Det hadde vært travelt der inne. Årstider hadde kommet og gått.
En dag hadde rødgult løv dalt stille mot bakken og dannet et teppe, for neste dag å virvle hektisk rundt i ring kun avbrutt av små barnehender som ga dem en reise mot himmelen. Hylende barnestemmer hadde fylt hagen og haugene med opprakt løv. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En dag hadde snøen falt. Fine hvite flak hadde laget små piruetter på sin vei ned mot den kalde bakken. Som små ballerinaer hadde de samlet seg på bakken, først i en ring rundt den aldrende løvet. Siden som et dekke i hele hagen. Hvinende barnestemmer hadde igjen fylt hagen. Små hvite baller hadde flydd gjennom luften, uten mål og mening. Truffet det gule gjerdet som omkranset huset. Laget små avtrykk. Barnehender hadde tegnet smilende fjes på den gule veggen, med hvite snøballer som blyanter. 

Nå sto hun her igjen. Blomstene hadde kommet og gått. Løvet hadde dalt og snøen danset. Nå var det helt stille i hagen. Så stille at hun hørte gresset svelge. Hun så knoppene på trærne strekke seg i morgenlyset. Hun så de nyvåknede blomstene løfte hodet mot en smilende sol som lovet en god dag. Hun sto der i skjul. Som hun alltid gjorde.

Hun var en tilskuer til stykkene som utspant seg i den lille hagen. Hun var den del av det hele, men uten at de egentlig visste det.En dag ville hun kanskje finne mot til å bevege seg innenfor gjerdet. En dag ville hun kanskje banke på døren på enden av huset. En dag ville hun kanskje tørre å møte de voksne blikkene der inne, åpne den til nå gjenklistrede munnen og be om unnskyldning. En dag ville de kanskje tilgi.

Hun tvinnet det grånede håret mellom fingrene der hun sto. Hun trakk den tynne jakken tettere om seg. Det var ennå ikke sommer. Det var en ny vår på livets scene. Håpets vår.

Som du skjønte er dette mitt eget bidrag i den lille skriveutfordringen jeg har gående. Sjekk HER, så ser du hva det går ut på 🙂
Bli gjerne med!