Han hadde ringt henne på morgenen…
Tidlig egentlig.
Hun hadde knapt kommet ut av pysjen og varmen fra dyna. Hun hadde kastet litt vann i ansiktet, surret en strikk rundt det ville håret som jobbet for å komme løs og dratt på seg en diger hettegenser, en tights og ullsokker. Det ville liksom aldri bli helt sommer i år. Hun hadde tasset inn i stuen med kaffekoppen i den ene hånden og plassert seg i den brede vinduskarmen med utsikt over byen. Her kunne hun sitte usjenert i timevis og titte på verden på utsiden. Akkurat når hun hadde funnet en strime med sol der oppe i vinduskarmen…en liten strime som varmet opp det slitne hodet hennes…akkurat da hadde han ringt.
Hun hadde skjønt det var viktig for han. De måtte treffes. Stemmen hadde vært insisterende, men lav…som om han bar på en hemmelighet. Hun hadde kjent en underlig følelse i mellomgulvet. En følelse hun aldri hadde kjent før. Ikke med han..
De skulle treffes i parken. Han trengte å snakke. Det var noe med hvordan stemmen hans hadde vært da han ringte, varmen i den… og tonefallet. Det var noe med forslaget om HVOR de skulle treffes… Det var noe med alt det han IKKE hadde sagt…som han brukte å gjøre…Hun kjente det var noe som var forandret, at det var noe som måtte skjules.. Og hun var litt usikker på hva hun tenkte om det..
De hadde vært venner i årevis. Det var et vennskap bygget på betingelsesløs kjærlighet, fortrolighet, tillit og bunnløs ærlighet, og deres samhold hadde vært klippefast. Kjærester hadde kommet og gått, hos dem begge…Helt til Anniken hadde dukket opp i HANS liv…og blitt. En vennlig sjel, med mørke krøller og store blide øyne, som på en måte bare hadde føyd seg inn i bildet…for henne også…
Vennskapet deres hadde likevel fortsatt som før…I det minste var det sånn HUN hadde kjent det.
Hun hadde vært stadig over der på besøk. Inviterte seg selv på middag, slik hun alltid hadde gjort, når det var kun de to vennene. Hun hadde invitert Han og Henne over til seg, og de hadde hatt serie-maraton inn i de sene nattetimer i hennes leilighet. Alle tre i sofaen… Ingenting hadde kunnet være bedre. I hennes verden i det minste..
Hun hadde møtt Han alene på kafè etter jobb, titt og ofte, slik hun ALLTID hadde gjort før….Fortalt han om sorger og gleder, og om kjærlighet som kom… og forsvant… Og hun hadde kjent på at vennskapet de hadde aldri ville forandre seg. Hun hadde sett det i øyene hans.. I hvert fall var det det hun hadde trodd hun hadde sett..
Nå satt de her. På en benk i parken. Det barberte håret på sidene av den lille mohawken hadde grodd ut litt, siden sist hun så han. Han vridde hendene sammen, og gjorde noen rare bevegelser med tomlene der han satt…Som om han var fryktelig ubekvem …Skinnjakken hun hadde slengt utpå i det hun løp ut døra, kjentes med ett altfor varm. Hun kjente seg kvalm, klam og plutselig som en totalt fremmed der hun satt. Fremmed for HAN…fremmed for seg selv…
Hun forsto at noe var forandret. Hun kjente han SÅ godt. Hun så i det flakkende blikket at noe ikke var som før.. Hun var bare usikker på hva det var som ventet. Hun forsto det i måten han så seg over skuldrene på…Som om noen skulle dukke opp, som troll av eske…og overraske dem.. Som om dette var et hemmelig treff, hvor noens tillit var blitt misbrukt på et vis..
Samtidig kjente hun en dyp redsel…Var dette et farvel? Var dette et oppgjør? Hadde dette alltid bare vært et vennskap og en kjærlighet på lånt tid? Hun kjente det plutselig som en tung, mørk, hårete klump hadde tatt plass i magen hennes, og var i ferd med å spre seg med lange ekle armer til hver del av kroppen hennes. Var det ubrytelige vennskapet og den betingelsesløse kjærligheten de hadde kjent for hverandre umulig å opprettholde.
Hadde den vennlige sjelen med de mørke krøllene og de blide, store øynene tatt over plassen hennes?
Han snakket lavt og forsiktig, mens han så seg rundt. De satt litt i ly av buskene, men hodet hans vred seg stadig mot høyre…Forsikret seg om at ingen kom.. Han snakket og snakket, om ingenting egentlig. Eller i det minste var det slik det kjentes. Hun hørte ikke etter overhode..
Hun så kun på leppene som beveget seg…Så på de varme øynene som åpnet seg og tittet på henne.. Hun så de kraftige hendene hans, som han gned hardt og nervøst mot hverandre. Hun så de skuldrene hun kjente så godt løfte seg opp, mens han kastet litt oppgitt ut med armene. Og hun var som i en boble. Totalt i isolasjon.. Hun kom ikke med en lyd. Svarte ikke på noe av det han sa. Ga ikke med ett ord tilbakemelding på at hun hørte hva han sa. For det gjorde hun jo ikke… Hun kjente et svart hull på innsiden, i magen… Samtidig som hun kjente hårene reise seg på armene hennes hver gang han kom borti henne tilfeldig med hånden sin, der de satt ganske tett på benken der..
Etter det som hadde virket som en uendelig lang flom av ord.. Etter det som hadde virket som timer i sakte film… Etter det som hadde føltes som et vakuum, hvor det var stille før stormen på et vis..så hadde hun plutselig kjent det gikk hull på boblen hun satt i …Og et skyll av vann og følelser fosset ut av henne og ned mot bakken der..
Han hadde plutselig tatt hånden hennes.. Ikke slik han hadde gjort før. Han hadde virkelig HOLDT hånden hennes… Han hadde strøket henne med lillefingeren over håndbaken, og hun hadde kjent det gjorde noe med henne.
Plutselig hadde han kommet med ansiktet nærmere hennes.. Han hadde luktet tannpasta, og nydusjet, i det han plantet et kyss i munnviken hennes.. Ikke som før…da den traff der ved et uhell og egentlig var ment for kinnet…
Denne var MENT for munnviken..
Det var da hun hadde kjent dråpene på kinnet, som liksom ikke ville slutte…
Det var da hun hadde kjent boblen briste og at verden hadde fått farger igjen..
(Denne novellen ble skrevet på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over, våren 2017 (svarthvitt), og spurte hva de assosierte med bildet. Jeg har fått en del nye lesere, og tenkte derfor denne novellen fortjente en reprise igjen 🙂 )
