Diagnoser virker ettertraktet om dagen…
Veldig mang får “merkelapper ” i disse dager. Både voksne og barn. Pendelen svinger på hvilke diagnoser som flest folk faller inn under. Men de siste årene er det mange som har fått diagnoser som ADHD eller at de faller inn under diagnosen Autismespekterforstyrrelser. Det sies at vi alle har et snev av både det ene og det andre, vi er mennesker alle sammen. Men det er først når den noe avvikende atferden forstyrrer selve det sosiale samspillet med omverdenen i stor grad at man kan få en slik diagnose.
Som barn kan det være viktig å få en slik diagnose, fordi det utløser ekstra ressurser i skolesystemet, OG fordi det er med på at foreldre og barnet selv forstår hvorfor de sliter med den forventede atferden.
Som voksen med slike vansker utløser det vel ikke stort av ressurser i arbeidslivet, som hjelp eller assistanse. Kanskje noen tekniske hjelpemidler. Man kan få medikamentell hjelp, men kanskje det viktigste er at personen selv og omgivelsene rundt får større forståelse for hvorfor atferden er som den er.
En periode var det økende bruk av “diagnosen” høysensitiv. Det å være høysensitiv er ingen sykdom eller diagnose, men et medfødt karaktertrekk. Det var likevel en “merkelapp” mange ville ha en periode. Jeg opplevd i skolesystemet, og ellers i samfunnet for ca 10 år siden, at dette var noe “alle ville være”. Begrepet ble brukt i hytt og pine, og om du hadde LITT lett for å ta til tårene så var du automatisk høysensitiv og trengte litt ekstra spesiell behandling.
Men det jeg lurer på er: Hvorfor skrives det INGENTING om de “lavsensitive”? Jeg snakker ikke her om psykopater eller sosiopater, som har null empati, og er manipulerende og onde. Nei, jeg snakker om de som bare er litt LOW i følelsesregisteret. Som sjelden gråter, og ikke har nervene utenpå huden. Som går gjennom livet ganske så jevne, uten de store bølgedalene.
Jeg sier dette LITT med et smil om munnen. Jeg er jo selv en “lavsensitiv”… Og det finnes ikke beskrevet noe sted om et slikt karaktertrekk, eller diagnose. Poenget mitt er nemlig:
“Må vi alle ha en diagnose? Hvis ALLE avviker litt fra normalen, hva er egentlig normalen da??! Kan vi bare være mennesker alle sammen, med litt takhøyde for at vi er forskjellige? Og at vi ALLE trenger å bli behandlet som den vi er? UTEN å sette merkelapper på alle sammen?”
Dette var litt filosofering her på morgenkvisten… JEG har ikke noe svar 😉 Har du?
nei ikke alle må ha en diagnose ,men noen ganger er det en nødvendighet :=) jeg gråter iallefall lett ,litt for lett :=) ps utrolig koselig bilde av deg
Det finnes ikke mange uten diagnoser lenger! Ikke vanlig å bare ha et barn som er høyt og lavt som jeg hadde, eller være generelt engstelig slik jeg var sjøl. Veldig bra å fastslå diagnoser når det er nødvendig, bare så jeg har sagt det! Jeg er i mitt hode verken høysensitiv eller lavsensitiv, men et veldig følelsesmenneske 🙈🙈🥰
Jeg ser du skriver diagnose i hermetegn, men det er dessverre mange som fortsatt tror høysensitivitet er en diagnose. Jeg selv er høysensitiv, men kjenner meg ikke igjen i det å ha nervene utenpå huden eller forvente å få spesialbehandling. Ikke tar jeg lett til tårene heller. Jeg følte mange brikker falt på plass da jeg kom over dette begrepet for mange år siden. Det handlet om at jeg hadde følt meg rar og annerledes – derfor gjorde det godt at det var flere som meg. Jeg var ikke alene og jeg var ikke unormal. Hva som gjorde at jeg hadde følt det slik vet jeg ikke, men det må jo ha vært en slags forventning fra samfunnet kanskje? Hva som ble ansett for å være normal?
Jeg opplevde flest barn, hvor dette var merkelapper som ble PLUTSELIG satt i tide og utide. Hvis det er reelt, og det hjelper personer til å få klarhet er dette bra, ingen tvil om det. Og jeg mener er negativt er når slike ting plutselig blir en “greie”. ALLE har den eller den diagnosen. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Og det du sier om å ikke kjenne deg igjen i å ha nervene utenpå huden stemmer sikkert. For det jeg mener er at når diagnoser eller karaktertrekk er noe man skal sette på alt og alle så blir det “feil”. Jeg opplevde at folk som var lettrørte eller reagerte litt lettere med tårer var snare til å omtale seg som HØYSENSITIVE. Før hadde man knapt hørt om det å være høysensitiv. Det er bra med diagnoser som jeg har skrevet i innlegget, for mange ting, og det er også bra for folk å få klarhet i hvordan de fungerer og hvilke karaktertrekk man har. Få satt ting på plass. Jeg synes bare det er dumt når det blir “misbrukt” i dagligtalen, som noe “alle” har. Og jeg synes også at det er samfunnet det er noe feil med, hvis så mange faller utenfor og føler seg “feil”. Det må være et rom for at man er den man er, uten at alle trenger en merkelapp. Vet ikke om dette ble rotete… 😛
Nei, forstår godt hva du mener og er enig 😊
🙂
Eldstemann min er diagnosisert, elsker læreren hans som i ungdomskolen sa følgende; “Han er kanskje 5% annerledes enn de andre, men hvem er ikke det.»
Vi trenger nok bare å godta oss sjøl og for mange kan det nok hjelpe om en føler en har for store utfordringer med sine reaksjoner i samspill, at det er en grunn til det. En diagnose. Viktigst er at vi godtar hverandre med- eller uten diagnoser.
Ikke sant, vi er jo alle ulike uansett, og må bli sett for den vi er. Med eller uten diagnose, i skole, arbeidsliv og ellers.
Jeg synes det er viktig å få en diagnose, både for å få riktige medisiner og å få en forståelse både selv og hos andre. Det var like mye av det før, men da ble det ikke oppdaget, og unger med ADHD fikk heller straff på skolen for atferden sin. En person som er nevrodivergent har gjerne flere diagnoser også, for mye i hjernen går i hverandre. Ingen er likevel diagnosen sin og alle er forskjellige knyttet til personligheten sin. 😊
Det er på en måte det jeg mener.. Hvis det kjennes som man ikke passer inn, fordi samfunnet, skole, etc på en måte stiller en norm som INGEN passer inn i, og alle avviker, da er det jo samfunnet det er noe feil med. Vi må uansett se alle som de er, diagnose eller ei, skole eller ei. Og jeg er jo også enig med deg i det med å faktisk få diagnosen nå, for å få hjelp etc, når samfunnet nå en gang er som det er.. foreløpig 🙂
Vi må ikke alle ha en diagnose nei…. jeg føler jeg har en av flere – og jeg har nok av diagnoser som det er fra før 😀 klem
Klem og fin lørdag til deg 🙂
Jeg har og følelsen av at enkelte “samler” på diagnoser. Jo flere jo bedre.
He-he 😀