Identitetskrise? Nei da… Jeg har egentlig rimelig god oversikt over hvem jeg er. Jeg LETER ikke så voldsomt lenger heller… Er ikke så veldig utforskende, søkende, utprøvende. Mulig det høres kjedelig ut i noens øyne, men “de om det”. Jeg er fornøyd med innsiden min. Livet skjer uansett, og man finner kanskje, om enn noe tilfeldig, nye sider ved seg selv.

Hvem er jeg?

Altså mer et spørsmål om andre vet hvem jeg er. Er det mulig å vite helt hvem andre er? Er det noe poeng å vite NØYAKTIG hvem noen andre er? I min verden er det ikke det. Jeg tror også at jeg kan gi et rimelig godt inntrykk av hvem jeg er til mine omgivelser. Både på blogg og “in real life” tror jeg ikke man er nødt til å utlevere alt om seg selv, være dønn åpen, gi innblikk i venner og families liv, for å klare å vise hvem man er. 

Å gi folk inntrykk av hvem man er handler i mine øyne ikke alltid om ORD, men like mye om handlinger. Og det er vel her dette med ” viktigheten av å bli sett” kommer inn. Og hvor godt det er når noen gjør det. Når noen ser DEG, for hvem du er, uten at du nødvendigvis prater “hull i hodet” på dem. 

Jeg er ikke redd for å prate om hvem jeg er. Jeg er egentlig ganske så åpen også når det gjelder ORD. Men poenget mitt er at man MÅ ikke være det! Det er så mange måter å være SEG på, og å vise verden det 🙂