Denne uken har jeg vært i barnehagen litt her på jobben. Jeg er så heldig å få lov å ha samlingstund med barnehagen, som mitt hovedansvar. Vi snakker her om de som skal begynne på skolen til neste skoleår, og er LITT store. Hver dag har jeg hatt ulike temaer og hver dag har jeg kledd meg ut til noe som passet litt med temaet.
I dag var temaet skole. Og skolestart. Salt og Pepper og Molte satt linet opp ved pulter i klasserommet. Og Timian satt i stolen sin, for han begynne jo ikke på skolen. Og JEG var den store ungen som er skolestarter til neste år. Jeg var nok LITT skeptisk til å begynne på skolen, men jammen var det litt moro også 🙂 Det er fantastisk gøy å se de ulike barna, og hvordan de tør å bruke mer og mer tegnspråk med oss som har jobbet med dem.
Jeg har verdens beste jobb! Det må det ikke herske noen tvil om 😀
Mammaen til Lille Supermann ble syk, så vi har avtalen til gode en annen gang <3
Jeg har tatt i bruk det andre brilleparet litt, har jo flere i samme fasongen men forskjellige farger. Nå trengs det bare nye glass igjen. Frodithen begynner å se litt dårligere… IGJEN…
Alltid hyggelig i stolen til Juliette, hos På Håret. Hun er en skikkelig god frisør, og en flott personlighet også. Så skravla går, jeg får mat og drikke og deilig massasje av hodebunnen. Her gjør jeg meg klar til at håret skal farges. Det er jo ikke akkurat lite rødt FØR det farges heller 😀
Etter frisøren var det strake veien til Cultivate, (som stenger dørene på fredag…SNUFS), for å møte Persillebladet.blogg.no.
Og det var skikkelig koselig. Vi spiste middag og drakk kaffe, og fikk pratet masse sammen. Vibeke er en veldig fin jente, ja vi er jenter vel 😀 Vi manglet ikke samtaleemner. Det hadde jeg heller ikke trodd. Kjemien var der med en gang den. 🙂 Blir nok flere treff på oss. Hun bor jo i Bergen, og der er jeg jo “stadig vekk”.
Jeg pleier å “åpne våren” med noen dikt jeg har skrevet tidligere. Og her kommer et par av dem. Jeg har ikke funnet hestehov ennå, men jeg har hørt vårfuglen, og nå er våren offisielt åpnet for min del 😀
Hjulene på den nyvåknede sykkelen spruter grus over hestehoven i veikanten i det den viltre gutteluggen bråbremser
Småsko med nette jenteføtter springer hylende nedover veistubben mens museflettene danser på strikkajakka
Slurping i grøftekanten fra 8 gulluggede hestehov på vei opp i sola
Lyden av vår
Og det er jo ikke bare lyder som vårfugler og slurping som varsler våren. Synet av vår er kanskje enda sterkere, så det ble jo et dikt om det også den gangen for lenge siden da jeg skrev det, i 2018.
Synet av vår
Barn som henger opp ned etter beina i trærne Støvler som truer med å falle av Blide barnefjes røde av engasjement, glede og 7 varmegrader
Tjukke ull-strømpebukser og skjørt Stukket ned i gummistøvler Erstatter boblebukse og cherocks
Skygger i vannet Av hun som danser vårdansen
Ringer i sølevann Dråper av snøen som tar farvel Speiling av hun som vandrer hjemover Mens det fremdeles hoppes paradis i bakgården
Synet av vår <3
Såh! Da er våren offisielt åpnet… 😀 I god gammel tradisjon…
Jeg satset på at 2026 skulle bli et bedre år enn 2025, og jeg må bare si at jeg er storfornøyd så langt! Januar og februar leverte så det holdt, på alle måter. Hyggelige beskjeder om helseting jeg hadde vært bekymret for. Kjempekoselige treff med både familie, kolleger og venner. Supre kulturelle opplevelser av forskjellige slag. Du kan jo lese HER og HER.
Og nå er mars også i gang med bare fine saker så langt, og enda er den ikke ferdig:
Jeg har hatt fantastiske uker på jobb. Det nye året har gitt meg ny giv, masse energi og en tanke om jeg kanskje holder i jobben min noen år til, hvis jeg får lov å jobbe sånn som nå
Jeg har fått beskjed om at jeg får igjen på skatten
Jeg har vært på en bursdagfeiring i helgen
I helgen var jeg på treff med familien på Afternoon Tea Party på Bristol
Jeg har sett på kunst på Fine Art med søsteren min
Kjersti var her, og vi fikk fartet både hit og dit, både shoppet, vært på Nasjonalmuseet og spist flere ganger ute
I morgen har jeg fri og har drøssevis av hyggelige planer 🙂 Mer om det i morgen! Jeg mener… hvis året fortsetter sånn, så tror jeg kanskje at det blir “pallplassering” på det! 😀
….kan jeg føle meg skikkelig fin… Håret skinner og oppførere seg som det skal. Huden gløder litt av en eller annen merkelig grunn. Rynker og hamsterkinn har bestemt seg for å vise seg fra sin beste side, og har trukket “innadørs”…
Noen ganger….
