminke- mascara, eyeliner og leppestift. Ellers ikke noe. Farget håret tidligere, dette har jeg sluttet med. Ble så lei etterveksten! 🤣
Men dette er selvsagt opp til hver enkelt.
i går da jeg skrev om “hamsterkinn” googlet jeg bilder av hamsterkinn. Litt overrasket så jeg at jeg blant annet hadde fått opp et bilde av deg. Jeg måtte jo klikke meg inn på innlegget bildet tilhørte, og fikk opp det innlegget fra 2019 som du linker til her.
Jeg tenker grensen for retusjering går ved kirurgi..
Var jo litt av et tema en lørdagskveld 😉. Jeg har lite svar kjenner jeg, for på den ene siden har jeg lyst til å respektere andres (ofte uforståelige) valg, på den andre fronte beskjedene endringer av eget utseende.
Jeg har hatt mye moro med å klippe langt hår veldig kort, farget det rødt/svart, hatt det blått og bleket. Gitt folk en liten støkk med linser – ett blått, ett grønt øye. Jeg har en tatovering.
Lenger rekker det ikke. Jeg vil bruke pengene og tiden min annerledes. Jeg er så gammel som jeg er, og aksepterer det. Alltid glad for god kameravinkel – men de oppstår tilfeldig, jeg kan lite om både dét – og om hvordan bilder i dag kan manipuleres.
Jeg er den jeg er. Merket av levd liv. Jeg trenger dem som «ser forbi». Kanskje er dét hva vi alle gjør, uansett hvordan vi velger å la utseende komme til uttrykk 🤔.