Hun sto foran den stengte smijernsporten. Hånden knuget så hardt om den lille metallbiten at knokene var blitt helt hvite. Området rundt var rødt, og huden ned mot fingerleddet spent og stram. Hun kjente den lille nøkkelen, nyslipt og skarp, skar inn i huden i håndflaten. En dråpe blod fant veien gjennom den lukkede neven og landet på den grå asfalten foran henne.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Tenk at en så liten gjenstand kunne bety så mye!! Tenk at den lille metallbiten hadde alt å si for hva som videre ville skje!

Hun hadde vært tvilende til å ta i mot den. Visste ikke hva som ville skje.
Var redd for hva det ville føre med seg.
Var redd for at den lille gul-fargede nøkkelen var en utfordring hun ikke ville klare.
Var redd den betydde at hun måtte kjenne på alle disse følelsene hun helst ville legge bak seg.
Var redd hun var nødt for å finne løsninger…Inni seg..
Var redd for at hun ville måtte låse opp dører hun hadde stengt for årevis siden.
Var redd hun ikke ville kunne beskytte seg lenger, hvis hun ikke kunne stenge ute all farligheten. 
Var redd….

Hjertet hennes hadde kjentes som et kaldt og lukket rom i årevis. Noe hadde ligget som en klo rundt hjertet der inne og klemt hardt. Slik at hun til tider hadde hatt vanskeligheter med å puste. Noen ganger hadde det ikke kjentes vondt, bare kaldt, hardt og lukket. Som et stengt rom der ingen hadde tilgang.   Det var som om hun hadde stengt det av, dette rommet. Lukket døren og rotet bort nøkkelen. Med vilje.. Det var et rom som ikke gjaldt lenger.

Det hadde ikke alltid vært sånn. Tidligere hadde hjertet vært varmt, lettvint og banket i takt med sommerfuglenes vingeslag over en blomstereng full av Maria Nøkleblom. Det hadde vært som et luftig rom, med massevis av dører hvor hun hadde stått i døråpningen og delt ut nøkler til alle som ville ha,  fra  det digre nøkkelknippet sitt.

Alt dette var før noen hadde tråkket inn der med møkkete støvler på. Trampet og stampet rundt med tunge føtter, til det kjentes sårt og vondt.
Det var før noen hadde tatt i bruk nøklene som kniver, og risset inn navnene sine med rå makt i veggene der inne.
Det var før noen hadde funnet skatten hennes som hun hadde prøvd å gjemme så godt. Før de hadde tatt den fram, og tråkket på den.
Det var før rommet var blitt helt mørkt…

Nå sto hun her.  Utenfor den låste døren.
Ganske lik et nøkkelbarn, som kommer hjem til et ensomt hus etter skolen.
Ganske likt et barn som spiser nøkkelostskiver ved brødfjøla, etter å ha låst seg inn, mens hun venter på at mor skal komme fra jobb. 

Bortsett fra at NÅ var hun jo ikke lenger et barn.  Hun var en voksen kvinne, som skulle klyve av sykkelen. Låse den fast til smijernsporten. Stikke den lille blodige nøkkelen hun hadde i neven i det sorte nøkkelhullet, og skyve inn den tunge smijernsporten. 

Spørsmålet var bare om hun ved å åpne døren inn der, ville åpne døren inn til hjertet sitt igjen også..
Spørsmålet var om hun var KLAR for det… 
Spørsmålet var om hun ville føle seg innesperret på en annen måte, om noen fikk tilgang til HENNE igjen. Var det en ÅPNING? Med lykke og muligheter? Eller var det en avslutning?

Tenk at en liten gulfarget metall-bit kunne ha så mye å si for veien videre.

Hun tittet opp. Så det krøllete hodet til han som ventet på henne stikke ut gjennom det åpne vinduet. Han lente seg ut. Fregnene danset tango på bleke kinn, skjegget lunt og rødt, et smil som ingen ende ville ta…Den milde stemmen hans føltes som et varsomt kyss på pannen:

“Der kom du endelig! Som jeg har ventet på deg!”

(Denne lille novellen ble skrevet på stikkordene og assosiasjonene jeg fikk i går fra leserne mine, da jeg la ut ordet NØKKEL. De fleste vil kjenne igjen sine ord, eller i det minste en stemning. Stikkordene blir triggere for historien som lå inni meg og bare ventet på å komme ut. Samskriving er gøy   )

#novelle #assosiasjoner #samskriving