… kan jeg føle meg skikkelig dritt.. Håret henger slapt og livløst. Øynene er innhule, omkranset av mørke ringer. Kinnene er skarpe og sammensunkne, samtidig som jeg føler meg TJUKK og saggete i resten av kroppen…
Noen ganger….
… har jeg rynker som vises og et ansikt som sier 50+… og vel så det.. … har jeg hår som ikke er som da jeg var 25, og en kropp som har forandret seg på måter jeg ikke helt “så komme”… …. er jeg strålende fornøyd med å være akkurat den jeg er, på det stedet jeg er i livet.. … er jeg helt greit fornøyd med å være snart 60 og synes selv jeg både har det bra og ser bra ut med rynker, hamsterkinn og en 60 år gammel kropp
Det er greit når “toppetasjen” henger sammen med resten av “huset” 🙂
Pynta meg litt i dag da. Skulle på en liten bursdagsfeiring i 16-tida. Det ble en kort feiring for min del. Er overhode ikke i form. Stemmen bærer så vidt, på grunn av halsbetennelse eller noe. Og det måtte snakkes rimelig høyt skulle man både få sagt noe og høre noe. Jeg holdt i 3 timer. Resten av kvelden har vært “sofagrising” under pleddet, i kosebukse.
Av og til kommer gledene marsjerende.. Jeg mener.. de kommer litt i bolker… Plutselig har man mange ting man gleder seg til. De står nærmest i rekke og rad, og bare venter på å bli “aktivert” 😀
Nå er det jo noe å glede seg til bare den årstiden vi har foran oss. Men i TILLEGG har jeg altså noen aktiviteter på gang som jeg gleder meg til:
Jeg skal på Afternoon Tea Party snart, med familien. Det blir både gøy og hyggelig!
På onsdag venter den beste grøten i verden nede på “Grød”! Den skal inntas sammen med Mammaen til Lille Supermann. Og da MÅ det jo bare bli en hyggelig dag.
Jeg skal klippe og farge håret igjen samme onsdagen
Neste lørdag skal jeg møte en bloggvenn.
Neste søndag er det duket for en tur til Spydeberg på kafe. Jeg og Oslopadda skal møte Mammaen til Lille Supermann der. Det blir megakos! 🙂
Diagnoser virker ettertraktet om dagen… Veldig mang får “merkelapper ” i disse dager. Både voksne og barn. Pendelen svinger på hvilke diagnoser som flest folk faller inn under. Men de siste årene er det mange som har fått diagnoser som ADHD eller at de faller inn under diagnosen Autismespekterforstyrrelser. Det sies at vi alle har et snev av både det ene og det andre, vi er mennesker alle sammen. Men det er først når den noe avvikende atferden forstyrrer selve det sosiale samspillet med omverdenen i stor grad at man kan få en slik diagnose.
Som barn kan det være viktig å få en slik diagnose, fordi det utløser ekstra ressurser i skolesystemet, OG fordi det er med på at foreldre og barnet selv forstår hvorfor de sliter med den forventede atferden.
Som voksen med slike vansker utløser det vel ikke stort av ressurser i arbeidslivet, som hjelp eller assistanse. Kanskje noen tekniske hjelpemidler. Man kan få medikamentell hjelp, men kanskje det viktigste er at personen selv og omgivelsene rundt får større forståelse for hvorfor atferden er som den er.
En periode var det økende bruk av “diagnosen” høysensitiv. Det å være høysensitiv er ingen sykdom eller diagnose, men et medfødt karaktertrekk. Det var likevel en “merkelapp” mange ville ha en periode. Jeg opplevd i skolesystemet, og ellers i samfunnet for ca 10 år siden, at dette var noe “alle ville være”. Begrepet ble brukt i hytt og pine, og om du hadde LITT lett for å ta til tårene så var du automatisk høysensitiv og trengte litt ekstra spesiell behandling.
Men det jeg lurer på er: Hvorfor skrives det INGENTING om de “lavsensitive”? Jeg snakker ikke her om psykopater eller sosiopater, som har null empati, og er manipulerende og onde. Nei, jeg snakker om de som bare er litt LOW i følelsesregisteret. Som sjelden gråter, og ikke har nervene utenpå huden. Som går gjennom livet ganske så jevne, uten de store bølgedalene.
Jeg sier dette LITT med et smil om munnen. Jeg er jo selv en “lavsensitiv”… Og det finnes ikke beskrevet noe sted om et slikt karaktertrekk, eller diagnose. Poenget mitt er nemlig:
“Må vi alle ha en diagnose? Hvis ALLE avviker litt fra normalen, hva er egentlig normalen da??! Kan vi bare være mennesker alle sammen, med litt takhøyde for at vi er forskjellige? Og at vi ALLE trenger å bli behandlet som den vi er? UTEN å sette merkelapper på alle sammen?”
Dette var litt filosofering her på morgenkvisten… JEG har ikke noe svar 😉 Har du?
Få ting har jeg opplevd så til de grader OVENFRA som besøket på Prekestolen. Jeg var der i 2018. Spennende og flott tur. Ødela foten på slutten av turen, men husker mest den flotte turen først 🙂
Lysefjorden sett ovenfra… Frodithen sett ovenfra…
Og til slutt både Frodithen og Prekestolen sett ovenfra…