Sofagris: “En liten gris som oppholder seg særdeles mye i sofaen…” Sofagrising: “Det en sofagris gjør.”
I dag har det kjentes som at sofagrising var på vei til å bli en øvelse i OL eller i det minste VM. En øvelse eller sport, hvor det kreves iherdig trening for å nå opp på toppnivå. Jeg har sunket lenger og lenger ned i sofaen. Dype søkk vises i stoffet de få gangene jeg har reist meg for å hente litt mer sjokolade, eller for å gå på do. Jeg synes jeg har hørt noen HEIE på meg innimellom, så jeg har nok vært ganske flink i denne øvelsen i dag. Og alt dette mens jeg har vært alene hjemme. Mulig den heiinga var i mitt eget hode.. Sofagrishode…
Ja… sånn var DEN dagen…
I “pausen” fra sofagrisingen var jeg ute på en rosa sky og feiret kjolefredag
Som seg hør og bør en fredag bør man vel feire litt? At det er fredag, helg og greier. Uansett om man er i jobb eller ei, fredag er fredag, en god dag for feire. Kle seg i skjørt eller kjole, og lage seg en fin dag. Jeg feirer i tillegg høsten litt i dag. På med høstfarger 🙂 For det er vel også en tid vi kan begynne å glede oss til, og feire litt?
Jeg skal love deg at i dag morges var ikke skyene rosa overhode. Ei heller himmelen.. Den var grå og tung, og det silte ned med kalde, kalde regndråper…Men jeg var nødt for å sjekke ut noe, før blogginnlegget, så hva gjør man ikke for å komme i gang med bloggingen litt tidlig på dagen? 😀
Rykende ferskt rosa-bilde, med småvått hår, til rosa-innlegg.
I følge Wikipedia er rosa: “Rosa farger, særlig på klær, er et utbredt kjønnssymbol for jenter. Fargen forbindes ofte også med romantikk og homoseksualitet. I rokokkomoten på 1700-tallet var sterke farger som rosa ansett som en potent farge som også ble båret av mange menn i overklassen”
Det betyr altså at rosa er for ALLE, spør du meg. Og for ALT? Jeg fant i alle fall ut en dag jeg var ute og gikk at det innenfor et ganske lite område her omkring befant seg mye forskjellig i rosa. Inkludert meg 😀
Og jeg mener…snakk om å matche byen sin da!
Jeg har overhode ikke likt rosa før, på grunn av det røde håret. Det tok liksom luven fra håret. Men nå er håret blast og kommer til å være det en stund, siden jeg ikke tør å putte farge oppi skallen her ennå etter operasjonen. Så derfor er jeg plutselig blitt veldig glad i rosa: gensere, luer, bandana osv…
Hvorfor kan ingen bare gi et klart svart på det? Så slipper vi å lure så mye? Hadde ikke det vært greit? Noen som kom med en fasit? Og plutselig en dag la den ut på sosiale medier under tittelen:
“Meningen med livet”
Og så var det RIKTIG liksom.. det som ble sagt. Det var virkelig den ekte meningen. Da hadde vi vel slappet HELT av, og ikke lurt på noe som helst etterpå? Eller? Sannheten er vel at det vil alltids være noe annet å lure på.. Sannheten er vel at denne “meningen” er så forskjellig.. Vi må skape oss den selv. Ingen har jo “valgt” å bli plassert her. Vi er på en måte “utplassert” uten noe vi skulle ha sagt 😀 Men ut fra det er det jo å gjøre det beste ut av det, er det ikke. Leve et så godt som mulig liv, uansett.
Når man har gått så mye hjemme som jeg har gjort siste året så blir det en del tenking. Ikke noe særlig “vondt tankekjør”, selv om det sikkert har vært bittelitt av det også. Men i hovedsak har jeg vært ganske konstruktiv og positiv vil jeg påstå. Jeg har jobbet med meg selv, både mentalt og fysisk for å få på plass ting så ikke hodepinen skulle “regjere” i livet mitt. Jeg har tenkt på meningen innimellom, og har vel kommet fram til det samme som før: Meningen er å leve.. så bra som mulig. Her og nå. Skape gode relasjoner til folk. Kose seg. Jeg har ikke noen tro på at det er noe mer DYPTGRIPENDE enn som så. Det høres kanskje “tomt” ut for noen. Det er det ikke. Ikke for meg.
Og det er jo JEG som skal leve MITT liv, ikke sant?
