Bismak

 

 

Det kom en bi forbi.
Den så så søt og uskyldig ut, tilsynelatende snill og grei. Kikket meg inn i øynene med et uskyldig blikk. Blafret med øyenvippene, og plasserte den smålodne kroppen sin godt til rette på den vakre blomsten jeg hadde i hånden.

Jeg tok den forsiktig opp. Ville klappe den.

Helt ut av den blå stakk den meg.
Jeg visste det jo innerst inne. Det er jo slik den gjør.

 

 

Men jeg var ikke forberedt denne gangen heller..

 

 

 

En slags bismak spredde seg:  gjennom fingeren, opp gjennom hånden og armen.. Og til slutt opp gjennom halsen…. Bismak…

 

 

Bien forsvant. Men ikke smaken. Den ble sittende i halsen..

 

 

 

At man aldri kan lære.

Hvis man er uforberedt kjennes smaken ekstra emmen…

 

Så… Hva jør man da?

Klør vilt og uhemmet på det irriterte, såre området?

Leter opp den forsvunne bi, og stikker tilbake? Som om det ville hjelpe? Være likedan..

Eller prøver man rett og slett å glemme hele greia? Ømheten . Sårheten. Skuffelsen. Over at det skjedde igjen..

 

Bismak..

 

 

14 kommentarer

Siste innlegg