Etter en kopp kaffe og litt mat tikket det inn en melding fra Kjersti om kjolen jeg hadde sendt som overraskelse i posten til henne ENDELIG var framme! Jeg måtte spørre underveis (i løpet av uka), om hun var i postkassen noen gang. Folk går jo ikke i postkassen lenger nesten.. Men i dag var den kommet fram. Jeg tenkte i forrige uke at hun trengte en liten overraskelse i posten. Det er jo alltid hyggelig å få overraskelser 🙂
Hun ble kjempeglad! Og da blir jo jeg kjempeglad også. Det jeg sendte var en skinnkjole (imitert skinn). Jeg kjøpte den for 2 år siden, men den har liksom alltid bare sittet på som et pølseskinn. Kjersti er en del slankere enn meg så til henne ble den perfekt. Se på det glade ansiktet da! 😀
Her var rett etter jeg kjøpte den. Pølseskinn DA, verre nå… 😛
Etter jeg hadde fått den hyggelige meldingen kom jeg meg av gårde ut i verden. Måtte gå min daglige tur. I tillegg skulle jeg innom å jakte på ransler til Salt og Pepper. RANSLER ja. Det må man ha til skolestart!!
Jeg fant noen fine som satt fast i STOOOORE sekker. Og det var ikke SNAKK OM å få lov å kjøpe bare en liten en… Hrmf!
Så vi endte opp med noen andre små. De var nesten enda finere i form og farge. Eneste problemet her er at de ikke har reimer. Men det ordner vi på jobben, med litt limpistol og noen lærreimer eller stoff.
Til sist tok jeg meg en kaffe og chiapudding på Storosenteret, før jeg tok siste gå-økten hjem igjen.
Til middag har jeg spist falafel-boller, med grønnsaker til. Har funnet ut at jeg er “skap-veggis”.. Eller, nå er det jo avslørt…så er vel ikke så veldig skap lenger..
… gitt ALT på trening (selv om det virker som bare oppvarming for noen), når du omtrent må hyre noen til å bære sekken din hjem fra treningsstudioet og det viser seg plent umulig å få flasken med vann opp mot munnen siden armene er laget av spagetti..
Litt spent på hvordan det går på jobb i morgen med tegnspråk og alt… 😀
Når det gjelder “forsetter” om å ikke spise godterier- “Hun andre” har en annen hjerne, og kommer innom hver dag klokken 18. Ja…mulig det er min egen hjerne, egentlig, men du skjønner greia. Resultatet er det samme: Mengder av snop inhaleres i timene før sengetid…
Det samme gjelder trening: Lover dyrt og hellig på kvelden at i morgen MÅ jeg trene, spesielt siden det blir så mye snop på kveldstid.. Når jeg våkner sitter “hun andre” og lurer inne i stua når jeg kommer fra soverommet, og kommer snikende fram så fort jeg har fått i meg en kopp kaffe:
“Du trenger vel ikke det der treningsstudioet…. Det er jo så fint vær i dag… Den ryggen din er vel ikke helt god? Og den stien på øyet, blir ikke den verre av trening?”
Hun hvisker i starten, innsmigrende.. Og jeg skjønner fort at her gjelder det å få på seg treningstøyet før hun får skrudd opp volumet… 😀
Vi snakkes! Jeg må gå før hjernen våkner skikkelig!
Jeg er jo ei landsens jente egentlig jeg. Vokst opp på Vestby, hvor det ikke var så mye annet en gårder og skog da jeg vokste opp.. (overdriver LITT da.. 😀 ) Selv om jeg nå har bodd mange flere år i Oslo, og elsker å bo her, så kjenner jeg at jeg “kjenner meg igjen” når jeg kommer til småsteder som minner om der jeg vokste opp. Deilig. Frisk luft, mange jorder, skog, blomster, små bekker og markjordbær i grøftekantene.
Reiste til Spydeberg i dag, for å gå tur og ta en kaffe på “Stasjonskafeen”. Et nytt konsept på noen gamle stasjonsbygg. Kafeer med mye godt i.
6 km med Mammaen til Lille Supermann gjør godt. Det er alltid godt. Ting faller liksom litt på plass når vi treffes. Vi lufter det vi har på hjertet, og veldig ofte tenker vi ganske likt. Bare DET er jo deilig av og til, å vite at noen tenker som en selv. Så: alltid godt, alltid påfyll.
Mye fint å se på Spydeberg: Grønn-grønn skog..
Og litt høstlige innslag i lyngen..
Flotte gule jorder, med stier det var LOV å gå på..
Gamle graver..(Hylligraven)
Gamle gårder, med skigarder rundt..
Og helt til sist var det chiapudding og kaffe på Stasjonskafeen 🙂
Når street-arten flytter INN, i stedet for å henge ute, så får det jo et helt annet uttrykk så klart. Noe av det rebelske forsvinner jo. Det er ikke lenger bare en “ung jypling” som har bedrevet “hærverk” med sprayboksen sin i nattens mulm og mørke.. Det får mer preg av noe stuerent, selv om budskapet er det samme i bildene. Det litt rebelske ligger fremdeles der, men et litt annet publikum kanskje får tilgang til det på denne måten.
Mange street-art-kunstnere har ikke villet bli anerkjent av det kultiverte Norge. De liker rollen de har hatt og har som “rampen i klassen”. De har hatt et annet poeng med kunsten sin.
Jeg liker at de flere steder har flyttet inn. Også! For det er jo ikke sånn at de slutter å male ute, de har bare kommet inn også. Og noen selger til og med ganske bra etter hvert, etter mange år som anonyme som har levert varene utendørs under pseudonym.
På Kunsthallen Street-art Norge har det åpnet ny utstilling: Street & Urban Art 2025. Den åpnet i går. Jeg er som kjent en “street-art-hund”, og ville få med meg utstillingen. I helgen var den gratis til og med.
Mye forskjellig, og jeg har bare plukket ut en liten brøkdel av det som var der nede. Dra dit å se selv.
En av kunstnerne, Thomas Blix, sier så vakkert om malingen: “When I paint, I think of the canvas as the rhythm, the paint as the instruments, and the brushstrokes as the words. When I bring these elements together, I create a visual artwork in the same way a composer creates a melody”. Bildet hans er over her.
Det var mye fargerikt og fint å finne der så klart.
Disse to bildene likte jeg kjempegodt. Når man bruker elementer av et uttrykk for å sette sammen noe til et nytt uttrykk. Kunstneren het Geeky, Ivan “Geeky” Mondaca Trykk på linken så finner du ut mer om han.
Bildet under her het “Money Lisa”, og en kunstner kalt Pez sto for dette.
Det som var ganske spennende var så klart bildene til den ganske så kjente Street Art- kunstneren DOLK. Han var det jo få som visste hvem var før i 2018. Malte under pseudonymet DOLK, men heter opprinnelig Andreas Hamran Færø. Han ønsket ikke at folk skulle vite hvem han var, fordi han ville unngå politiet og ønsket ikke å bli kjendis. Siden 2004 har Dolk jobbet, malt og stilt ut flere ganger sammen med Banksy.
Dette bildet heter: “Remote control”
“Girl with teddy”
“Suicide painter”
“Last Mona”
Det anbefales å ta seg en tur dit å se utstillingen. Jeg synes jeg fikk skikkelig påfyll 🙂
En tur langs Akerselva kan inneholde litt av hvert. En haug med små hverdagsligheter. De er jo fine nok i seg selv. Jeg kan se dem HVER gang jeg er på turen min, men vakkert er det uansett.
Elva…
Endene….
Fossen…
De er der hver gang jeg rusler mine turer. Men fint er det uansett. I dag var det noen små opplevelser jeg ikke er så vant til som gjorde de små hverdagsøyeblikkene litt ekstra fine:
Jeg så en øyenstikker, og klarte å få fotografert den før den stakk sin vei. Det er sjelden jeg får gjort 🙂
En jente/dame drev med øvelser i denne ringen i det jeg var på vei forbi. Luftakrobatikk. Jeg stoppet opp og så. Hun hadde en hel liten “forestilling” mens ringen snurret rundt og rundt. Fantastisk flott. Jeg tok ingen bilder, synes ikke jeg kunne det uten å ha spurt henne. Ga henne en tommel opp, før jeg gikk. Skikkelig gøy å se!
Da jeg var nesten hjemme var det to små gutter som stoppet meg. De hadde fått trøbbel med sykkelen sin, og lurte på om jeg kunne hjelpe. Jeg kan lite om sykler, og det sa jeg. De klarte ikke helt å forklare hva som var problemet heller. Men INGEN hadde slått seg i alle fall, og pappaen kom visst litt oppi veien. Så det fikk gå. Det var en koselig liten hendelse. Ikke så ofte man snakker med folk rundt seg, verken store eller små. Og det BURDE man 🙂
Jeg gikk til sist innom Street Art Kunsthallen siden de har en ny utstilling. Fortsettelse følger 😉